Har det fryktelig tungt nå.

[Anonym bruker]

Har så mange tanker nå at jeg bare må forsøke å sortere dem.

Håper noen gidder å lese, dette er så private tanker at jeg ikke vil dele dem med noen kjente.

 

Jeg traff den mannen jeg nå er gift med på ferie for noen år siden. Hadde det veldig moro, ble stormforelsket og endte opp med å bli i hans hjemland litt lengre enn planlagt. Han er fra "varmere strøk" og det var veldig deilig der og da med strandliv, forelskelse og moro.

 

Ble plutselig gravid (vi brukte stor sett kondom men glemte dem ved et par anledninger) og plutselig forandret alt seg. Plutselig måtte jeg ta et valg, både på om jeg ville beholde barnet og på om jeg ønsket å bli boende sammen kjæresten eller reise hjem. Etter mye om og men valgte vi å beholde barnet. Kjæresten min var veldig lykkelig og støttende og abort føltes bare helt feil.

 

Jeg flyttet da til hans hjemland og han begynte å jobbe mye for å forsørge oss. Han var ikke interessert i å flytte til Norge. Trives ikke i kaldt vær og alt det der.

 

Dette er altså bakgrunnshistorien. Nå er dette snart 8 år siden og vi bor fortsatt i hans hjemland. Vi er gift nå, og har 3 barn (yngste er 10 mnd). Han jobber omtrent døgnet rundt for å forsørge familien. Vi har ikke råd til å ha barna i barnehagen (eldste går på skolen da) og jeg er fortsatt hjemme med dem. Det er vanskelig å få en jobb som gir nok inntekt til at det lønner seg i forhold til barnehagen, så jeg er hjemmeværende.

 

Og nå er jeg redd jeg begynner å bli deprimert. Det er bare oss. Mannen min jobber og sliter (6 dager i uken). Vi er veldig isolert da det er endel krimminalitet og vold i området hvor vi bor så vi holder oss mye hjemme.

 

Det er ganske store kulturforskjeller og jeg har nesten ikke fått noen nære venner. Finnes ingen nordmenn i området heller. Jeg har alltid hatt mye venner og hatt et sosialt liv, men nå er jeg bare trist. Er glad for barna, selvsagt, og mannen min, men skulle så gjerne ønske vi levde et trygt liv i Norge.

 

Lengter veldig hjem til mamma, pappa og søstra mi. Og vennene mine.

 

Nå ligger jeg stort sett bare og gråter etter barna har lagt seg. Er redd jeg begynner å bli deprimert. Jeg vantrives her, mildt sagt. Savner Norge. Savner å jobbe. Savner venner. Savner familie.

 

Føler meg fanget. Å flytte til Norge er uaktuelt for mannen min. Han forsørger og tar seg av sin gamle mor også. Jeg kan ikke skille meg å ta barna med meg, det ville vært grusomt mot barna og mannen min, dessuten så er jeg utrolig glad i mannen min. Han er en flott mann, men jobber mye. Vi har også veldig dårlig råd. Noe som gjør hjemreiser til Norge vanskelig. Var hjemme i jula. Mamma og pappa betalte reisen, og har grått siden jeg kom tilbake.

 

Jeg vet at det er min egen skyld at jeg har kommet i denne situasjonen, men det gjør det egentlig bare verre å tenke på.

 

Finnes det noen som har det litt på samme måten?

 

[Anonym bruker]

Jeg synes ikke du skal tenke at det er din egen skyld, det er ikke alltid man rår over livets veier og krumspring. Du har jo faktisk en mann du elsker og tre barn som betyr alt for deg. Det virker som det er de ytre faktorene som gjør alt vanskelig. Hvorfor er det så uaktuelt for mannen din å flytte? Jeg er selv sammen med en mann med annen kulturell bakgrunn enn norsk, og slik jeg har forstått det er det alfa og omega å forsørge familien, og da spiller det ingen rolle om man må flytte på seg for å få det til. Jeg forstår at han ikke ønsker å forlate moren sin, han har jo (sannsynligvis i følge kulturen) et ansvar for å forsørge henne og ta vare på henne. Men om dere hadde bodd i Norge, ville han jo sannsynligvis hatt drømme-lønninger i forhold til det dere har der, og kunne sendt penger hjem til moren. Er det ingen andre som kan ta seg av henne?

