Bestevenninna mi er død....

[Anonym bruker]

Det er snart 4 uker siden bestevenninna mi døde brått. Helt uventet.

 

Mannen min begynte allerede første uka å snakke om at livet måtte gå videre og jeg kunne ikke gå rundt å være trist for det ville gå utover barnet vårt.

 

jeg er fortsatt veldig trist. men føler ikke jeg kan snakke med han om det. for han kommer med kommentarer som:

 

-Det er jo ikke verdens undergang.

-Slutt nå å tenke på det der.

- Er du ikke ferdig med det der enda? det er jo mange uker siden nå

 

jeg blir så fortvilt. først så mister jeg bestevenninna mi og så finner jeg ut at samboeren min er totalt ufølsom.

måtte bare få det ut.

 

 

[Anonym bruker]

Uff så grusomt

Kondolerer og stor klem til deg!

[Anonym bruker]

Kondolerer

Selvfølgelig skal et barn få erfare at et menneskeliv har utrolig verdi og derfor har man lov å være lei seg når et liv går tapt.

 

 

[Anonym bruker]

Det virker som en empatisk mann du har skaffet deg.

 

Kondolerer..

[Anonym bruker]

Det var leit å høre:(

 

Klart du er trist, at du er lei deg og at du sørger over å ha mistet din beste venn. At barnet ditt ser at du er trist er verken farlig eller skadelig. Å vise følelser er en god ting også de triste følelsene.

Din mann skjønner kanskje ikke helt hvordan du har det. Kanskje han aldri har hatt en god venn som betyr mye? Jeg vet ikke....

 

En måned er ikke lang tid og det tar tid å komme over tapet av en god venn.

[Himmel og hav]

Uff, så leit. Jeg skjønner at du har det vondt og at du er trist, men mannen din har jo rett også. Livet MÅ gå videre, og det er egentlig det eneste som er sikkert. Du må, selv om du er lei deg, sette et bein foran det andre og gå videre uten venninna di.

 

Samboeren din er nok ikke ufølsom, han føler nok bare ikke den samme sorgen som deg, og han er muligens mer pragmatisk anlagt. Han ser kanskje at det ikke gavner hverken deg eller familien at du graver deg ned i sorgen og prøver å få deg videre, og han er nok litt engstelig for deg. Mennesker som har et sånt syn på livet kan oppfattes som kalde og ufølsomme av de som lever med følelsene på utsiden, men det er ikke det de er. Han ser nok bare litt mer framover og praktisk på det.

 

Jeg kan være litt sånn selv, og tenke " det hjelper ikke for noe at jeg legger meg ned og gråter. Det fører ikke til noe godt og hjelper meg ikke videre.", men jeg er langt fra ufølsom.

 

Løft blikket og se framover. At din beste venn er borte kan du ikke gjøre noe med. Du kommer alltid til å savne henne, men livet ditt er ikke over. Bær med deg det hun ga deg, og gå videre, og forklar til mannen din at det ikke hjelper deg at han sier som han gjør. Be han heller om å bare holde rundt deg i to minutter og ti stille når du er trist, og forsikre han om at du vet at det ikke er verdens undergang, og at det går bedre med deg, men at det tar tid.

[Anonym bruker]

Livet må gå videre, men man må også få ha en sorgprosess....

 

[Anonym bruker]

Enig! Vi sørger alle på forskjellige måter. Noen bruker 2 mnd, noen 1 år og andre lenger tid. Det verste er når de som står deg nær ikke respekterer måten du sørger på. Men samboeren din er en mann, og en del forstår seg ikke på dødsfall før de mister noen som står de nær.

 

Jeg har selv opplevd å miste to stk som stod meg veldig nær og min samboer skjønte ikke hvorfor ting gikk opp og ned meg. Jeg kunne være kjempeglad og positiv en dag, for å så å være langt nede neste dag. Han forstod ikke at det er slik en sorgprosess kan være.

