Kan alle bli hodestups forelsket?

[Anonym bruker]

Er det en egenskap alle har? Jeg har aldri opplevd det...Andre som ikke har?

[Anonym bruker]

Egenskaper? Det er vel ikke det det kommer an på, men hvem du møter på din vei.

[Anonym bruker]

Jeg blir veldig lett hodestups forelsket. Det kan være i en venn, en idé, et sted eller en matrett. Jeg har rett og slett lett for å la meg forføre og henfalle til følelser. Baksiden er at denne følelsen ikke varer så lenge, så jeg blir lett lei også, og savner rusen av denne forelskelsen.

 

Jeg tror hvorvidt man blir lett forelsket eller aldri blir det, har mye med i hvilken grad man lar følelser eller fornuft styre tankene. Å bli forelsket handler om å slippe fornuften, og la seg trekke fryktløst ned i de positive følelsene. Hvorvidt dette faller seg naturlig for en varierer nok fra person til person, men alle kan nok jobbe med seg selv for å stole mer (eller mindre) på følelsene sine.

[Anonym bruker]

Det skjer jo ikke før det skjer :-) Ble hodestups forelsket som 30 åring... i en som allerede var gift... var en berusende følelse, men han var jo allerede opptatt, så mannen i mitt liv ble han jo ikke :-)

 

Er glad jeg har opplevd det og vet at jeg (opptatt eller ikke) sansynligvis ikke ville blitt lykkelig med denne mannen, så det er ikke det viktigste i livet.

[Anonym bruker]

En annen ting jeg har lurt på:Går det an å bli forelsket i en person en ikke liker? Det har jeg hørt,og synes det høres veeldig merkelig ut. hvordan er det mulig? hi

[malingus]

Bra svar 14:34!

Veldig bra forklart.

Er sånn jeg og. Blir veldig lett forelska, og da blir jeg veldig forelska.

Det kan väre menn, kvinner, musikk, mat... Ja mye forskjellig!

 

Nei jeg tror ikke alle har denne "egenskalpen" eller hva man skal kalle det. Ikke alle er like styrt av fölelsene. Har en näs venninne som sier rett ut at hun ikke har så mye fölelser. Altså hun er hverken kald, eller kynisk eller likegyldig. Bare styres ikke av fölelser. Hun er veldig jevn.

Av og til skulle jeg önske jeg var mer som henne, for mitt fölelsesliv er jo helt vilt! Hehe Men nei, jeg ville aldri värt foruten mine sterke fölelser og ville forelskelser!

[Anonym bruker]

Ja, det er faktisk mulig det også. Jeg var kjempeforelsket i en gutt som var frekk, ufordragelig, dårlig i sengen. Men han hadde noe som bare dro meg til seg, selv om vi omtrent alltid kranglet. Bare jeg kjente lukten av ham fikk jeg sommerfugler i magen, og gjorde alt jeg kunne for å innynde meg hos ham. Helt fjernt å tenke på i dag, hehe:p

[Anonym bruker]

Jeg kan bli ganske oppslukt av mennesker jeg ikke liker. Det kan være en spenning, seksuell tiltrekning osv som gjør meg helt gal etter vedkommende slik at jeg ikke får han /hun ut av tankene. Forelskelse kan komme i mange former, det er ikke nødvendigvis noe vakkert og rosenrødt, men det kan være ganske mørke følelser involvert.

 

Jeg høres litt psycho ut nå, men jeg er fakstisk en ganske fornuftig person som har litt vel lett for å bli følelsesmessig involvert.

 

14.34

[Anonym bruker]

Huff, kjedelig å være så følelsesløs som meg:-/ Enda en ting jeg lurer på: Dere som blir lett forelsket og når de høye topper,har dere et stort sinne også? At det går mye opp og ned?

[Anonym bruker]

Dette var hi

[Anonym bruker]

Jeg blir lett forelsket, eller ble det ihvertfall lett da jeg var yngre. Kan også blir veldig engasjert i ting, og ja, jeg kan blir brått og kraftig sint og hissig. Men så blir jeg fort rolig igjen.

Forelskelsesfasen jeg hadde med min mann var intens og herlig, men gikk over for noen år siden. Men jeg kjenner intens og kraftig kjærlighet for ham. Det er på mange måter mer behagelig når det har roet seg, selv om det ikke er like "spennende".

[malingus]

Jepp! Men nå har jeg en diagnose også da, som innebärer at jeg har store svingninger. Veldig slitsomt.

Men til syvende og sist ville jeg nok ikke värt uten dem, for det er jo sååå godt å väre forelsket, på topp og impulsiv. Men det steller det skikkelig til for meg iblandt dessverre.

[Anonym bruker]

Jeg tror mennesker med en positiv og optimistisk livsholdning forlesker seg lettere enn andre. Det er deilig å være forlesket, det kryddrer hverdagen!!

 

Var intenst forlesket i mannen min når jeg møtte han, og det varte lenge!! Fortsatt kjenner jeg blaff av forleskelse, selv om de stormende følelsene har gått over til inderlig, trygg, deilig kjærlighet.. vi har vært sammen i 16 år..Tror grunnen til at jeg fortsatt er forlesket i han er at jeg ser opp til han og beundrer han.. Han er så vakker og tvers igjennom så snill og god at han er umulig å ikke elske.. Jeg er heldig!!

