Trenger fornuftige råd. Barnevernet...

[tvillingj-83]

Har mottatt brev at de har gjennom undersøkelsesperioden valgt å avslutte saken etter tre mnd, men lurer på hva de mener når de skriver "saken blir henlagt med bekymring....??? noen som vet?

Jeg er livredd, og lurer veldig på hva dette kan bety......

 

I slutten av brevet kommer en liksom advarsel som jeg oppfatter det, der de skriver "at en vil vurdere å åpne ny undersøkelse etter seks mndr". Dette informerte de meg også under møte, da sa de ingenting om årsak eller grunn til hvorfor. Hvordan skal jeg håndtere denne "advarselen"? Jeg har kontaktet advokat foressten...

Kommer de til å oppføre seg annerledes/hardere andre gangen??

Faren til barnet er også informert om dette, han er også jurist, men pga problemer i forholdet bor i ikke sammen, men bor i nærområdet til herandre. Jeg ble gravid med han men da bodde jeg i hjemkommunen min, men så flyttet jeg tilbake til han for å prøve på nytt... Han gledet seg ikke med meg, og deltok ikke på svangerskapskontroller, mye på grunn av at han lenge ikke trodde det var hans barn, noe jeg var helt overbeist om. Han på denne måten prøvde å lure meg, i tilfelle han så at barnet ikke var hans likevel. Men da barnet kom ble han ikke i tvil, og det var da problemene kom, jeg klarte ikke å stole på han pga hans væremåte med meg under graviditeten. Det at han viste med både ord og holdning ovenfor barnet at han var skeptisk og omtrent ikke tok meg seriøst på noenting gjorde meg sur, og han provoserte meg mye ellers, såret meg og ga blaffen i mine følelser. Han stilte heller ikke opp under fødselen, som han lovte at han skulle. Vi hadde også blitt enig om hordan i skulle løse det praktisk med barnepass til det eldste barnet. Denne avtalen dreit han også i, så han løy meg 2 ganger oppi trynet. Etter fødsel sleit jeg med å slappe av med han, pga de brutte løftene, og mange vonde ting mellom oss som ikke var bearbeid eller snakket om gjorde at jeg ikke klarte å ha tillit til han. Turte heller ikke å forlate barnet alene med han, og det ble endel gnisninger, ettersom han hadde såret meg så mye, begynte å tvile på om han egentlig ville dette, og er han glad i meg... Så en dag orket jeg ikke mer og ville ha en pause. Bor nå alene med barnet, jeg trives kjempebra, dagene er så mye lettere og liker godt å komme meg ut og treffe andre mødre som er både hyggelige og utrolig hjelpsomme, noe jeg setter stor pris på.

Jeg elsker barnt mitt over alt på jorden og mesteparten av tiden har jeg gjort alt helt selv, så jeg føler meg sterk, trygg og sikker på det jeg skal gjøre og erfarer at barnet også stortrives, smiler, prater og vi koser oss masse hjemme. Har et veldig rolig og harmonisk barn som jeg passer veldig godt på og gir det masse oppmerksomhet både hjemme og ute. Har også sikret boligen, jeg kjøper mat, klær, bleier og alt det en måtte trenge+ betaler regninger, bensin, strøm osv selv. Til høsten skal barnet gå 3 dager i uken i barnehage, og jeg begynner å jobbe. Dagene er travle, men det går kjempegreit, selv om dagsformen osv kan variere litt. Det er jo normalt for alle familier ville jeg tro.

 

I slutten av brevet står det fra barnevernet: de urderer at jeg ikke har god nok (??!) omsorgsevne for barnet... (Kjenner jeg blir provosert nå), og vil anbefale barnets far, å gå rettslige skritt (?) etter barneloven for å overta den daglige omsorgen for.... barnets navn". Sitat slutt. De kan vel ikke mene dette ? Hva er årsaken ? De nener ingenting om hvorfor, annet enn at de vurderer..... Det er ikke et faktum, et bevis? Eller har de rett ? Hvorfor har de rett ? Barnevernet kan jo ikke gjøre noe uten bevis???

