Kunne dere vært sammen med en mann som...

[Anonym bruker]

ikke gikk overens med dine barn?

vi har et barn sammen, men han går ikke så godt sammen med barnet jeg har fra før. Hva ville dere gjort? vurderer å forlate han selv om jeg virkelig elsker han:(

Noen som har vært borti samme situasjon og kan komme med noen råd?

[Anonym bruker]

dytt

[Anonym bruker]

Nei, det kunne jeg aldri gjort.

 

Det var et av kriteriene når jeg lot min nåværende mann møte dattern min, at de skulle like hverandre. Dattern min ble omtrent like hodestups forelsket som jeg var i han, så det løste seg jo fint

 

Mamma har hatt mange kjærster og samboere, og da mener jeg MANGE! Stort sett ingen av de som har gått overens med meg, da de har vært mest opptatt av mamma, og mamma mest opptatt av dem, og jeg har den dag idag problemer med å godta det.

[Anonym bruker]

Nei det kunne jeg ikke. Det var også det jeg tenkte mest på når jeg fant en ny kjæreste. Men heldigvis så liker de hverandre godt!

Men hadde ikke de hatt en bra forhold hadde ikke jeg kunne hatt et bra forhold til han heller. Barnet/barna først.

 

Men har dette kommet nå da eller, siden dere tydeligvis har vært sammen en god stund? Er det noe som kan snakkes om og løses hos f. eks. fvk.?

[Daquiry]

Nei, det kunne jeg ikke. Hadde forsøkt å funnet ut av det, men hadde det ikke fungert, hadde jeg gjort det slutt. Barna er viktigst!

[Anonym bruker]

Hei.. Synes du skal ta en prat med mannen din og fortelle han hva du føler og mener. Det er ikke bra for barna eller deg. Han kom vell inn i livet ditt med dine barn og må vell kunne klare og fortsette etter at dere fikk barn sammens. Jeg har en samboer som har et barn fra tidligere forhold. Heldigvis har jeg og datteren hans et kjempe godt forhold. Hun var 1,5 år da jeg traff henne første gang og er 15 år i dag. Jeg og samboeren har enkelte episoder hvor jeg mener at han gjør forskjell på barna. Dette likte jeg ikke og tok det opp ganske raskt med han. Jeg fikk mitt første barn i 1998 og allerede da startet det. Han ga henne alt hun pekte på når de hvar på handletur og tenkte ikke på at han hadde ei datter til. 2 år etter fikk jeg nr 2 med han. Like etter fødtselen ble det slutt imellom meg og samboeren. Han hadde samvær med barna våre hvær 2.helg og 1 dag i uken. Det gikk kjempebra med samværene i starten men til slutt kom han aldri. Jeg kontaktet familivernkontoret og fikk ordnet en avtale på at han skulle ha barna 1.helg pr mnd. Han brukte unskyldningen på at han betalte bidrag for 3 barn og ikke hadde råd til å hente barna sine, å at det var derfor han ikke dukket opp.Sanheten var at han hadde penger men unnet ikke meg barnefri den gang. Han hentet sin eldste datter vær 2.helg men ikke våre 2. Etter noen månder fikk jeg og samboeren god kontakt igjen og fikk skværet opp. Vi bestemmte oss for å prøve forholdet på nytt. Jeg ringte nav for å fortelle at jeg og samboeren skulle prøve oss igjen og at jeg ikke lengere hadde krav på overgangsstønad. Saksbehandleren min anbefalte at jeg skulle stå på den en stund til for å se at forholdet fungerte før de tok den bort. Noen helger etter hentet han sin gammleste datter igjen og jenta fikk alt hun pekte på. De 2 jentene vi har sammens fikk ingenting. Jeg tok opp dette med han. Han mente at han ikke trengte og kjøpe ting til våre barn pga at jeg fikk bidrag som kunne dekke dette. Jeg svarte han at han betalte jo bidrag til det gammleste barnet også. Hvorfor kunne ikke de pengene gå til alt hun pekte på istede for til barnet's mor når han skulle forskjellsbehandle på denne måten? Heldigvis så våknet han. Han skjønte godt at jeg ble sint og beklaget seg til både meg og barna. Han slet faktisk med litt dårlig samvittighet og tok barna med seg på lekebutikk for å kjøpe noe til de også. Gud for en deilig følelse jeg fikk da. Men den såreste komentaren vår eldste datter kom med er: Mamma: nå har pappa kjøpt noe til oss også og ikke bare til storesøster.... I dag bor vi fortsatt sammens og venter vårt 4.barn.

 

Ønsker deg lykke til. Håper det ordner seg for dere også.

[Anonym bruker]

Takk for svar..

Her gikk alt sammen greit i starten, barnet mitt og samboer gikk kjempefint sammen, men det er nå i det siste det har begynnt å dukke opp problemer. Har tatt det opp med han, men han sier han ikke kan noe for at han føler det slik, og det gjør han jo ikke heller for man kan ikke styre følelsene sine.

Det hadde vært lettere hvis barnet mitt var lite når vi traff hverandre, men han var 9 år.

Han viser det ikke overfor mitt barn, men jeg vet jo det og derfor er det så vanskelig.

vi har bestemt oss for å prøve å se hvordan det går framover, men jeg kjenner jeg begynner å bli deprimert. ejg prøver å skjule det så godt jeg kan. Jeg blir fortere irritert, tar lett til tårene for ting jeg ikke ville gjort tidligere.

