problemer med stemorstilværelsen....

[Anonym bruker]

jeg er ei jente på 21 år som er sammen med en på 30 år. Han har 2 barn fra før og vi har 1 sammen.

Vært sammen i 4 år, men jeg synes enda det er utrolig vanskelig å være stemor..jeg liker det ikke! Ikke døm meg vær så snill, men vi har hatt så mye andre problemer(sykdommer osv..)at jeg er heeelt utslitt...

 

Jeg og sambo krangler stort sett hver dag, men jeg synes det blir mere når vi har de andre unga i tillegg:( uff....jeg takler ikke å være stemor, har prøvd hardt i flere år nå, men hadde det ikke vært for at vi har et barn sammen tror jeg at jeg hadde forlatt han:(

 

Blir ikke noe bedre av at begge unga er med 2 forskjellige mødre som har barnevernet på nakken....mødrene ringer i ett kjør og skal prate om hvor synd det er i dem osv...ingenting snakk om barna:(

Jeg er så lei...vær så snill å gi meg noen tips til å bli en bedre stemor, jeg har jo lyst å ha et godtforhold til unga, men jeg synes det er så vanskelig;(

Unga er 6 og 10 år...

[Anonym bruker]

Jeg har ikke noe erfaring med å være stemor , men jeg vet hvordan det er å være mor !

 

Det at det er vanskelig for deg å være stemor har kanskje noe med barnefar å gjøre ? Og du er veldig ung .

Min første tanke er hva er feil med barnefar ? 3 barn med 3 forskjellige mødre og han er kun 30 år . Tar han farskapet alvorlig ?

[Anonym bruker]

Første barnet fikk han med ei som han hadde vært sammen med i 2 år og trodde det skulle fungere, så ble det slutt og noen år etterpå var det en kvinne som lurte han og ble gravid)ja vet han burde ikke ha stolt på henne selv om hun sa hun gikk på p-piller)men men....gjort er gjort...

Så fikk vi barn sammen da etter nesten 4 år....

 

Jeg vet ikke hvorfor jeg hater tilværelsen så...mye med mødrene å gjøre, litt med far, litt med barna...jeg synes jeg bare ble kasta ut fra studentlivet og til storfamilie...ja det var mitt eget valg, men ikke greit når man er forelska og ung...

Han tar farskapet alvorlig, gjør alt han kan for alle barna...

[Anonym bruker]

Syns synd på deg , men siden du mener barnefar ikke er problemet , tror jeg du bare må prøve å ta deg sammen . Endre fokus og prøve å gjøre det beste ut av situasjonen. Skjønner at de to andre mødrene plager deg , men de vil alltid være der.

 

Det er bare du som kan gjøre deg lykkelig !

[Anonym bruker]

Mannen min har også barn med to forskjellige, og snakker en del med dem om barna. Mannen din bør få litt bein i nesa og si at eksene kan ringe til sine venninner om det er ting som ikke omhandler barna de ønsker å snakke om. Dersom det ikke funker bør han forlate rommet slik at du slipper å høre på. Men det du burde gjøre er å heve deg over oppførselen til din mann og eksene hans på dette området. Han har valgt å være sammen med deg og du bør ikke la dette innvirke på samlivet deres.

 

Når det gjelder forholdet ditt til ungene hans så kan det være en idè å tilbringe litt kvalitetstid sammen med dem. Jeg elsker f.eks. å se på film og gå på kino, så jeg tar ofte en filmkveld med snop sammen med barn, kun oss. Jeg har et flott forhold til begge barna og de tyr like ofte til meg som sin egen far, det er et flott tegn synes jeg. Når man får et godt forhold til bonusbarna sine så er det faktisk en berikelse å ha de her og det er ikke noe jeg gruer meg til. Men det er til syvende og sist du selv som bestemmer om du skal ha et godt forhold til dine bonusbarn, dette er ikke noe du kan legge på andre. Derfor vil jeg anbefale deg å ta tak i situasjonen før den ekskalerer til et samlivsbrudd.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Jeg synes det høres ut som mannen din burde forsøke få hovedomsorgen for alle barna sine, dersom det er slik at mødrene ikke fungerer særlig godt. Tror det ville blitt bedre for dere alle, om det normale var at ungene var hjemme hos dere i stedet for at blir "unntakstilstand" når de kommer.