Jeg er hverken psykisk eller fysisk syk, har ingen rus eller alkoholproblemer. Jeg går ikke på noen medisiner og spiser og lever sunt. Jeg er i god fysisk form, trener noen ganger i uka. Drikker masse vann og glad i frukt. Barnet har det helt topp, og jeg kan se glede i øynene hennes når jeg har vært borte en kort stund for å gjøre et ærend (Har selvfølgelig ordnet med barnevakt da.) Hun er verdens herligste baby i mine øyne!!! Elsker henne utrolig høyt!

 

Men dette brevet gjør at jeg uroer meg fryktelig, og synes jeg bør gjøre noe! Jeg ønsker å få råd om noen som kanskje ha vært i samme situasjon. Er så redd at noe skal skje dattera mi. Hun er det kjæreste jeg har, og dette vet jo de så inderlig godt! Men de er liksom der og irriterer meg, skremme meg eller noe, prøver å kontrollere ting, og veldig opphengt/ fokusert hvis det er noe negativt. De vil gjerne finne noe å bruke mot meg, men de har ikke kunne føre et skikkelig bevis. Jeg tenker mye på dette, og lurer på hvorfor de skriver dette, og hva kan evnt skje hvis vi ikke har foretatt noen endringer i løpet av de 6 mnd`ene? Kan de kreve omsorgsvoertakelse..?

Hvordan skal jeg forstå/ håndtere det de skriver..?

Føler jeg kan trenge noen gode råd eller synspunkter

 

På forhånd tusen takk:)

 

 

 

[Tabitha]

Hei! Begynnelsen av innlegget ditt var nesten som å lese om meg selv...

Det er en skygge over min tilværelse også. Bv har sagt de vil komme innom et halvt år etter at saken ble avsluttet med bekymring.

Jeg spurte på møtet: "Da kommer dere bare innom og ser at alt er ok?" Da sa ei av dem: "Det kommer an på hva vi finner".

 

Det er visst en helt ny rettighet Bv har, altså rett til å åpne en ny undersøkelse etter 6 mnd.

Bekymringen kan bero på flere ting - de føler trolig ikke du har overbevist i samspill med barnet, eller de tror at du ikke er sterk nok til å ha barn i lengden.

Jeg synes som deg at dette blir veldig negativt! Selv om de sier noen positive ting på møtene, blir alt gjort om til negative ting i rapportene deres. Får virkelig "bakoversveis" når jeg leser de anklagende rapportene.

 

Hvis de ikke har noen beviser i dag, har de det vel heller ikke om 6 mnd hvis situasjonen er den samme.

Noe som beroliget meg, var da jeg fikk vite at de plikter å orientere foreldrene når/hvis de "har nok" til å sende saken til Fylkesnemnda for omsorgsovertagelse. Takk Gud fikk jeg ikke noen slik beskjed, og håper aldri du får det heller.

 

Det er tøft å bli stilt overfor handlingsmåter som man aldri har hørt om, og ikke aner følgene av. Ekstra tøft må det ha vært å miste barnas far oppi dette.

Vi får håpe han ikke vil velge å gå til sak for å få omsorgen. Det høres jo ut som han er ganske tilbakelent når det gjelder barna.

 

Betyr ikke så mye at Barnevernet nedvurderer deg, om de ikke kan bevise noe. Hvis de derimot fikk en sakkyndig psykolog til å si det samme, ville det fått mye større betydning. Derfor advarer jeg sterkt mot å bli vurdert av Barnevernets psykolog.

Høres ut som du er en veldig oppegående og flink mor.

 

Mitt råd til deg er å nyte livet så godt som mulig det neste halve året, og ikke høre på disse anklagene. Så lenge de lar oss være i fred får vi være fornøyde.

Har likevel tenkt på at hvis min baby hadde vært seint utviklet, ville de sagt det var min feil. Min baby utvikler seg noenlunde i takt med gjennomsnittet, altså verken spesielt tidlig eller spesielt sein. Men hvis babyen hadde vært spesielt sein ville de latt meg svi for det (uansett om det var min feil eller ikke).

Selvsagt må man gjøre det man kan for å stimulere babyens fysiske og psykiske utvikling.

Skulle lagt meg for lenge siden... Men ønsker deg lykke til!

 

Avslutter med Alvheims ti bud (Jon Alvheim var en politiker).

