Angrer på at jeg fikk barn med samboeren min

[Anonym bruker]

Samboeren min har alltid vært en god far for sine særkullsbarn. Det ble så som så med det praktiske etter jeg flytta inn fordi jeg gjorde det med glede for han. så det er min skyld. I de åra vi har bodd sammen har vi hatt ett bra forhold og planla sammen å få ett felles barn. Jeg var bekymret for at dette barnet ikke ville være like spennede ettersom han hadde gått igjennom det tidligere, en han forsikra meg om at det ikke var tilfelle. Da jeg var ca 4 måneder på vei begynte forholde å gå i nedfor bakke. Han viste ingen interresse for babyen i magen, det var mye om og men for å få han med på ultralyd. Alt av babyutstyr ol måtte jeg se på og finne ut av selv. Jeg skulle alltid ta hensyn til han og barna de helgene barna var her, ble alrid tatt hensyn til min helse. På sommer ferien hoppa jeg flere meter bak de på krykker, for jeg måtte så klart bli med i både tusenfryd og teknisk museum for barna sin skyld. Og etter babyen ble født håpa jeg det skulle bli anerledes, men så feil kunne jeg ta. Det var ett tiltak å besøke oss på barsel for han var sliten ettersom han jobba disse dagene også. Nå er babyen 5 måneder og han gidder sjelden å bade, mate og kose med babyen. Han skal bare sitte å se på tv eller med nesa i pc når han ikke er på jobb. Og når hans særkullsbarn er her er han igjen en super pappa så lenge jeg gjør alt det praktiske og tar med av felles babyen.

Forholde har gått nedover og nedover, og jeg vet ikke om det er mer kjærlighet igjen. Jeg føler meg som en alene mor som bare bor med en annen voksen og hans barn. Føler ikke at vi lever sammen, bare bor sammen.

Jeg angrere virkelig ikke på den hærlige lille babyen, men jeg angrer på at jeg fikk babyen med han. Jeg ønsker ut av forholde, men jeg orker ikke rive opp alt og finne meg leilieghet, salg av hus, aldri se stebarna igjen for jeg er blitt veldig glad i de. Og mest av alt jeg ønsker ikke sende min lille gullunge på samvær hos en far som ikke har brydd seg til nå.

 

Dette ble veldig langt, så takk til dere som gidder å lese. Håper dere har innspill så jeg kansje får tilbake håpet eller i det miste ser ting klarere.

[Anonym bruker]

Har dere snakket sammen om hvordan du føler det?

Hat du fortalt at du vurderer å gå?

 

Hvorfor syr du puter under armene hans angående alt det praktiske i huset?

Forvent at han gjør minst 50% siden han har 3 barn og du bare 1.

[Anonym bruker]

Vet det er min egen dumskap at jeg gjør alt det praktiske, men det har nå gått så langt at gjør jeg det ikke blir det ikke gjort.

Har prøvd å prate med han, men får ikke noen respons, han orker ikke prate når jeg prøve å ta det opp. Og det er svært sjelden jeg får den muligheten siden han endten er på jobb, eller opptatt med pc/tv (når han sitter med pc/tv er det som å snakke til en vegg) eller er sammen med de andre barna sine.

[Anonym bruker]

hmm,. har det ikke slik som deg når det gjelder at far ikke bryr eller tar seg av barna her, det gjør han,. han tar også veldig hensyn når jeg var høygravid og var sliten,.

 

men forholdet vårt har hvert tøft i lang tid når jeg ble gravid,.og det var ikke lett å være graivd,. jeg hadde meg med mamma på ultralyd og til legen,.

min unnskyldte seg med alt,.

 

han var ikke slik med første unge så jeg syntes det var rart,. jeg tok det opp emd han flere ganger. og til slutt følte jeg at vi ikke burde bo sammen mer. vi kontaktet bufetat for møte og var der et par ganger. og jeg forklarte der hvordan jeg følte ang han og ungen i magen,.

jeg sa dset rett ut hos psykologen at mannen min trengte ikke være med på fødselen fordi han gir blanke f*** i baby`n. da gikk det opp et lys for han hvordan jeg egentelig følte det.

 

etter det da var han ikke vond å be å få med seg.

 

du må prøve å prate med han, og forklare han hvordan det er for deg,.

 

forklar han hva du ser han er ovenfor deg og ungene sine.

 

prøv å få han til å ta hensyn,..

 

gi han en klar tale hvor han da burde våkne litt opp,.

 

 

[Anonym bruker]

Litt slik hadde jeg det også, da vi fikk vårt første felles barn. Han overså barnet helt når hans særkullsbarn var her, var kun de som fikk oppmerksomhet og kos. Vårt barn var det jeg som måtte ta meg av 100%. Men.... jeg satt foten ned! Sa klart ifra at slik oppførsel forventer jeg ikke av en voksen mann, at hvis det var slik han så på sitt barn - at det var mindre verdt enn de to andre - så kom jeg til å ta han etter rævva og nakken å hive han ut. (Ja, jeg er klar i utsagnene....) Jeg sa at jeg forventet at alle barna fikk like mye oppmerksomhet, uansett hvilken mor de hadde. Hva skulle han oppnå med dette? Han ble svar skyldig.... å i ettertid har han vært den pappa`n han skal være for alle sammen. Vi har i ettertid fått ett barn til også, å det hadde ikke skjedd hvis han ikke hadde forandret seg!

 

Så sett ned foten jente! Fortell han hvor skapet skal stå.... hvis det ikke hjelper, kan dere forsøke Familievernkontoret? For å få et objektivt syn på saken.

 

Lykke til!