Er redd sønnen min skal bli oversett

[Anonym bruker]

Jeg har en sønn på 3,5 år fra før og jeg har tatt det rolig med kjæresten min i forhold til opptrapping. Vi bestemte oss for å flytte sammen siden det gikk bra mellom de to. Men så ble jeg plutselig gravid. Er halvveis i svangerskapet og det er ingen vei tilbake. Han gleder seg virkelig til et familieliv med det nye barnet. Men hver gang han snakker om dette inkluderer han ikke sønnen min. Samboerskapet var mer for en prøveperiode etter forholdet gikk bra etter nesten et år, og jeg følte jeg hadde opptrappet introduksjonen mellom de to godt. Men da jeg ble gravid ble alt annerledes. Han er ikke slem mot sønnen min på noen måte, men sier han føler mye på det at han ikke er hans når jeg tar det opp med han. Hva kan jeg gjøre med dette? Jeg vil alltid sette barna først, men vil ikke ødelegge forholdet heller. Sønnen min betyr alt for meg og får så vondt av det lille uskyldige barnet.

[Anonym bruker]

Dytt! Kan noen legge ut på skravle?

[♡ A & E ♡]

Er på skravle nå

[Anonym bruker]

Takk

[Anonym bruker]

Det er naturlig at det er en begivenhet for ham å vente sitt første barn. Ville ikke ha kjefta på ham for det.

 

Du kan bare se det an over tid. Uansett er det ikke lurt å ta store avgjørelser under graviditeten, både du og han er nok "litt på tuppa".

En liten baby krever sitt for alle, det er derfor mange sender eldre søsken i barnehagen mens de er hjemme med minsten.

[Anonym bruker]

Jeg kjefter ikke, har snakket rolig om det et par ganger. Og eldste skal i barnehage, tror dagene hadde blitt kjedelig for han her hjemme hele dagen.

 

Det som er vanskelig er at stefar og stesønn ikke fikk bli kjent med hverandre så godt før jeg ble uplanlagt gravid. Og selvfølgelig er det større for han å bli ordentlig far. Men jeg er redd han vil overse barnet mitt siden han bor 90% hos meg.

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg synes at du kan si til han direkte at du forventer at han behandler han bra og likt med det andre barnet. En kan ikke tvinge noen til å bli like glad i stebarn som biologisk barn men man kan sette krav til at barnet skal bli behandlet rettferdig og like godt som det andre.

[Anonym bruker]

Ja er akkurat det jeg forventer. Jeg forstår at han ikke kan bli like glad i gutten min. Men gutten gleder seg også til å bli storerbror og jeg føler sambo ekskluderer han fra det også når han kun snakker om oss tre. Litt sårt det her..

 

HI

[Anonym bruker]

Her må du nok bare ta tiden til hjelp. Man kan ikke tvinge frem følelser og siden det tross alt ikke er hans barn vil det nok ta litt tid. Men de kommer. Oppmuntre han til å gjøre hyggelige ting med sønnen din, men ikke press på. Blir det tvang vil det skjære seg. Etterhvert vil nok følelsene hans for sønnen din vokse gradvis, men ha tålmodighet, så kommer de nok

[Anonym bruker]

Det er da ingenting du kan gjøre, din sønn er ikke hans sønn, så enkelt er det.

 

Jeg kommer aldri til å bli like glad i min manns barn som jeg er i våre felles barn, det er helt normalt.

 

Du kan aldri forvente at han skal behandle de 100% likt heller, men håpe på at han er "stor" nok til å skjønne selv at han bør gjøre det for alles skyld.

[Anonym bruker]

Men du behandler vel barna med respekt og rettferdighet og utelukker de ikke når de er der?

Ingen barn blir vel egentlig behandlet 100% likt for alle barn er forskjellige men det er snakk om å gi barna samme muligheter, samme trygghet osv.

Kan ikke skjønne at det skal være vanskelig selvom man ikke er like glad i dem som ens eget.

[Anonym bruker]

Jeg forventer ikke at han skal bli like glad i mitt barn som sitt eget. Men jeg forventer at han inkluderer han i familielivet vårt siden sønnen min bor fast hos meg. Litt forskjeller blir det jo av flere grunner. Sønnen min har en pappa han reiser til av og til, det er alder i bildet, sønnen min har jo enda en familie og det er jo igrunn en bonus at det er flere som er glad i han. Men det er i det daglige jeg tenker på. Han snakker kun om oss tre (meg, han og babyen) og det er det som er sårt.

 

HI

[Anonym bruker]

Ja, jeg prøver så godt jeg kan, men det er faktisk ganske tøft å være stemor og bo oppå barn som ikke er dine, tror bare de som er i samme situasjon kan forstå det.

 

Eller...tenk deg en dag barnet ditt er skikkelig motbydelig så du holder på å gå fra konseptene og så bytter du ut tanken med at det motbydelige barnet foran deg ikke er ditt, så kan du tenke deg hvor lett det er å behandle det barnet likt som om det skulle vært ditt eget... Det er vanskelig det.

 

 

Kan sikkert høres fælt ut for mødre som ikke har levd med andres barn, men det er rett og slett bare mye vanskeligere å "svelge" andres barn enn sitt eget når det er "vanskelig" etc.

[Anonym bruker]

Syns det er rart at man skriver at man ikke kan bli like glade i andres barn enn egne, er ikke dette barnet nå hans når dere har valgt å bo sammen?

Klart man kan bli like glad i barn som ikke er ens biologiske barn.

 

Han har valgt deg og barnet ditt, og klarer han ikke skjule at han ikke vil være like glad i gutten du har fra før, er han utrolig umoden,

 

 

[Anonym bruker]

Jeg har ingen problem med å sette meg i den situasjonen. Før jeg fikk barn selv var jeg sammen med en som hadde barn. Jeg gjorde det jeg kunne for at jenta ikke skulle føle at jeg ikke behandlet henne godt i hennes hjem.

Men dette går på å planlegge reiser osv uten min sønn. At han benytter seg av mulighetene min sønn er hos faren sin, enda babyen ikke er født enda. Altså, leve det "perfekte familielivet" ved anledninger ikke min sønn er tilstede. Han har planlagt år fremover. Det er alltid noe min sønn ikke får være med på, samtidig som han får være med på andre ting med sin far. Men jeg synes det er vanskelig at samboeren min skal planlegge ferie neste sommer, altså 2012 uten sønnen min allerede nå. Også hva vi tre kan gjøre sammen i barseltiden. Det vil jo skje, men er han valgte jo også å ta meg med barn fra før.

 

HI

 

HI