 

Ti bud til dem som kommer i barnevernets søkelys:

 

1. Hold kjeft, alt du sier kommer til å brukes mot deg.

 

2. Ta straks kontakt med en advokat.

 

3. Skaff deg en psykolog selv om du er frisk - du kan få behov for det.

 

4. Ta ikke imot hjelp, det blir tolket som at du ikke klarer deg selv.

 

5. Ta ikke imot tilbud om plass på mødrehjem. Det er ikke en hjelpeinstitusjon, men en overvåkningssentral.

 

6. Forlang skriftlig motivering til alle beslutninger som du utsettes for.

 

7. Påklag alle beslutninger.

 

8. Ta ikke imot tilbud om plassering i fosterhjem. Du får ikke barnet tilbake.

 

9. Husk at når barnevernet prater om hjelpetiltak så mener de som regel omsorgsovertakelse eller overvåkning.

 

10. Behøver du hjelp, bruk venner og slektninger - eller klar deg selv.

 

 

*****

 

 

[Mrs. Bouquet]

Jeg har inntrykk av at mange som er i barnevernets søkelys mangler selvinnsikt. Om jeg hadde dem på nakken og ikke visste hvorfor, ville min løsningen vært å prøve å få en forståelse på hva det er som må endres for at jeg skal være god nok omsorgsperson for barnet mitt.

[Benkit]

Hei!

 

Først vil jeg bare si at jeg syns veldig synd i deg! Dette må være den største skrekk!!

Det kommer ikke helt frem her hva som er den opprinnelige årsaken til at barnevernet er koplet inn i utgangspunktet.... har de fått en bkymringsmelding? Har ikke vært borti barnevernet selv, men vet om et par tilfeller der barnevernet absolutt burde grepet inn men de har ikke nok bevis og de ønsker at barna skal være hos sine foreldre så langt det er forsvarlig. Så jeg tror det skal være snakk om relativ grov omsorgsvikt hvis du skal kunne miste omsorgen for ditt barn. Det de iallefall må ha er beviser...Har de ikke det tror jeg sannsynligheten er liten for at du mister omsorgen!

 

Jeg er ingen ekspert, men vil gjerne dele mine tanker om hva jeg ville gjort i en slik situasjon!

 

Først ville jeg prøvd å ha en god dialog med barnefaren. Er det han som har sendt inn bekymringsmelding? Prøve å bli enig om en omsorgsfordeling. Skjønner at du er skuffet over han, men det er ofte menn ikke forstår ansvaret sitt før barnet har kommet til verden. Nå aner ikke jge hvilke ordninger dere har, men dersom du har vært litt " vanskelig" i forhold til hans krav til tid med barnet, kan det være nok til at han vil gjøre det som kreves for å få omsorg. Det beste for barnet er jo, stort sett, å ha mye kontakt både med mor og far, så kanskje litt mer fleksibiltet her gjør at ting roer seg.

 

Så ville jeg tenkt veldig nøye gjennom hvordan du lever livet fremover. Normal sett har man jo stor frihet på hvordan man ønsker å oppdra barna sine så lenge de har alt de trenger og lever i et kjærlig og omsorgfult hjem. Desverre er kanskje ikke det godt nok nå når du er under "oppsyn". Da tror jeg de vil henge seg opp i bagateller som om du holder faste rutiner, bruker mye barnevakt, er mye på farten selv, leggetider, om du drar barnet ditt med deg mye på kjøpesentre/ til venner osv.... Dette er jo ting vi alle gjør, men som kan bli brukt mot deg.

 

Jeg ville derfor levd et uhyre rolig liv en periode. Gode rutiner, holdt hjemmet rent og ryddig, samarbeidet med barnefar og brukt minst mulig barnevakt.Jeg ville også prøvd å få snakket med noen som kan dette! Samt kanskje tatt en prat med mine nærmeste... kanskje de har sett noe som du selv ikke helt ser... veldig vanskelig å se sine egne "feil" i slike situasjoner!

 

Ønsker deg masse lykke til! Det går helt sikkert bra!

 

Klem

[Trollmor til 2]

Hei... Jeg er utdannet barnevernspedagog og har arbeidet som barnevernskonsulent tidligere. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har vært borti at barnevernet har oppført seg sånn. Dersom en sak avsluttes, så avsluttes den! Ferdig med det. Jeg har selv vært med på å avslutte/henlegge saker der hvor jeg fortsatt har vært bekymret for barnet, men det har aldri vært snakk om at jeg eller mine kollegaer skulle ta kontakt igjen etter så og så lang tid.