 

Hvilket land bor dere i? Det ville gjort det lettere å komme med tips/råd hvis jeg i hvertfall visste litt mer om kulturen.

 

Hvilke utdanninger har dere? Eier dere bolig?

[Anonym bruker]

Oi, først av alt har jeg aldri vært i den situasjon så jeg er jo ingen ekspert..men kan bare fortelle hva jeg tenker utifra det du skriver...

Det er jo en vanskelig situasjon for deg dette,og da tenker jeg egentlig ikke på at dere har 3 barn sammen med det faktum at du bor i utlandet...

Jeg tolker det som du ønsker å flytte tilbake til Norge..og det er jo så lett med tanke på barna og mannen din..."er jo ikke bare til å pakke kofferten"...

Men hvorfor har du ikke pratet med din mor om dette? eller søsteren din? det burde du absolutt..de kjenner deg jo veldig godt, og jeg tenker det er viktig at du kan fortelle dem hva du tenker å føler!

 

At du ikke har noe sosialt nettverk og går hjemme med dine bare og føler det isolert og deprimert er ikke bra..og det kan utvikle seg til en stor depresjon, og hvilken hjelp kan du få i dette landet du bort i?

Kan jeg spør hvilket land dette er, spania, tyrkia?? eller??

 

 

Håper du prater med noen kjære deg! Har du pratet med mannen din?

Kan forstå at din mann ikke vil flytte til Norge, dette var han jo ærlig om helt fra starten..og du tok valget..kanskje ikke så smart å få 3 barn da??

Med tanke på økonomien også??

 

Men hvis du vil skille deg så må du prøve å få barna med deg til Norge iallefall! Ikke la dem bli igjen..om du tenker slikt? eller?

[Anonym bruker]

Er enig med første anonym her..din mann vil jo garantert tjene mye bedre i Norge! Og kan jo sende penger hjem til mor..evt hun flytter med dere..

Hilsen 23.27

[Anonym bruker]

Jeg forstår at han har sin mor å ta vare på, men er det ingen sjans for at hun kan bli med til norge?

Uansett så når du var villig til å flytte dit med han så burde det ikke være helt uaktuelt motsatt, synes han er urimelig da og at det er kald her er et dårlig argument når det er så mye bedre vilkår her mtp økonomien osv....

[Anonym bruker]

22.53 her...

 

Jeg er enig med hun over, du må snakke med familien din! Du trenger støtte fra noen som står deg nær, det er så fælt og gå rundt med slike tanker, du har ikke nettverk der du bor, og selv om du snakker med familien din om dette, så betyr det jo ikke at de kommer til å stille noe ultimatum eller noe. Det er jo fint for mammaen din å vite at du ikke har det så bra, sånn at hun kanskje kan stille mer opp for deg. Snakke mer på telefonen og sånt.

 

For øvrig synes jeg mannen din må ha litt bedre argumenter enn "kaldt klima" for ikke å flytte til Norge. De fleste gjør jo hva som helst for å komme hit for å jobbe...jeg sikker IKKE at Norge er så mye å trakte etter, bare at det høres litt for søkt ut at klimaet skulle bety så mye i en situasjon der han jobber døgnet rundt for å forsørge en familie han nesten ikke ser noe til.

[Anonym bruker]

Dere kunne jo kanskje flyttet hit bare for noen år, mens dere leier ut leiligheten der? Så kunne dere spart sammen litt penger, og kommet dere litt mer ovenpå igjen. Hva om du foreslår noe slikt?

 

Og jeg mente SIER, ikke sikker hehe (i forrige innlegg)