 

Noen må desverre oppleve en slik ting selv før de forstår.

 

Mange klemmer til deg H.I

 

 

[Monajenten]

Kondolerer så mye. Min samboer mistet også bestevennen sin for ca. 4 uker siden, og selvfølgelig er det lov å være trist. Syns samboeren din er ufølsom og du bør fortelle ham hvordan du føler og at du trenger hans støtte, ikke unødvendige kommentarer.

 

Skjønner at du har det vanskelig, og ja han har rett i at livet går videre, men ikke før DU føler for å "legge det bak deg". Du har rett til å sørge så lenge du trenger det.

[Anonym bruker]

Kondolerer!

 

Dette må han bare forstå at kan ta tid.

Det er ingen tidsfrist på sorg. Du må få sørge den tiden det tar. Sorg går i faser og det er viktig for deg at du får gjennomlevd dem i det tempoet som passer deg og ingen andre. Det er din sorg.

 

Dette må du få snakket med ham om. Han har kanskje ikke mistet noen før selv?

 

Uff, lykke til!

[Anonym bruker]

Det var trist å høre. Stor klem til deg, HI!

 

Jeg sier meg enig med de over her: joda, livet må gå videre, men man har lov til å sørge.Det er vel ikke slik at du har lagt deg ned for å dø selv? Så lenge du lever ditt liv, gjør de tingene som må gjøres, er mor for barnet ditt, så skal du selvsagt få sørge. Det er viktig å gå igjennom hele sogprosessen, ikke undertrykke den.

 

Da jeg var barn mistet moren min sin beste venninne. Hun var ung, småbarnsmor, og døde av leukemi. De var en tett sammensveiset vennegjeng, og alle de voksne jeg kjente sørget. Voksne menn satt på kjøkkenet vårt og gråt. Moren min var synlig trist i lang tid. Og det skadet meg overhodet ikke. Jeg forstod at voksne bare er mennesker de også (det er ikek alltid like selvsagt når man er barn), og at man blir like trist uansett om man er barn eller voksen.

 

 

[Anonym bruker]

Huff, så grusomt. Jeg aner ikke hvordan jeg skulle levd videre hvis jeg hadde mistet min bestevenninne. Det er nok som flere sier her at samboeren din ikke helt skjønner hvor stort dette tapet er for deg. Selvfølgelig skal du få sørge. Du skal få sørge så lenge du vil, så lenge du evner å ta vare på barnet og forholdet. Barnet ditt har godt av å se hvor trist tapet av et annet menneske kan være. Klem til deg.

[Anonym bruker]

Kondolerer masse. Jeg mistet bestevenninnen min for en god del år siden selv. Var den gang student utenbys. Hadde ikke mann og barn, men kjenner følelsen. Det er en tung følelse. At samboeren din ikke skjønner følelsene syns jeg er dumt. Kanskje det vil som de andre sier her hjulpet å snakke med ham om det. Har opplevd at folk som har vært igjennom en del tap av venner eller familie selv, ikke alltid klarer å sette seg inn i følelsene til andre som gjør det samme. Å være empatisk, altså å kunne sette seg inn i andres følelser, er det desverre ikke alle som klarer. Husk at du eier din sort og dine følelser. Om ikke mannen din kan forstå dette, er det mulig at du kan for en periode ha det lettere for eksempel hjemme eller så? (hos foreldre... Snakker IKKE om skilsmisse eller andre sånne ting altså) Få ro på tingene, klare å bruke tid med deg selv. Gråt mer du vil. Barn har ikke vondt av å se at livet byr på forskjellige følelser, både gode og vonde. Det er sånn de lærer at det er akseptabelt å ha følelser selv, og å reagere deretter. Vet ikke om du er hjemme på dagen med barnet ditt eller ikke, men dersom du er i jobb, er det mulig at det kan være lurt å ta ut en sykemelding for en periode. Bruk tid for deg selv når du kan og ikke skam deg over å være trist. DU HAR LOV!!! Masse lykke til. Kan trøste deg med at den vonde følelsen går over, selv om det tar tid og det er muligens det siste du tror akkurat nå. Savne venninnen din vil du alltid gjøre, men savnet vil bli mindre vondt, og bli mer minner. Ta vare på alt du har av gode minner, det er slik venninnen din vil at du skal huske henne. det er jeg helt sikker på.

