Sikkert meg som er den "dumme", men må bare få ut litt frustrajson.

[Anonym bruker]

Hei

 

Det går ikke èn uke uten at jeg irriterer meg over x. Og det er veldig slitsomt. Når jeg flyttet ut, tok jeg det som en kvinne og laget ikke noe drama.

 

Nå har han fått seg dame... og han har et visst behov med å vise seg fram.

Nå har de vel truffet hverandre i ganske nøyaktig 1år. Sønnen min er yngre enn 1 år, så de fleste forstår jo at hormoner o.l gjorde sitt til at jeg ikke taklet dette som en kvinne... i forhold til slutten av svangerskap og fødsel.

 

Eldste guttungen ble dratt inn i det hele før jeg visste om dette. Det var igrunn han som fortalte at pappa traff ei dame. Og når jeg da fikk vite om det, så prøvde jeg å ta det som en spøk. Det varte til ca da han dro med nydama på trappa mi UTEN å spørre først.

Jeg gav klinkende klar beskjed om at dette ikke var greitt, og at jeg ville ta dette i en mer naturlig fortoning. Når jeg blir tråkka på slik, så blir jeg nok litt vanskelig.

De første ukene i minstemann sitt liv, så han knapt sin far. Jeg tryglet og ba om at han måtte bli kjent med han. Etter ganske mange uker, så kom han.

Når han da kom, så har det bare vært mas. Kan jeg hente han da? Kan jeg ha han i helga, jeg begynner med normalt samvær når han fyller 1? Osv osv.

Ingen forståelse for at det må opparbeides en relasjon, og en trygghet til baby. Jeg har foreslått familievernkontoret mange ganger, men har visst at han ikke vil dit. Har brukt tid på å finne linker han kan lese om hva de anbefaler for samvær med baby.

Til slutt... så har vi møttes på midten (og da ikke etter familievernkontorets anbefalinger) med at han tar han med seg 2 ganger per uke. Fremdeles under året, men gjenkjennelsen er der i alle fall. Nå har jeg sagt, at vil han ha flere forandringer nå - så vil jeg ikke høre mer før vi er på fmkontoret.. Alt jeg ønsker er at avtalen skal holdes.

 

Det er gjort en del forandringer likevel pga reiser med jobb, reiser til utlandet o.l. Helt greitt så lenge det er gitt beskjed i god tid.

 

Jeg maser i grunn om ingenting. Han mener også at jeg ikke har noe liv. Så jeg kan jo bare stille opp.

 

Nå er hovedsaken jeg irriterer meg over (Siden vi har en avtale, som jeg håper vil fungere) at han på død og liv vil at jeg og dama skal bli venninner. Han har hentet barna her... noe jeg setter umåtelig pris på. Men har et par ganger nå hentet der - og det er pga mini. Vi har ordning med annenhver helg og en dag i uka. Da er egentlig avtalen at han henter, for jeg har lang reisevei til jobb (minus nå) og ellers er det jo jeg som kjører fram og tilbake til bhg hver eneste dag. Skal jeg ha så lite avlastning, så har vi funnet ut at han kan ta kjøringa når det er så lite.

 

Nå har jeg hentet et par ganger, og det er hele tiden "mas i mine øyne" - bare kom inn, ta en kaffi, hilse på osv osv. Og nå drar han med dama hit til meg igjen, for han vil så gjerne at han skal komme inn til meg, og at vi skal bli venninner.

 

 

Guttene har det ikke vondt, og det er jeg glad for. Jeg har bare ikke lyst å bli venninne. Jeg vil ha det så overfladisk som mulig. Det blir dessuten flere pinlige situasjoner, når han hele tiden skal få oss til å bli kjent. Jeg sier jo nei....

 

Hadde han bare kuttet ut det at vi skulle bli venninner, og bare latt ting gå av seg selv - innbiller jeg meg at alt hadde vært lettere.

Jeg har nok med å forholde meg til han og samvær.... det har vært veldig mye fram og tilbake før vi ble såkalt enige.

 

Jeg kjenner bare at jeg blir så sliten av å måtte forholde meg til han hele tiden. Hadde vært så mye enklere hvis vi forholdt oss til beskjeder ang. barna - samt henting og bringing. Men han sier bare at jeg er så jævla sur om jeg ikke kan prate om andre ting enn om barna.

 

Tro meg... har fortalt han alt hva jeg mener, til og med sagt jeg er dritt lei hele han, jeg har sendt sms, brev - men det trenger ikke inn. Jeg opplever det hele respektløst

 

Er bare så utrolig sliten av hele han.... alt kunne liksom bare vært så enkelt. Og hvis dama er her, og kjenner det igjen. Jeg kjenner ikke deg, men håper og tror at x har god nok vurderingsevne til å vite at du er en god stemor. Men det hele handler heldigvis ikke om deg.

 

Er det jeg som er helt idiot eller? Vanskelig med følelser jah.

[Anonym bruker]

Ser det er en som har svart, men ikke søren om jeg får opp svaret :/

[Sussa jan 2016<3]

Eg kan ikkje skjønne at han meine at du skal bli bestevenninde med hannes nye dame, og i tilleg så virka det som om han va utro?? eller misforstår eg?

Du har det ikkje greit nei, veit ikkja ka eg skal si...

Det e i hvertfall ikkje nokka galt i det du gjør, spør du meg....Han burde respektere dine følelser i dette, og slutte å mase..

Men at du e på talefot, og kan ha en "normal" samtale, i og med at ongene dine e sammen med denne dama vil jo sikkert være en fordel..

Men eg vil si at det skal du gjøre når du føle deg klar..

 

Min mening i hvartfall...

 

Trøste Klem

[Anonym bruker]

Takk.

Det er respekten jeg leter etter, men den finnes ikke....sukk.

Jeg prater med dama hvis jeg "må". Men jeg har foreløpig ingen interesse av å be hun inn til meg (har akkurat kjøpt leilighet, helt ny - så regner med det er nyskjerrighet i bildet også). Jeg har heller ikke lyst å inn til de... holder med hyggelig prat i døra lissom.

Slitsomt...

Takk for klem Føler jeg har brukt opp venninnene mine litt, så i dag var det deilig å bare slippe det ut et anonymt sted. Først gang. Sikkert ikke fått med alt heller.