Guuud så deilig å ha mann uten barn ;)

[Anonym bruker]

Skal ærlig innrømme at jeg er inne her å ser bare for å MIMRE, og tenke på hvor godt jeg har det nå!

 

Var sammen med en mann, hans barn, biomoren åå hele pakken i 4år! Det var mildt sagt et helvete..

 

Lovde meg selv å aldri finne en med barn igjen.. Og sannelig fant jeg det! Guud så deilig:)) Dere aner ikke hvor godt det er å slippe det evige maset! Hæææææææærliiii..

 

Når jeg leser hva enkelte av dere skriver fatter jeg rett og slett ikke at dere gidder! Og det får bli moralen i dette innlegget.. Stay if Ur happy, leave if Ur not;)

 

Tipper noen av dere ble skikkeli sinna nå, men da følte du deg truffet..

[Anonym bruker]

Jeg føler meg aldeles ikke truffet, og blir ikke provosert over innlegget ditt heller. Og jeg er litt enig med deg om at man har litt ansvar for egen lykke. Samtidig må man nok ha en spesiell innstilling (det må vel alle parter ha i en sånn konstellasjon) for å lykkes.

Jeg er veldig glad for kunne si at jeg ikke ville vært min stesønn foruten. Og det er godt å kunne konstantere det med lett hjerte.

Godt at du fant lykken, denne gangen uten barn!

 

:-)

[Anonym bruker]

Hadde det ikke vært for at jeg ikke vil utsette vårt felles barn for det samme hans barn opplever.. så hadde jeg gått ut av forholdet for lengst. Men gutten min fortjener å bo sammen med mamma og pappa så lenge vi har det bra sammen. Så får jeg slite med meg selv istedet.

[Anonym bruker]

Nyt det! Søren meg slitsomt iblant å være sammen med en som har unger fra før av. Har ingenting med hvor glad/eller ikke glad du er i bonusbarna. Jeg bryr meg kjempemye om min samboers unger, men det er forferdelig slitsmomt, til tider, å skulle forholde seg til min egen situasjon. Pappaen er jo stort sett opptatt med ungene (han har tre fra før, og vi har en sammen), og det er ikke mye tid igjen til vårt samliv. Jeg har ingenting å klage over i forhold til de problemene folk skriver om her. Pappaen er fantastisk, men utgangspunktet for et godt samliv er vanskelig når man har såpass mange unger man skal gi av seg selv til. Så til deg som skrev at du får jobbe med deg selv. Har du noen tips til hvordan det kan gjøres? Jeg ender ofte med å grine fordi jeg føler meg usynlig i mitt eget hjem, og jeg er ingen underdanig person fra naturens side, så det ender stort sett med diskusjoner for jeg greier ikke å holde ting inni meg. Tilslutt føler jeg meg bare mislykka.

[Anonym bruker]

Blir ikke sinna i det hele tatt hva man trives med er forskjellig fra person til person.

 

Selv er jeg veldig glad for at kjæresten min har et barn. Da forstår han hvordan det er å være forelder, at de må ha 1.pri og han forstår hva mors-/farskjærlighet vil si. Det at han har barn betyr også at jeg slipper å få flere, noe jeg er sjeleglad for!

[Anonym bruker]

Jeg syntes nok det samme selv før, når jeg ikke hadde barn. Jeg har aldri selv hatt mann med barn og jeg ikke barn. Nå har jeg selv barn, kunne ikke tenke meg en mann uten. Men jeg er ikke ung og starter familie nå. Jeg er 38 med barn på 10, 4 og 2 år. Så jeg håper å finne meg en mann med 2-3 barn, helst ikke bare 1

[Anonym bruker]

Om det å bli usynlig i eget hjem. Det tror jeg skjer mere når man har et hus fullt av hans særkullsbarn, det oppstår ikke som et problem på samme måte når det gjelder fellesbarn. Det er jo fordi hans særkullsbarn primært er hans ansvar, og hans jobb og hans glede. Når det gjleder fellesbarn så er man sammen om det.

Dessuten er det liksom sånn at når det gjelder fellesbarn så har man hver eneste dag sammen, når det gjelder særkullsbarn så har de samværstiden hvor alle andre skal vike på et vis. Man kan ikke bare ta ting som de kommer på en måte.

 

Føler det hjelper å melde seg ut når det gjelder samvær, da bruker jeg tiden konstruktivt, ikke bare til å sitte på sidelinja. Jeg bruker tiden på meg og mine egne lyster. Noe man strengt tatt har behov for når man faktisk har barn, jobber og stresser i hverdagen, slik de fleste av oss faktisk gjør. Jeg lar han styre på med barna sine, felles og særkulls.

Og jeg tar meg fri :-)

[Anonym bruker]

Nei, ikke sinna ) Så godt for deg og dine omgivelser at du endelig har det bra.

[Anonym bruker]

Ja du er jaggu meg heldig!! Ut i fra det lille du skriver, så skjønner jeg at du hadde et helvete... Gleder meg med deg at du fikk kommet deg ut av forholdet og endelig har fått det fint i et nytt:D

 

Her i gården så er biomor stort sett grei å forholde seg til. Og det er ingen påkjenninger fra andre familiemedlemmer etc. Men belastningen i å være stemor er der selvfølgelig... Nå var jeg såpass uheldig (eller heldig - alt ettersom hvordan man ser det) at min perfekte match hadde to barn fra et tidligere forhold. Egentlig kunne jeg aldri tenke meg å være stemor, men jeg begynte å bli såpass gammel at det var få menn igjen uten unger. I en slik situasjon tar man bare det man får... Da utsiktene for et grønnere gress et annet sted er svært små.

 

Min kjære elsker meg dypt og inderlig. Han er i tillegg en veldig god menneskekjenner og ser hva som skal til for å få ny-"familien" til å fungere. Jeg er svært heldig siden vi har meget likt syn på barneoppdragelsen - og mine råd blir tatt til etterretning til alles glede. Barna har blitt mer harmoniske og enklere å ha med å gjøre både for meg og biofar.

 

Min familie/bosituasjon er som den berømmelige medaljen som har to sider. På mange måter har jeg det veldig bra, jeg er glad i stebarne og vi har mange gode stunder sammen. På andre måter føler jeg at jeg aldri vil få min egen familie. Det vil alltid være andre hensyn å ta i forhold til ferier (tidspunkt, sted, økonomi, forskjellige ønsker på aktiviteter), eventuelt sykdom, mer husarbeid ++ Slik ville det ikke vært om jeg kun hadde mann og felles barn å forholde meg til.

 

Saken er den at så lenge minus-siden ikke veier mer enn positivt-siden, så er det svært vanskelig å gå når du som stemor har så mange fine stunder med biofar... Så jeg forstår godt de som ikke går. Men jeg må si det at hvis biomor var vanskelig og satte ungene opp mot meg (oss), eller jeg ikke fikk bestemme mye av husreglene slik at ny-familien ble levelig for meg, DA hadde jeg nok foretrukket singellivet....