Noen her som har barn med angst?

[Gjest]

Jeg har en sønn som jeg tror lider av angst. Han har slitt med det i over ett år. Har snakket med læreren hans og i dag ringte jeg helsesøster på skolen. Hun skal snakke med læreren og også ta han inn til samtale etter det.

Lurer litt på hva som kan gjøres med dette? Kjenner at jeg syns dette er tøft. Ingen liten gutt på 7 år skulle måtte behøve å være redd for noen ting

Og så lurer jeg på om han kommer til å bli bedre? Tenk om dette er noe han må slite med gjennom hele livet? Kanskje jeg svartmaler nå, men man bekymrer seg jo ...........

 

[adni]

hei.vi har en gutt på 7 år som sliter med angst.har vært spesielt ille siden før jul.kastet opp flere morgener fordi han var redd.helt forferdelig å se på.angsten kom i forbindelse med brannøvelse på skolen.han ble da veldig stresset og redd,og har vært redd siden da.men det er stort sett bare når hæn skal på skolen.ellers er han en veldig skoleflink osv.kunne skrevet i det uendelige om dette.men nå er i allefall helsesøster inne i bildet.og skal ha møte med bup snart...veldig vanskelig være foreldre oppi dette,og vite hva som er rett eller galt.har akuratt samme tankene som deg.og føler seg veldig alene om dette.vil gjerne høre mere i fra deg og hvordan det går med gutten din.

[shira]

Hei sann, Jeg føler med deg.

det er ikke lett å se at ens barn har det vondt.

 

Jeg har selv hatt angst fra jeg var liten, men da med foreldre som ikke forsto hva som feilet meg.

Og ettersom jeg ble eldre fant jeg dette selv ut og fikk hjelp av lege.

 

Barnet ditt, eller dere begges er heldige fordi dere har oppdaget dette så tidlig og at de får hjelp og oppfølging.

Det beste dere kan gjøre er å lytte til barnet og at barnet klarer å sette ord på sine følelser/angst. At han møter forståelse.

 

Mye kommer jo an på hva angsten kommer av, men slik jeg har forstått det ut fra egen erfaring er at angsten varierer ut fra hvilken situasjon man befinner seg i. den slår ut når det blir for mye å takle. begynner med vondt i magen, kvalme, eller lignende, og for meg er det slik at hvis ikke jeg får kontroll så kommer hyperventileringen.

Medisiner hjelper jo, men det er det andre negative sider ved..

 

Ønsker dere lykke til.

[adni]

ja tror også det er veldig viktig at de får hjelp i tilig alder.men ikke så lett da på bup hqr masse og gjøre..mens vi som foreldre helst vil ha hjelp i dag.men vi prøver være veldig flinke til å lytte og få fram det som plager han før han drar på skolen hver dag,fordi da tror jeg han får ut det verste før han drar,og blir mindre anspent på skolen.vi prøver ikke gi oss før han selv greier si det som han er redd for,sette ord på det selv.og da kommer alltid tårene også.fokuserer på at det er fint å gråte også for store gutter.og at vi skal hjelpe han,eller finne den hjelpa han trenger så han slipper være redd lenger.da roer angsten seg som oftest for den gangen att.helt til det dukker opp en ny situasjon som også er skummel som vi da må ta på samme måte gang på gang.rotete inlegg kanskje,men tror det er viktig for engstelige barn og bli tatt på alvor for sine redsler,selv om det for oss virker som bagateller og normale ting som ikke er noe og engste seg for...hører gjerne fra andre erfaringer også.

[Gjest]

Gutten vår er like ille hjemme som på skolen. Han er livredd for å være alene uten voksne. Han blir desperat hvis det er friminutt og han ikke ser noen voksne i nærheten. Jeg kan ikke være i 2etg hvis han er i 1. Da roper han hvert 5 sekund etter meg og kommer jeg ikke da så kommer han opp. Det er veldig slitsomt. Jeg tror ikke at han selv vet hvorfor han er redd og da er det veldog vanskelig å hjelpe han. Har spurt han flere ganger uten at vi kommer noen vei.

Gruer meg til vi foreldre skal inn til samtale. Vet at jeg begynner å grine, he he.

Jeg har også en mor og lillebror som er psykisk syke så kanskje det ligger litt i genene også....?

[adni]

vår er også litt slik.kan ikke være inne fem min om jeg skal ut å lufte hunden rett utenfor huset.er jeg på badet så roper han og lurer på hvor jeg er.osv.også avhengig av at vi følger han inn på skolegården til han ser en voksen.kan gråte litt da vi går i fra han på skolen også...ja dette er en kjempe vanskelig og frustrerende situasjon...tror jeg aldri har grått så mye i hele mitt liv.greier heller ikke prate om det før tårene bare kommer.så gruer meg til møtet med bup og helsesøster ja..men skal bli godt å få hjelp..

[Gjest]

Ja, det skal godt å få hjelp selv om det blir en tøff prosess for alle. Men viktig at de får hjelpen nå mens de er såpass små