 

Masse varme klemmer fra meg til deg. Sender deg noen varme tanker og.

[Anonym bruker]

Off, så forferdelig.

 

Det er sant at livet må gå videre, men det er ikke det samme som at alt skal være som før! En viktig person i livet ditt er tross alt borte...

Det er viktig å sørge, og helt naturlig å reagere og være trist.

 

Jeg mistet selv en veldig god venninne for under 2 uker siden, og har det litt på samme måte. Familien min forventer at jeg skal ha det så fint igjen, nå som begravelsen og alt er overstått. De skjønner nok ikke hvor stort tapet har vært for meg. Jeg snakket jo med henne hver dag!

 

Jeg håper du klarer å se bort ifra samboeren din sine meninger... Ikke hørt på at han sier slike ting, og reager på din måte!

Har ikke stort annet å si til deg.. =/

[Anonym bruker]

Min beste venn gjennom alle år (siden barnehagen) tok livet sitt i 1998.

Den dag i dag har jeg stunder som det skjærer meg i hjertet, og jeg blir kjempelei meg når jeg tenker på alt han går glipp av i livet, alt vi som venner går glipp av osv. Jeg har et bilde av han på hjørnebordet ved sofaen min i stuen, og det har jeg hatt siden den gang. Det å se han hver dag, gjør godt. Jeg savner han like mye nå, som den gangen, men sorgen er ikke så sterk lenger, og det går lenge mellom hver gang jeg føler det er veldig vondt.

Det finnes ikke et fasitsvar på hvordan man skal sørge, eller hvor lenge. Etter 4 uker skulle ingen kommet til meg og sagt at jeg må komme meg videre. Livet GÅR videre, men man har lov til å sørge, lov til å vise følelser. Ta deg tid til å sørge. Men husk at tiden ikke leger alle sår, men det er måten du bruker tiden på som leger den, og som gjør det lettere å takle det vonde.

 

Sorg går ikke over. Den tar bare en annen form. En sorg ligner på havet. Til å begynne med er bølgene veldig krappe. Så kommer dønningene, men det blir aldri mer havblikk.

 

Med tiden blir det lettere, og du lærer deg å leve med det. Livet blir aldri 100% det samme, men etterhvert klarer du å ta frem bilder/minner, og smile i stedet for å gråte. Det tar bare litt tid.

 

Tusen klemmer sendes over til deg. Lykke til.

[Anonym bruker]

tusen takk for alle svarene jeg har fått! Det varmer.

 

JEg har på ingen måte lagt meg ned. Jeg var sykmeldt den første uka ettter det hadde skjedd. Så var tilbake i 100% jobb. Har en aktiv 1åring her hjemme. og livet går videre, i sin vante gang.

 

men når kvelden kommer, så kommer tankene og sorgen. og det er den jeg føler på at samboeren min er imot.

 

jeg tok kontakt med LEVE (landsforbund for etterlatte etter selvmord) og han kom bare med uttalelse om at, hah, du er jo ikke etterlatt, er bare de nærmeste som er det. (altså famlien) så han ble direkte sur og irritert da jeg brukte en kveld til å prate med ei dame fra den org.

 

Jeg har ingen andre nære relasjoner her vi bor, da vi bor på min samboers hjemsted. De jeg snakker med av venner, og familie bor ca 80-90 mil unna.

 

Takk igjen for gode svar.

var godt å lufte tankene, og så mange som kom med litt råd og tanker.

 

HI