Er det mulig å glemme noe så alvorlig, helt?

[Anonym bruker]

Jeg lurer på... Eller, jeg har alltid vært sikker på at det aldri har skjedd meg! Men nå begynner jeg å tvile på det. Jeg vet ikke om det er på grunn av helsevesen og alt snakker og spør så mye om det, men..

Jeg lurer på om jeg er blitt seksuelt misbrukt?!

 

Jeg har ikke troen på at noen kan glemme en så vitkig å alvorlig ting i livet sitt.

Men så blir jeg sånn i tvil når alle spør, graver og lurer..

 

Grunnen til at det er kommet på snakk er at jeg har hatt alvorlige psykiske problemer nå de siste årene, uten at noen har funnet en forklaring på det hele... Jeg hadde følelsen av at de kunne forklare problemene om jeg hadde svart ja på om jeg hadde blitt seksuelt misbruk eller utsatt for andre ting..

Men jeg svarer alltid nei, for jeg har aldri opplevd det.

 

For litt siden begynte jeg å tenke gjennom ting, og prøvde å huske. (Likevel obs på å ikke lage historier) Jeg husker fortsatt ingenting, da.

Men det er liksom ikke bare de psykiske problemene heller. (Psykoser/paranoid, vrangforestillinger, selvskading, spiseforstyrrelser og depresjoner/angst)

I tillegg har jeg aldri likt sex. Jeg hater det! Klarer ikke at andre skal ta på meg, eller se meg naken. Vil ikke kose, og vil ikke ha sex!

Og derfor vil jeg heller ikke være i et forhold, og har vært singel siden i høst. Orker ikke tanken på å i det hele tatt dele seng med en mann noen gang i fremtiden!

 

Hva er galt?!

[Anonym bruker]

Tviler på at du har blitt misbrukt. Det som kan være er at du, av en eller annen grunn, rett og slett ikke liker deg selv og når man ikke liker seg selv så vil man heller ikke at andre skal like en, ta på en og være nær.

[Anonym bruker]

Du har vel rett.

Jeg prøver nok bare å finne en "enklere løsning" på det hele...

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg tror man kan "velge" å glemme ting helt. Om det er det som er tilfellet hos deg, aner jeg jo ikke, men jeg vet at her har jeg gjort det. Store deler av barndommen min er borte, og helsevesen tror jeg rett og slett har "valgt" å glemme for å overleve. Jeg har lest mine egne papirer fra jeg var lita, og jeg kunne like gjerne lest om en helt ukjent jente-jeg klarer ikke hverken huske eller identifisere meg med barnet det står skrevet om, selv om jeg ser at det står navnet mitt og alt.

[Tante Blås Squaw]

Ja, det går an å fortrenge overgrep i mange mange år.

[Anonym bruker]

For guds skyld, ikke åpne for at folk her inne skal stille diagnose på deg, overlat dette til fagfolk som kjenner deg og den psykiske helsa di!

Jo det går an å fortrenge seksuelle overgrep. En bekjent av meg "husket" først misbruk fra barndommen da hun var i 50-årene.

Men det trenger jo ikke ha skjedd deg, og det er INGEN her inne som sitter på nok info til å vurdere hvorvidt du har fortrengt seksuelt misbruk eller ikke.

[Anonym bruker]

Man kan jo aldri si aldri. Min erfaring er at psykologer tenderer å forklare veldig mye ut ra tidligere seksuelle overgrep - dersom det ikke er en annen åpenbar grunn. Jeg har opplevd dette hos flere psykologer, og kjenner også andre med samme erfaring.

 

Dette er synd fordi det gir en ekstra belastning til dem som allerede sliter. Selvfølgelig skal det oppklares dersom det har skjedd, men det virker som en "lettvint" løsning for mange psykologer.

[Anonym bruker]

Jeg kan bare fortelle om meg selv. Jeg har en moderat depresjon iblandet litt angst.

 

Jeg har aldri blitt misbrukt. Min lege(og min psykiater) sier at psykisk sykdom kan oppstå uten foranledning("årsak"), eller det kan komme av stress, traumer eller annet. Dette er viss ganske likt fordelt.

 

Såh.. det trenger altså ikke være en grunn. Du har det bare.

 

Og når det kommer til sex.... hehehehe.... jeg liker heller ikke å bli tatt på. Liker ikke klemmer. Liker ikke kyss. Sex føles som bare arbeid. Gidder ikke. Lei det. Ekkelt. Liker faktisk ikke at noen kommer inn i min private sfære rundt meg, at en står for tett og prater, eller sitter for tett på venterom. Liker det ikke i hele tatt! Men dette kommer av at jeg selv ikke er frisk for tiden. Ikke av misbruk i min barndom.

[Anonym bruker]

Er sånn jeg også er. Og akkurat sånn jeg tenker også.

Jeg er ganske sikker på at jeg hadde visst det om det hadde skjedd noe. Og jeg hadde hvertfall funnet noe, etter all leitingen oppi knotten;)

 

Jeg er bare så lavt nede for tiden at jeg så gjerne skulle ønsket at jeg hadde en grunn til å være slik jeg er.

For da hadde kanskje både jeg og andre godtatt litt mer at jeg var så syk som jeg er?

 

Vet ikke, jeg. Men jeg tror ikke på noe jeg ikke vet at jeg vet!

[Anonym bruker]

1737 var fra HI;)