Uff, det er så vanskelig:(

[Anonym bruker]

Jeg tror at mange er for raske til å få fellesbarn, før de faktisk vet om en kommer overens med særkullsbarna.

[Anonym bruker]

litt sent nå, men hvorfor fikk du barn med en som ikke går sammen med ditt særkullsbarn?

 

 

[Anonym bruker]

som jeg sa over her, så gikk de veldig godt sammen tidligere, er først nå i det siste at det ikke går bra lengre

[Anonym bruker]

Er barnet ditt kommet i tenårene? har det endret seg med temperament? mange steforeldres synes tenårene er en vanskelig periode.. der man på en måte skal vise at man er glad i og støtter og være veldig positivte til barn som ikke er sine egne..men samtidig får man ikke blande seg inn og grensesette.. dette blir vanskelig for mange..

Foreldre til barn som lever med steforeldre blir også ofte hårsåre og tar sine barn VEL mye i forsvar feks i en konflikt mellom barn og steforelde.. og forventer at steforeldren skal " gi seg" hele tiden...

 

vet ikke om det er sånn hos dere..men siden det har skjedd en endring så må det jo være en grunn til dette.... særbehandler du ditt barn i parforholdet mellom deg og din mann?

 

 

 

[Anonym bruker]

Livet er mer dynamisk enn som så. Du kan ikke si at han før likte ditt barn, og nå liker han ikke ditt barn, han viser det ikke, men du ønsker han skal like ditt barn igjen.

 

Jeg går igjennom perioder her i livet, og tror nok de aller fleste gjør det. Av og til blir jeg sprø av ungene, av og til koser jeg meg med ungene, både mine og hans. Av og til blir jeg sprø av foreldrene mine, orker ikke at de kommer innenfor døra, men andre ganger kan jeg oppsøke dem nesten daglig.

 

Slik det er nå er det noe som gjør at din mann har en litt dårligere relasjon med ditt barn, enn han hadde før. Dette kan fint endre seg, han viser det tross alt ikke. Det er helt sikkert mange faktorer som spiller inn, fra jobb, økonomi, hjemmesituasjon, prosjekter, deg, barnet ditt, hans eget førlselsesliv, hvordan han skal forholde seg, hvordan han skal løse situajsonen.

 

Hva med å støtte mannen din litt i hverdagen, få mannen på rett kjøl igjen? Ikke bare snakke om hva han gjør feil.

 

Blir ofte til at han liksom ikke liker barnet ditt, bare fordi det er en dårlig periode. Er nok langt i fra hva som er saken. Han har sikkert bare problemer med å forholde seg til barnet ditt akkurat nå. Han viser det ikke i forhold til barnet, han er voksen og fornuftig. Du kan heller prøve å støtte til litt, å få orden på hans og barnet ditt sitt forhold.

[Trollmor til 2]

Vet du.. Det er aldri sikkert at man kommer overens med noen, verken voksne, andres barn eller egne barn for den sakens skyld. Hadde dette i det hele tatt vært et tema dersom det gjaldt barnets bioligiske far? Skal mor og far gå fra hverandre fordi man, for en periode, ikke kommer overens med et barn?

Hvor gammel var sønnen din igjen? 9 år? Den alderen, og årene som kommer, kan være utfordrende og vanskelig for alle og en hver. Og hvem er sjef? Barnet eller de voksne? Skal et barn få siste ord i et forhold mellom to voksne? Og hva med deres felles barn da? Har det noe godt av at dere går fra hverandre?

Jeg har selv en stefar og fire stesøsken. Det er ikke alltid jeg har gått like godt overens med stefaren min.. Og blodssøstra mi hatet han de to første årene etter at mamma og pappa skilte seg. Søstra mi nektet å komme på besøk til mamma det første året og det andre året overså hun stefaren vår totalt - behandlet han som luft.

I dag ser jeg på stefaren min som en mye tryggere og bedre farsfigur enn min biologiske pappa. Det samme gjør søstra mi. Selv om vi kan ha kranglet aldri så mye med stefaren vår, så viser det seg at det er han som til syvende og sist stiller opp for oss når det trengs!

Jeg kan tenke meg at stefaren min har hatt hele spekteret av følelser for oss tre barna til mamma. Og de har nok vurdert om de skulle gå fra hverandre ved flere anledninger. Nå har (heldigvis!) ikke de to felles barn, men jeg vil si at problemstillingen er like gjeldende for mamma og stefar allikevel.

Min erfaring fra å ha sett på forholdet til mamma og stefaren min er at man faktisk kan komme til og komme overens igjen med tid og stund. Jeg ville nå ikke ha gitt opp umiddelbart. Og ihvertfall ikke siden de to gikk så godt sammen i starten.

Det har tatt mange år å bygge opp den tilliten jeg har til min stefar i dag, men jeg legger gladelig mitt liv i hans hender i dag. Og selv om det føles fælt å si det, så er han i mye større grad en farsfigur for meg enn det pappa noen gang har vært.

[Anonym bruker]

Nei, det ville aldri fungert. Hadde min mann vist at han ikke likte eller satte pris på min datter hadde jeg aldri gått inn i et seriøst forhold med ham, og det samme gjelder meg og hans barn. Vi behandler alle våre barn likt og alle får kjærlighet og omsorg av oss begge, uavhengig av om de er våre, mine eller dine barn.

 

Råd.... De bør tilbringe kvalitetstid sammen og bli godt kjent uten deg tilstede slik at de får muligheten til å bygge opp et godt forhold sammen.