**FØDTE min lille engel på 6cm hjemme alene i dag...** <3 <3 <3

[90210]

Dette er et innlegg jeg først postet på 1trimester..

Men ville gjerne dele det med dere her inne også, ettersom de aller fleste av dere har opplevd det samme, eller lignende.

 

Jeg melder meg med dette ut, for å forsøke å bearbeide sorgen i stillhet...

 

Ønsker dere alle sammen lykke til videre, og kondolerer til alle dere andre der ute som også har måttet oppleve noe så fryktelig.

*****************************

 

Natt til i dag Mandag 31.01.2011 startet det hele..

Jeg oppdaget svake smerter nederst i mageregionen og fikk til min store forskrekkelse

oppdage like etter at jeg også hadde blødninger.

 

Klarte ikke sove denne natten, tenkte bare på 1 ting.. :

HÅPER SÅ INDERLIG at min lille engel har det bra i magen..

Og på grunn av stor tvil ringte jeg fastlegen strax legesenteret åpnet

ettersom blødningene vedvarte...

 

Fikk da time til kl 11:00 i dag, og hadde svært blandede følelser frem til den tid.

Da sannhetens øyeblikk endelig kom, fikk jeg høre verdens tyngste ord:

 

"Beklager men jeg finner ingen hjertelyd..."

 

Der og da brøt jeg ut i tårer, alt falt sammen.. følelsene strømmet på..

Likevel hadde jeg et ørlite håp om at det fortsatt fantes liv inni der, og

at legen bare hadde vert uheldig å ikke funnet hjertelyden.

 

Deretter ble jeg henvist til Stavanger Universitets Sykehus for Ultralyd

kl 15:00. Der var det bortimot 1,5-2timers venting..

2 NERVEPIRRENDE timer..

 

Da jeg omsider fikk komme inn på undersøkelsesrommet fikk jeg til

min forskrekkelse se min lille døde baby på skjermen.

Mammas lille engel lå inni der, så liten, så perfekt...

Men noe var svært galt...

 

Han/hun døde i mammas mage natt til i dag, uten noen vitenskapelig forklaring.

"Det er slikt som skjer.."

Fikk jeg høre..

 

Men alt jeg fikk frem var små hikst gjennom gråtingen..

Min lille Prins/Prinsesse var død...

Hele livet føltes urettferdig.

GRUSOMT!

 

I det jeg satt der med tårer nedover kinna hørte jeg legen si:

Her har du 4 tabletter som du skal ta når du kommer hjem,

disse vil sette i gang "fødselen" og du vil få rier, som ved

en vanlig fødsel."

 

Jeg nikket og gråt litt til, kunne ikke tro det.

Var det noe jeg hadde gjort galt?

Kunne jeg gjort noe annerledes?

Men sannheten er dog den at naturen gikk sin gang.

Ingen kunne gjort noe fra eller til.

Men dette vil henge med meg livet ut..

Kommer aldri til å glemme hva som hendte 31.01.2011.

 

Deretter måtte jeg hente min lille prinsesse Kine Cathrine (4)

i barnehagen med tårefylte øyne..

 

Min lille Kine Cathrine overhørte tilfeldigvis telefonsamtalen i dag tidlig

til legen og forstod da at noe var galt med babyen.

Og forklarte henne dermed at jeg skulle til legen for å sjekke om

babyen hadde det bra i dag.

 

Det første hun sa til meg da jeg hentet henne i barnehagen var:

"Hvordan gikk det med babyen mamma?"

 

Da måtte jeg fortelle henne med verdens største klump i halsen:

"lille venn.. babyen kommer ikke til oss likevel... den måtte reise til himmelen i dag.."

 

Da strakk hun ut hånda si, strøk den over magen min og sa i gråt:

"Men hvorfor mamma?"

 

Det var helt utrolig vanskelig, men måtte forsøke å roe henne ned og si:

"Babyen skal bo i himmelen lille venn.. den kommer til å ha det godt der.."

 

Da så hun på meg med tårer i øynene og sa:

"Jeg elsker deg mamma"

 

Det var virkelig et følelsesladd øyeblikk, stod midt i gangen i barnehagen

å holdt rundt min lille Kine Cathrine og gråt..

Utrolig trist..

 

Sendte deretter Kine Cathrine avgårde med sin bestemor, for et par dager,

slik at hun skulle slippe å være vitne til dette som skulle skje.

Og ikke minst at jeg fikk være alene om det, hadde ikke vert i særlig

stand til å ta meg godt nok av henne under alt dette..

Og det var også da en tårevåt avskjed..

 

Men det aller siste jeg sa til henne før hun dro var:

"Jeg elsker deg jenta mi, så reis å kos deg hos bestemor nå du lille venn,

så prates vi igjen om et par dager vet du..

og ikke vær lei deg, babyen har det godt i himmelen vet du.."

 

Da svarte hun:

"Du kan få låne bamsen min i natt mamma, siden du er lei deg for at babyen vår

er død. Jeg elsker deg mamma og kommer til å savne deg masse.!"

 

*jeg ble rørt...*

 

Rundt 1 time senere tok jeg pillene som skulle sette i gang det hele..

Det gikk da flere timer før det skjedde noe som helst..

Jeg satt bare å gråt..

Da startet riene omsider klokken: 00:00

Og lå med sterke rier i flere timer..

Jeg fikk med meg sterke smertestillende som jeg skulle ta når riene begynte,

men har valgt å ikke ta dem.

Vil kjenne fødselen..

 

Og riene kjennes ut som da jeg fødte min lille Kine Cathrine..

Er ikke lette saker..

er utrolig vondt ..

Men mest av alt vondt i hjertet!

 

Klokken 04:15

"Fødte" jeg min lille Prins/Prinsesse hjemme alene..

Dette var noe som gikk svært sterkt innpå meg, det var utrolig

vondt, fysiske smerter også, men verst av alt var det mentale.

Følelsene rundt det hele..

HELT UFATTELIG TRIST

 

Jeg er likevel takknemlig for at jeg fikk se min lille herlige spire en første

og siste gang før livet må gå videre.

 

Jeg så en perfekt liten miniatyr baby på hele 6cm ligge der livløs..

Han/Hun var ferdig utviklet med alle indre organer, fingrer og tær,

et lite menneske ble født i dag..

 

Livet er urettferdig!

 

Min lille engel fikk ikke en gang muligheten til å møte verden,

mitt lille barn mistet sitt liv før det egentlig var begynt.

 

Elsker deg for evig og alltid min lille engel.

Du vil for alltid bli husket <3

[Anonym bruker]

Trist å høre at du mistet din lille spire.. Men vil anbefale deg å poste innlegget ditt på "ufrivillig abort" siden også...der er det andre med samme erfaring. Her inne har de fleste mistet en del senere, etter 24 svangerskapsuke. På den andre siden kan du helt sikkert finne noen som deler din skjebne som kan gi deg støtte som du trenger. Ønsker deg alt godt.

[Anonym bruker]

Dette var veldig trist å lese....håper du har venner og familie som lytter til ditt hjerte.

Hvor mange uker var du på vei?

[Anonym bruker]

En senabort er veldig trist.

 

PS. Sorg er for å deles, men jeg anbefaler deg å legge innlegget i riktig forum. Ref. introen til "Vi har mistet vår baby"

 

Lykke til videre!