Noen som skal føde alene? Hvorfor?

[blå og rosa+lillebror]

Jeg vurderer om jeg skal la være å ha mannen med på fødselen. Han kan selvfølgelig vente utenfor og komme inn rett etterpå, men jeg føler ikke at jeg vil ha han der sånn som ting er nå. Syns ikke han tar noe særlig hensyn til meg og min tilstand, for ikke å snakke om barnet. Føler meg alene om alle forberedelser, og generelt. Han gjør ikke noe for å gjøre dagene litt lettere for meg, jeg gjør fortsatt alle de tunge tingene som jeg ikke bør gjøre. Han er ikke villig til å trø til for en periode nå på slutten, hvis det betyr at han selv må "ofre" noe, om det er en times søvn eller bare velbehag. Hvis jeg har hatt en dårlig natt med lite søvn og magevondter, sender han heller meg avgårde på glatta med 2 åringen i bhg, enn å ofre 1 time av sin egen natt. Hva om det skulle skje noe på veien, når jeg er alene med ungen og sliter meg avgårde med vonde kynnere? Neida. Skjønner ikke at han ikke ser eller vil se risikoen i det. Fikk premature rier i mitt forrige svangerskap, ble innlagt i 3 dager. Har derfor fått beskjed om å ta det med ro og ikke gjøre noe tungt arbeid, men han lærte ingenting av det heller.

Så jeg selv ser ikke poenget i at han plutselig skal være der under fødselen og "støtte" meg, når han ikke ellers bryr seg om å ta litt mer av lasten. Hykleri spør du meg. Når jeg har gjort jobben alene frem til nå, kan jeg vel fullføre den alene og.

Ble et litt sytete innlegg dette, men måtte bare få det ut.

[Gjest LilleDina +spire + 2englebarn]

Da hadde jeg satt samboeren på en krakk på gangen jeg ja, om han ikke kunne vist noe hensyn.

Ingen andre som du kunne tenke deg å ta med inn?

Sist svangerskap fødet jeg tvilling en alene, man kan jo sikkert ikke sammenligne, da tilstannen er noe helt annet (prematur fødsel uke 21, begge barn døde) Men jeg taklet ikke å føde alene, klart, de rundt meg viste hva de gjorde og alt, men skulle gjerne hatt en kjent hånd å holde i, enn ei pleierske (enda hun var super flink)

Denne gangen er jeg heldig med å ha samboeren der, dat er lovet på tro og ære siden positiv test. Men hadde han vist så lite hensyn som din har gjort, så hadde han måtte vente utenfor den døre, og jeg hadde hatt med meg noen andre inn ja.

[Mamsi_79]

Det høres ut som at dere har noen ting å få orden på i forholdet deres. For det er jo klart at dette ikke er rett overfor deg å være så lite støttende og ikke ta bedre vare på deg. Det er leit.

Når det er sagt kan det kanskje være feil tidspunkt å statuere et eksempel på ved å be ham holde seg på gangen, selv om man føler at det er en god måte å ta igjen på. Men jeg ville nok sagt til ham at du føler lyst til å be ham holde seg borte fra fødselen fordi han har vært så lite støttende for deg i svangerskapet. Dette vil ihvertfall få i gang en dialog og kanskje han forstår litt mer alvoret i hvordan du føler det når han ignorerer den jobben du gjør ved å bære fram barnet deres.

 

Etter at barnet er født så er det kanskje bedre tid å komme til bunns i dette. Men å be ham holde seg borte fra fødselen vil nok trolig bli sett på som en "krigserklæring" og ikke føre til noen forsoning.

 

Jeg vet selvsagt ikke, men det var bare mine tanker

 

Lykke til med den leie situasjonen din.

 

 

[Ella_Bella_Snupperella]

Jeg kan ikke si at jeg skal føde alene - mannen min skal være der han! Men ville bare si at jeg syns så synd i deg som har en så lite hjelpsom og støttende mann! Vet ikke hva jeg ville gjort om min mann var slik - hadde vært et svangerskap fra helvete om han ikke hadde gjort så mye som han har gjort! Syns du er bed din fulle rett å nekte å ha han med på fødselen men håper det skjer noe positivt mellom nå og da som bedrer forholdet og redder hverdagen din! Du har sikkert tatt det opp med han, men om du ikke har gjort det, eller ikke har vært tydelig nok må du kanskje gjøre det igjen! Kanskje du kan få hjelp av jordmor til å sette han litt på plass? Eller en venninne / søster som kan støtte deg? Uansett må han få beskjed at han oppfører seg som en lat og uhensynsfull mann, at du blir dårlig av det og at dette går på bekostning av helsen din og svangerskapet! Håper virkelig du kan gi han et ordentlig spark bak!!! Og drar du i fødsel uten han så forbered deg på det mentalt - du vil måtte være sterk nok til å takle det som kommer selv, men du vil også måtte tåle at du tok den avgjørelsen i ettertid.

Det å nekte faren å se fødselen til sitt eget barn vil du nok få høre mye fra han om det siden... Men om du ikke kommer til å angre på det, så kjør på!!! Lykke lykke til! Du har min medfølelse!

[blå og rosa+lillebror]

Takk for svar. Jeg kommer ikke til å nekte han noe, han kan komme inn når ungen skal fødes, vil bare ikke ha han der i forkant. Og dette er ikke vårt første barn, så det er ikke noe nytt problem. Vi har snakket om det, men han glemmer det like fort igjen. Jeg orker ikke lenger å skulle være nødt til å fortelle han alt han må gjøre og "nå må du vise litt hensyn". Jeg trenger han til å være sterk for meg, oss. Hvis han ikke har skjønt det frem til nå, ja jeg gir opp. Han er ikke vant til å ta styringen, han forventer at jeg tilpasser meg og har kontroll over ting, greit det, men hadde jo vært fint om han kunne ha satt ned foten og tatt litt vare på meg. Da hans bror, som på det tidspunktet hadde fått påvist svineinfluensa, ville komme på besøk til oss (var så klart helt uaktuelt fra min side, vet bedre enn å utsette meg for det med vilje), var gubbens svar "samma for meg". Han vet at det er farlig for gravide, men tenkte ikke mer over det, jeg klarer meg jo selv liksom. Ble utrolig skuffa. Føler bare at jeg plager han hvis jeg trenger litt massasje på en vond rygg etc, så føler virkelig ikke for å forlange noe støtte i forhold til fødsel. Han er flink til å kjøpe meg snop og div godterier når han har dårlig samvittighet, så får vel ta det med meg på føden så blir alt bra ;p huff...

[Mamsi_79]

Ja da høres ikke dette ut som det dreier seg om ett nytt problem som har dukket opp nå i det siste. Og det høres så absolutt ikke ut som du er sammen med en særlig omtenksom mann. Jeg synes at du bør unne deg noe bedre enn dette. Det er ingen tvil om at et godt forhold baserer seg på å ha omtanke for hverandre. Det er på en måte "frukten" av det å elske hverandre, da får man et ønske om å gjøre det godt for hverandre, bære hverandres byrder og være støttende.

 

Trist at han ikke innser dette

 

Lykke til fremover, du får veie det positive han er mot det negative han er og se hvor du står. Kan hende blir du lykkerligere sammen med noen som vet å verdsette det han har, og ikke minst gi uttrykk for dette på en langt bedre måte enn det han gjør nå.. Å kjøpe snop til deg er vel en heller mager innsats...

 

Klem