Så vidt meg bekjent har ikke barnevernet kapasitet til å følge opp avsluttede saker. Da jeg jobbet med dette var det hele tiden et realt slit for å få til en normal arbeidsdag ift timer. Og jeg kjenner ikke en eneste barnevernsarbeider som ønsker å forfølge familier, uansett årsak. Ja, man kan være så bekymret for et barn at man får lyst til å endevende alt og alle, men uten bevis eller overveiende grunn til bekymring kan ikke barnevernet gjøre stort. Ikke annet enn å tilby hjelp og/eller vente på en ny bekymringsmelding.

Nå skal ikke jeg gå så veldig mye mer inn på din sak, men det beste du kan gjøre er å sørge for å gi barnet ditt det hun trenger. Og da snakker jeg ikke om materielle ting, men om kjærlighet og omsorg. Det vil fort lyse igjennom dersom din følelsesmessige kontakt med barnet ikke er bra nok.

 

På generell basis vil jeg forøvrig være forsiktig med å ta opp slike, private saker i et offentlig forum. Jeg forstår godt at du kan ha et stort behov for å få luftet tankene dine, men jeg mener at sånt bør man snakke med familie og venner om. Ikke forevige det på internett. Også kan det føre til usakelige tilbakemeldinger og tankeløse råd fra mennesker som tilsynelatende er i samme situasjon.

La meg så få si at barnevernet ikke har som mål å ta flest mulig barn vekk i fra foreldrene sine! Noe av det viktigste barnevernet streber etter er at et barn skal få bo hos sine biologiske foreldre! Og i mange tilfeller vil foreldrene ha behov for en eller annen form for hjelp for å få til det. Så å råde noen til å ikke ta i mot hjelp fra barnevernet, synes jeg er dumt og lite innsiktsfullt. Hvis man på død og liv skal kjempe med nebb og klør mot "det forferdelige barnevernet", vil det øke bekymringen om at foreldrene har noe å skjule og at barnet ikke har det noe bra. Kanskje det er noe å tenke på?

[april2011mamma]

jeg har mange i min familie som er barnevernspedagoger og sosionomer, om må bare få si at det er rykk og napp med hvem du møter i barnevernet!! alt er dessverre ikke lykke med barnevernet og mange av menneskene som er der burde vurdere å gå av å jobbe med noe annet. når det er sagt er barnevernets jobb å verne om barnet og ikke foreldre!!

og det er ikke slik at de bedømmer omsorg utifra om du går på senter elelr har mye barnevakt etc.... jeg har opplevd motsatt av deg at barnevernet ikke har gjort noen ting i en sak som gjaldt rus og psykisk mishandling.... de satte fart i tingene den dagen jeg meldte de til politiet for å ikke ha gjort det de skulle og da fikk det fortgang. politiet fulgte de som hauker og gav mye ris til barnevernet om dårlig og uproft arbeid..

vel som sagt : det de mener med at de legger igjen bekymring er at dersom det kommer inn en bekymringsmelding på deg i ettertid vil det ha betydning for det de har funnet fra før og saken vil lettere kunne tas opp til ny vurdering,.

jeg vil også si at barnevernet blir ganske paffe når de møter foreldre som kan si de imot og tale sin sak.... gå inn på lovdata.no og søk i lover på barnevernsloven....... der kan du sette deg inn i hva de har lov til og hva du som foreldre har rett til etc.... da vil du fort kunne ta de på det de prøver seg på......... og igjen: det er stor forskjell på hvem du møter i barnevernet... krev å snakke med noen andre i barnevernet dersom du føler du ikke blir tatt på alvor etc.... som regel kommer det jo fra et sted at de kommer inn å lager en sak på deg..... men de er også lovpålagt å fortelle deg hva bekymringen gjelder!! og når du får vite det så kanskje du skjønner mer av saken osv......... stå på, og dersom barnevernet har rett i sin bekymring skal det myyyye til at du mister omsorgen!!! men de kan tilby seg at du får veiledning og oppfølging osv......de er ikke ute etter å ødlegger familier, men å hjelpe til et bedre forhold i hjemmet..... lykke til

[april2011mamma]

jeg er selv pedagog så vet litt om dette.....

[Billie Jean]

Dersom alt det du skriver stemmer, kan det virke som noen (barnefaren?) har gått til barnevernet med en bekymringsmelding, (evt. fortalt usanne historier?). Jeg regner med at du har rett til å få vite hvorfor de vil undersøke hvor egnet du er som mor. Du bør kontakte dem for å få en avklaring.