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar til dere alle

 

Setter stor pris på at dere svarte og at jeg ikke ble tatt for å være en ond stemor(mye man får høre på dette forumet)

 

Mødrene fungerer ikke veldig bra. Begge mødrene har andre barn i tillegg og jeg vet ikke hvordan det blir om far får omsorgen, tror ikke det kommer til å skje pga mødrene er gode å snakke for seg og kommer unna det meste:S I tillegg har samboer en jobb hvor han kan være borte i månedsvis, og ærlig talt så tror ikke jeg at jeg klarer med 2 til barn i den situasjonen jeg er i nå....

Jeg kunne ønske på en måte at han fikk dem hele tiden, men samtidig så (beklager å si det)håper jeg ikke det...men kanskje det hadde vært bra om de hadde vært her hele tiden, at jeg ble vant til mange barn rundt meg og kanskje få et fint søskenforhold mellom alle 3..

 

Går greit med det største barnet hos moren, hun er såpass stor at hun klarer seg mere selv, værre med det andre barnet som er minst og bare havner hos besteforeldre etter vi har hatt barnet om helgene..i januar mnd tror jeg barnet var bare ei uke hos moren(kanskje mindre også...) det er jo synd i dem....:S

 

 

Jeg får ta meg sammen og gjøre det beste utav det...det er bare litt vanskelig...

[Anonym bruker]

Hører ut sånn som jeg har det.. men barna har samme mor da. Men sliter fryktelig med å være stemor.. det er lang i fra det samme som å være mor.

[Anonym bruker]

19:04 :

 

det er ikke det samme nei..det gikk greit i begynnelsen, men så ble det tyngre og tyngre når jeg skjønte hva jeg hadde gitt meg ut på

Hele livet mitt ble jo forandret iløpet av noen dager...tror det er pga mødrene at jeg ikke klarer å bli skikkelig glad i dem...helt teit, men jeg føler alt handler om mødrene og barna, bidrag, klær, hvem skal betale hva...

jeg sa en gang til ene moren under en samatale at:

"jeg behandler barnet ditt slikt som jeg ville behandlet mitt eget"

og da sa hun: "det skal du faen ikke gjøre, du kan få ditt eget barn!"

javel..........føler meg veldig godt mottat...

 

men varmet når ene barnet sa til faren "du pappa, kunne ønske at *mitt navn* var moren min " men litt trist også for det tegner jo på at hun har det bedre her....

sukk...noe skal det være...

[Anonym bruker]

Kanskje du og samboeren din kan bestille time på familievernkontoret. De kan nok hjelpe dere med råd og tips til hvordan dere skal håndtere situasjonen. Ikke bra for noen at dere krangler hver dag. De har nok også råd om hvordan dere skal forholde dere til de store barna og deres mødre.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

På meg virker det som om du bruker veldig mye tid på å snakke med eksene til mannen din. Hvorfor skal du gjøre det egentlig?

Jo, jeg ser at de vil det men med to stykker tar det sikkert mye ekstra tid.

De trenger ikke gi annet enn noen korte beskjeder, og dem kan de oftest gi til mannen din.

En samtale behøver ikke vare i lengre tid, om de da ikke ringer for å snakke med avkommet sitt.

 

Du som er 21 år skal ikke være psykolog for eksene til mannen din, som sikkert er en del eldre enn deg.

[Anonym bruker]

19:41:

 

det er mannen min som er "psykolog" for begge, ikke jeg...tror du missforstod;)

jeg snakker særdeles lite med dem........