Noen som ikke likte baby/smårollingstiden, og nå bare har store barn?

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Jeg har tenkt en del på dette, spesielt nå i det siste etter at jeg også begynte å jobbe fulltid etter siste og fjerde fødsel (vesla er 17 mnd nå). Jeg er ikke noe glad i babytiden og smårollingstiden. Jeg elsker barna så klart, og har mange gode og morsomme stunder med dem også når de er helt små, men jeg gleder meg vel egentlig bare til de blir større. Alle sier at jeg må nyte det når de er så små, for da er alt så enkelt og jeg får aldri den tiden tilbake. Da tenker jeg bare "enkelt?" og er sjeleglad for at jeg aldr må gjennom denne tiden flere ganger.

 

De eldste barna mine er 8 år og 6 år, blir 9 år og 7 år etter sommeren. Så de begynner å bli store. En viss innsikt i hvordan ungdom fungerer har jeg gjennom jobben, selv om jeg så klart innser at det er noe vesentlig annet å ha en egen tenåring i hus enn å bare jobbe med dem. Og jeg synes faktisk ikke det er det minste slitsomt med de store barna. Jeg liker å følge dem på treninger og kamper. Jeg liker å følge opp lekser. Jeg synes det er helt i orden å kjøre dem/gå med dem til bursdager. Jeg blir frustrert når de overhode ikke hører etter og jeg må snakke til dem, men jeg blir ikke sliten av det. Jeg blir oppgitt når de krangler og sloss i perioder, men jeg blir ikke sliten av det.

 

Derfor tenker jeg ofte at når de minste blir en 4-5 år og 6-7 år, vil jeg da slutte helt med å føle meg sliten? For meg så virker det så utrolig enkelt, behagelig og herlig å fire store barn. Folk spør meg stadig om det ikke er travelt med fire barn. Nei, jeg synes faktisk ikke mengden barn er så travel, men baby/småbarnstiden. Dere som følte det likt når deres barn var små, og de alle nå er blitt større. Fikk dere rett? Er det nesten bare enkelt og greit å ha barn nå?

[Gjest]

Fikk ikke med meg alt du skrev, men hos meg er det omvendt. Jeg synes det blir vanskeligere og vanskeligere for hver dag som går.

3 åringen spesielt er veldig krevende og han som var så god en baby. Lå bare på gulvet, pludret og lekte med lekene sine.

 

Var som en dose valium til han ble to år, og hjelpes hvilken forskjell.

Men jeg har 0 erfaring med unger jeg da.

Har faktisk lest en tråd av deg om hvordan takle "trass" og hverdagen vår ble ti ganger forbedret etter det.

 

Så nå går ting litt bedre. hihi

 

Håper kanskje det er forbigående jeg da. gubben sier jeg får nyte det for til våren er han kanskje borte for alle vinder med venner osv Og vil ikek kose med mamma lengre.

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Hehe.. Ja, 3 åringer kan være en utfordring ;-) Men etter 5 års alderen så synes jeg det er en helt annen hverdag rett og slett. Selvsagt er det ting som ikke er gøy her også, for all del, men de er så selvstendige da. Og man kan (i hvertfall i teorien) snakke ganske mye fornuft med dem da.

 

Artig å høre at du fikk hjelp fra tråden min, jeg blir alltid så glad når jeg hører at jeg har vært til hjelp for noen :-)

[ellen-propellen]

Jeg har ei på 6 og ei på 1 år,og er fullstendig enig med deg Alva Gud hvor jeg gleder meg til minsten er 3-4 år.Trass eller ikke,alt er mye bedre enn babystadiet.

 

[Simply]

Kan ikke si meg mer enig, altså.

 

Nå er eldstemann snart 5 år og herre så mye mer behagelig alder det er. Minsta er 2,5 år og det begynner å komme seg der også.

Husker omtrent ikke det første året med noen av dem fordi at spedbarnstiden tappet meg totalt. Eldste var ganske rolig som baby mens yngste var en veldig krevende baby, men uansett var jeg like sliten med de begge.

 

Folk ser veldig rart på meg når jeg sier at spedbarnstiden ikke er noe for meg.

Mannen min sier "når de er 3-4 år så begynner de å virke"

Joda, babyer er søte og alt det der, men jeg er velidg glad for at jeg kan bare låne en av og til i en liten stund, og gi tilbake til mor/far når det holder : )

[Gulosten™]

Kanskje det kommer litt an på typen unge tenker jeg. Hadde en helt fantastisk rolig og flott unge første gangen, og hver av "epokene" hennes har vært fantastisk å være med på. Var aldri sliten eller lei noe. Nå er jeg sliten støtt, sover dårlig om natta, har vondt i hver eneste muskel i kroppen, er deprimert, alt er slitsomt og teit. Og det er fordi lillebror er så slitsom! Fra jeg var 7 uker på vei har han tappet meg for energi, med et svangerskap fra helvete, alt var galt, amming annenhver time hele døgnet i flere måneder, lite nattesøvn samt et ekstremt aktivitetsnivå, dårlig kommunikasjonsevne/språk, og han skriker hele jævla tiden. Vet liksom ikke om noe mer som kan plage han, har sjekket han for astma, allergier, ørene hans fikk en overhaling, han får masse kos og omsorg osv... Hadde vi fått han først hadde det ikke blitt noen nr. 2 for å si det sånn....

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Ikke sant? En venninne har nettopp fått baby, og det var veldig koselig å holde det lille nøstet en stund og dra inn den gode babyduften, men så var det akk så deilig å kunne overlevere babyen igjen etter en stund og vite at det ikke er meg som må gjennom en ny babytid ;-)

[Gjest Sekretøsa]

Med første var det uutholdelig de 2 første åra. Helt grusomt, det var ikke morsomt i det hele tatt. Joda, vi hadde våre stunder, men det var 1 av 100 gode...

Med andremann var det som å komme til himmelen! Sov rundt fra han var 2 mnd'r, gråt aldri, var blid og fornøyd, og baaare kos. Han har tatt igjen for det nå i en alder av 3, hehe

 

Men jeg er veldig lite klar for flere barn. Eldste blir 7 i år, og jeg har ikke vært våken på nettene på nesten 5 år.... ikke klar...ikke klar.....!

[3 små!:) Gutt, gutt og jente!]

Jeg er fortsatt ikke over smårollingstiden og har en ny baby på vei (det er sistemann;) ), men jeg er veldig enig. Jeg syns i grunnen baby/smårollingstiden er slitsom og jeg har veldig lite energi og overskudd. Jeg er ikke noe babymenneske i grunnen, så jeg gleder meg til de blir store;) Eldste er nå 3.5 år, yngste snart 14mnd og lille i magen har kommet halvveis til å skulle være på vei ut;) Jeg føler jeg takler ungene bedre når de blir eldre. Når de er babyer og man virkelig ikke aner hva som er galt, eller når man konstant må våkne om natta så syns jeg ikke det er kos... Men jeg koser meg så klart om dagene når babyen er våken og man kan gå på trilleturer osv, men jeg gleder meg til lille i magen når 3-årsalder! Men, så godt jeg bare kan, skal jeg kose meg med den aller siste babytiden, samtidig som jeg kommer til å glede meg til hun blir stor;)