 

[Tabitha]

Til deg som har jobbet som barnevernskonsulent:

Det ble sendt ut et brev fra daværende Barne- og likestillingsdep. den 26.08.08 ”Anbefaling om nye rutiner for saksbehandling dersom foreldrene nekter å motta hjelpetiltak etter § 4-4”.

 

"Departementets brev er sendt til alle landets kommuner. Her blir barneverntjenestene anbefalt

å vurdere saken på nytt etter et halvt år dersom foreldrene etter endt undersøkelse har takket

nei til hjelpetiltak i strid med barneverntjenestens anbefaling, og barneverntjenesten har

kommet til at vilkårene for omsorgsovertakelse ikke er tilstede. Ved den nye behandlingen

blir barneverntjenesten bedt om å vurdere om vilkårene i bvl § 4-3 er oppfylt og deretter

undersøke saken i tråd med bestemmelsen.

Fylkesmannen har fått henvendelser fra enkelte barneverntjenester som spør om når det skal

åpnes ny undersøkelse i en tidligere henlagt sak. Et spørsmål er om det rutinemessig skal

åpnes undersøkelse i saker hvor barneverntjenesten har henlagt saken med bekymring.

Fylkesmannen forstår departementets brev dit hen at det er den bekymringen

barneverntjenesten henla undersøkelsen med som danner grunnlaget for hvorvidt saken skal

tas opp til ny vurdering. I praksis betyr det at barneverntjenesten melder bekymring til seg

selv og må se på saken med ”nye” øyne når det har gått 6 måneder, for deretter gjøre seg opp

en mening om vilkårene i bvl § 4-3 er tilstede. Vurderer barneverntjenesten at det er ”rimelig

grunn til å anta at det foreligger forhold som kan gi grunnlag for tiltak”, så skal

barneverntjenesten iverksette ny undersøkelse. Vurderingen av hvorvidt vilkårene i bvl § 4-3

er oppfylt vil være noe annerledes i disse sakene enn når barneverntjenesten får inn

bekymringsmelding på ordinært vis ved at en utenforstående melder bekymring. Grunnen til

dette er at barneverntjenesten kjenner familien fra den forutgående undersøkelsessaken hvor

det har vært konkludert med at det er grunn til bekymring og grunnlag for å iverksette tiltak. I

den nye undersøkelsen blir det viktig å innhente ny informasjon for å se om forholdene for

barnet er endret, og ikke minst er det viktig å snakke med barnet."

Ovenstående er skrevet av Fylkesmannen i Oslo og Akershus.

 

 

Personlig har jeg aldri hørt at hverken Barnevernet eller helsestasjonen har hatt det for travelt. Det virker tvert imot på meg som de har all mulig tid til å besøke meg.

 

Jeg mener det er litt skremmende at Barnevernet nå har rett til å gå inn i husene til folk ikke bare i en undersøkelse, men at de kan starte sin egen undersøkelse seinere også, basert på en følelsesmessig mistillit til foreldrene. En slags spåmannsvirksomhet.

Vi ser av saken i Alvdal at Bv ofte mangler enhver form for edruelighet når det gjelder å vurdere foreldre. Det har mye å si om forelderen er en sjarmør, eller er sjenert og tilbakeholden.

 

Det burde ikke være lov med husundersøkelser basert på en mistanke om at folk kan bli barnemishandlere i framtida. Hva blir det neste, at alle tvinges til å ta imot hjelpetiltak fra Barnevernet, selv om det ikke finnes beviser?

Hvis Bv begynner å si ting du gjerne ville hatt på bånd, er det fullt mulig å ta opp det de sier på bånd.

[Trollmor til 2]

I forhold til de nye retningslinjene så skal jeg legge meg flat... Jeg sluttet å jobbe i barnevernet i 2007 og har visst ikke fulgt godt nok med til å få med meg disse endringene. Men ift barnevernets rett til å undersøke en familie er jo nettopp basert på en mistanke om at barnet ikke har det bra. Og en undersøkelse skal/bør føre til beviser enten om det ene eller det andre. Dersom barnevernet skulle trenge bevis for at det foregår en eller annen form for omsorgssvikt FØR de oppretter en undersøkelse, ville de fleste familier kunne ture fram akkurat som de ønsker. Og det selv om uskyldige barn blir skadelidende av det.