[Anonym bruker]

hvilken diagnose? Bipolar?

[malingus]

Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse. Borderline.

En alvorlig psykisk diagnose, som gjör at man svinger enormt fölelsesmessig og kan reagere terkt og på mange merkelige måter. Men det er jo bare noen av de kjipe tingene... Det positive er at mange med min diagnose blir bedre med alderen og at visse typer behandling har vist seg effektive. Men ikke alle blir bra desverre.

Bipolar hadde värt litt kortere og greiere å skrive men...hehe

[Anonym bruker]

Det heter seg vel at de med bipolar lidelse ikke vil bli friske,fordi de elsker når de er på topp,og det blir så kjedelig å gå på medisiner og være normal har jeg hørt. Men..d må jo være veldig kjipt når en er på bunn! hi

[Anonym bruker]

Det skal ikke så mye til før jeg faller.. eller det skulle ikke...

Men hodestups forelsket har jeg vært en gang i mitt liv.

Ble oppmerksom på en fyr jeg aldri ville sett 2 ganger på, hvertfall ikke med tanke på noe forhold. Men min kusine var så forelsket i han, så jeg var nysgjerrig på hvem han var, hvordan han så ut (i ansiktet)

Jeg ble jo da å se litt på han, og da øynene våre møttes.. hjertet mitt eksploderte. Nesten så jeg hørte det sa pang. Første og siste gang jeg har opplevd det så inntenst.. Denne fyren var en skikkelig rocker, og fant ut senere at han var alkoholiker. Vi hadde ingenting til felles, men så forelsket har jeg aldri siden vært. Vi fikk etterhvert kontakt, snakket litt med han, og det gjorde jo ikke saken noe bedre.. det gikk bare enda dypere. Da sommeren var over, dro jeg til hjemstedet mitt med hodet okkupert av denne fyren. Jeg skrev brev på brev til han, som han naturligvis ikke svarte på, men kompisene hans begynte å ringe meg på natta når de satt og drakk. Gjerne i 5tiden på morgenen. Snakket gjerne da med han en time.

Jeg kom tilbake året etter, hadde ikke truffet på han, men han visste at jeg var i byen. Da jeg kom inn på det ene utestedet, var det som om hjertet mitt eksploderte igjen. Dette var ikke et sted han pleide å gå på, men i det jeg kom inn, så følte jeg bare på meg at han var der.. og jeg fikk rett. Visste ikke hvor jeg skulle se, turde ikke se på han, var redd jeg skulle bli "avslørt" Jeg var klam på hendene, og det føltes som om hjertet skulle komme ut. Men siden vi satt med samme bord, var det ikke til å unngå at jeg tilslutt måtte se på han, og der satt han og ga meg det fineste smilet.. en annen kusine sa hun hadde prøvd å få kontakt med han, men han så bare på meg, enset ikke henne i det hele tatt. Skal ikke gå i detalj på alt som skjedde. Vi klinte, men gikk aldri lenger enn det. Han skulle på avvening, og jeg fikk da brev fra han, 5 stk på en måned. Da visste jeg allerede at han hadde følelser for meg også. Dette var en helt spesiell opplevelse for meg. Traff han en gang i året, i 3år. Visste at det aldri kunne bli oss, var for mye som lå i veien for det... men så hodestup forelsket! Da jeg reiste hjem 3.året, var det som om det gikk opp for meg at det aldri ville skje, og kroppen fikk en reaksjon på det. Verste jeg har vært med på.. Vi brukte 2 dager på å kjøre hjemover, + en overnatting, og jeg gråt konstant hele veien, og da mener jeg konstant.. tror aldri jeg har grått så mye i hele mitt liv som de 2 dagene + natten.. Vel hjemme gikk no dagene, men det var grusomt. Hatt kjærlighetssorg etterpå også men ikke i nærheten så gale. Den dag i dag, 15år etterpå, ligger han fortsatt i bakhodet mitt. Tenker på han rett som det er, lurer på hvordan det går med han, om han har sluttet å ruse seg ( han begynte med narkotika også) og om han har det bra.

Da jeg traff min nåværende samboer, manglet jeg denne forelskelsen. Det gikk over et år før det ble par av oss. Jeg ville ikke gå inn i noe forhold uten de rette følelsene en gang til, og jeg var helt fortvilet. Her sto den perfekte mann rett foren nesen på meg, og jeg "hoppet" ikke på. Var så lei meg fordi jeg ikke kunne føle for han, det han følte for meg.. Det sa ikke pang på samme måte som han andre, og den store forelskelsen har uteblitt, men etter en natt sammen (vi hadde flere), og jeg våknet i armkroken hans var det som om alle brikkene falt på plass. Merkelig følelse det også. Jeg følte meg hjemme, og jeg forsto det var hos han jeg ville være... Nå har vi vært sammen i over 6år:-)

Og jeg har aldri angret et sekund..

 

ble visst litt langt dette her.. hehe..

[Anonym bruker]

takk for god lesning;) hi