Skuffet over mamma...

[Anonym bruker]

Jeg har en gutt som fikk diagnosene pykisk utviklingshemming og autisme for et par mnd siden. Jeg ringte mamma og fortalte det dagen etter at vi fikk beskjed (prøvde å ringe henne samme dag, men hun hadde ikke tid til å prate). Hun har ikke spurt meg en eneste gang om hvordan jeg har det eller hvordan jeg takler det hele. Hun har ikke tatt kontakt med meg annet enn for å avtale ting i forbindelse med julen. De gangene jeg har pratet med henne har det vært andre tilstede eller hun virker stresset, så jeg får liksom ikke sagt noe om hvordan det går.

 

Kjenner at jeg er veldig skuffet over dette. Jeg skjønner jo at jeg også kan ta initiativ til å prate med henne, men føler at hun ikke har tid til meg. De siste gangene jeg har truffet henne har det vært en veldig anstrengt tone.

Er det lov til å være skuffet eller er forventer jeg for mye?

[Anonym bruker]

Det er lov å være skuffet og man forventer at foreldre stiller litt opp både i gode og dårlige tider.

[Anonym bruker]

Nå vet ikke jeg hvordan mora di er og hvilket forhold dere hadde fra før. Men hadde det vært min mor som plutselig oppførte seg slik hadde jeg vært nærmest sjokkskadet.

[Anonym bruker]

Forstår godt hi.

Stor klem til deg. Er det noe jeg beundrer så er det den ufattelige styrken mange med annerledes barn klarer å hente frem.

Ta straks kontakt med foreninger som har opplevd nøyaktig det samme som dere nå opplever.

Men til saken, så klart kunne du forventet litt mer støtte fra din mor.

Jeg ville sendt henne en tekstmelding der du skriver at du er skuffet og lei deg over at hun ikke har tatt deres nye situasjon mer på alvor og vist litt støtte og forståelse. *send*

Så får hun øynene opp og får en mulighet til å tenke seg om og forhåpentligvis ta dere mer på alvor.

[Anonym bruker]

Jeg ville invitert meg selv på kaffe og tatt dette opp med henne. Kanskje er hun stresset fordi hun selv syns at dette er en vanskelig situasjon å håndtere/snakke om. Jeg hadde vært sår som du selv er, så jeg forstår deg veldig godt, men jeg tror at du må snakke med henne. Tror ikke at tekstmelding er veien å gå, for mye kan bli misfortstått i slike meldinger.

 

Samtidig vil jeg ønske deg lykke til (og til lykke!) med din lille solstråle Jeg er sikker på at det blir mye glede (så vel som noen utfordringer) med den lille. Har selv mange års erfaring med autister og psykisk utviklingshemmede, og det er mange nydelige øyeblikk (!) og noen litt vanskelige

[Anonym bruker]

Takk for svar:)

Jeg har frem til nå tenkt at vi har et godt forhold og følt at uansett hva som skjer så har jeg i hvertfall mamma. Men det har jeg visst ikke:( Hun ansees av andre for å være en oppegående og ressurssterk dame. En som folk kommer til for støtte. Nettopp derfor jeg blir så skuffet... Jeg må vel på et eller annet tidspunkt snakke med henne, men har liksom gått og håpet på at hun skulle ta kontakt.

[Anonym bruker]

Kanskje moren din selv sørger over barnebarnet som er litt annerledes? At hun ikke selv vet hvordan hun skal trøste deg når hun selv sørger?

 

Jeg har et barn som utredes for autisme, pu, etc etc. Besteforeldrene til barnet mener bestemt at barnet bare er tregt, at det ikke er noe mer med barnet enn som så.

Jeg som er moren ser jo at noe ikke stemmer, men for besteforeldrene er det utenkelig.

 

Kanskje det er sånn for moren din?

[Anonym bruker]

Dere har sikkert rett i at hun holder seg unna fordi hun synes det er vanskelig. Jeg vet at jeg må snakke med henne, men jeg synes det er vanskelig når jeg føler meg avvist. Får bare trekke pusten dypt og hoppe i det.

 

Takk for trøstende ord fra dere over her. Du har rett i at gutten min er en liten solstråle som gir oss mye glede:) Vi har kommet i gang med et treningsopplegg etter utredningen var over og det har skjedd mye positivt i hans utvikling allerede. Det er bare litt tungt akkurat nå og sorg over alt som aldri blir.

 

Til deg som er midt i utredning vil jeg ønske lykke til! Det er slitsomt mens det står på. Når vi fikk diagnosene kjente jeg stor sorg, men også lettelse over å få noe mer konkret å forholde seg til. Svigermor har vel reagert som besteforeldrene hos dere. Hun mener at diagnosene umulig kan stemme.

 

 

[Anonym bruker]

Skjønner godt at du er skuffet, det hadde jeg også blitt. Litt rart at hun ikke tar kontakt med deg, men som andre nevner her så er det kanskje fordi hun ikke vet hvordan hun skal forholde seg til deg. Fortell henne hvordan du har det og at du er skuffet. Kanskje hun kommer mer på banen hvis du tar kontakt?

 

Klem:)

[Anonym bruker]

Huff, så synd. På en måte "håper" jeg at moren din f eks er sjokkert og i sorg over meldingen, og strever med å venne seg til den. For dersom hun oppfører seg sånn uten en god grunn, nå når du virkelig trenger henne, så er det nesten slemt.

 

Mange får et godt liv med diverse diagnoser, og ethvert barn er elsket av sine foreldre som det er, men dere som er foreldrene har selvsagt mye å bearbeide når tingene ligger på bordet. Selv om noen syns det er tabu. Klart du hadde behøvd hennes interesse og støtte nå...