Jeg har ikke fulgt med på Alvdal-saken, men jeg har fått med meg opplysninger som at barnevernleder var/ble venn med en av partene i saken. Og det synes jeg er hårreisende! Dersom man er personlig knyttet til en part i en barnevernssak så er man inhabil og kan dermed ikke ha noe med saken å gjøre på profesjonell basis!

 

Men denne tråden ble ikke startet for å diskutere barnevernssaker i media. Det er forresten egentlig helt nyttesløst å diskutere slike saker, for man får ikke tilgang til alle sider av saken. Barnevernet har taushetsplikt og kan med det ikke uttale seg. Og det for å beskytte de involverte partene i saken mot seg selv og mot offentligheten.

Men jeg må også få si at jeg synes det er flott at det blir stilt kritiske spørsmål rettet mot barnevernet. De som jobber der er tross alt bare mennesker, på lik linje med alle andre. Og at det skjer feil i saksbehandlinger pga det er ikke til å unngå. Derfor kan for eksempel ikke den enkelte barneverntjeneste fatte beslutning om at foreldre skal miste omsorgen for barnet sitt alene. Det er til slutt fylkesnemnda som fatter beslutning om det Barevernet kan bare komme med forslag om hva de mener er best for barnet.

 

Jeg føler, når jeg leser innleggene her, at det er et større fokus på foreldre enn på barn. Og det synes jeg faktisk er trist! Selv om alle har rett til å forsvare seg og alle bør behandles som uskyldige til det motsatte er bevist, så hender det seg sånn at hensynet til barnets beste må gå foran alt annet. Og som voksne er vi mye bedre rustet til å beskytte oss selv enn det barn er. Det er jo akkurat derfor vi har et barnevern...

 

Jeg må også få si at jeg blir litt skuffet over å innse at man, i 2011, fortsatt er så mistroisk til barnevernet. Misforstå meg rett her. Jeg har full forståelse for at familier kan føle seg krenket, at noen blir mistenkliggjort uten grunnlag og at barnevernet kan gjøre feil. Men samtidig mener jeg at man ikke bør være redd for barnevernet! Jeg kan jo bare snakke for meg selv og ikke om alle andre barnevernskonsulenter/pedagoger, men det eneste jeg ønsker (som bv.ped) er å arbeide for barns beste. Om det er å ta et barn ut av dets biologiske familie eller hva det nå enn måtte være, så vil alltid hensynet til barnets beste veie tyngst hos meg. Foreldrene er voksne og skal kunne ta vare på seg selv. Det klarer ikke barn!

[Tabitha]

Tror de har rett til å starte en ny undersøkelse hvis de mener det bør settes i gang tiltak, men tiltak er i mange tilfeller forebyggende. Det vil si at de ikke mistenker omsorgssvikt i øyeblikket, men at de tror den vil oppstå om familien ikke får hjelp. Det er dette jeg synes er feil... Da blir man stemplet i lag med tidligere foreldre de har møtt og som har gjort grusomme ting mot barna sine.

Du kan tro jeg har hørt mange historier om hvordan de avsluttet saker for tidlig, og blabla. Men hva har det med meg å gjøre?

 

Jeg synes ofte det er et kunstig skille mellom foreldrene og barnas beste. Og at begrepet "barnas beste" misbrukes til å behandle foreldre skikkelig frekt.

Jeg ønsker selvsagt ikke å samarbeide med noen som sier de fokuserer på det positive, men vender alt til det negative i rapportene, som kommer inn i mitt hjem og hetser meg, og som ikke har innsikt i mitt liv men bare ser meg som "en av røkla" Barnevernet kommer i kontakt med, noen som utsetter oss for en forferdelig undersøkelse som nesten knuser oss psykisk, og deretter tar æren for at det går så bra.

 

Jeg tror på den gyldne regel: "Alt det du vil at andre skal gjøre mot deg, skal du gjøre mot dem". Den gir ikke adgang til å regne kun barnet som sin neste, og foreldrene som noen duster.

Nei, foreldrene skal også være din neste. Barnet har krav på kjærlighet og respekt, og det samme har foreldrene.

Fjern dette kunstige skillet mellom foreldre og barn i undersøkelsene.