Trives vist ikke helt....

[Anonym bruker]

Vi flyttet til hans hjemplass, på landet, i fjor sommer, og jeg klarer ikke å trives. Jeg kjeder meg, og jeg er ikke lenger den positive, blide, sosiale personen jeg var før. Jeg er på hils med mange, men jeg kan ikke med hånden på hjertet si at jeg kjenner noen her. Og jeg har ingen venninner her. Det virker som folk har nok med sitt.

 

Før vi flyttet var vi enige om at vi skulle prioritere å ha barnevakt

slik at vi kunne gjøre ting bare vi. Nå har vi bodd her i 8 mnd og hatt barnevakt 2 ganger. Og det er ikke fordi det er vanskelig å finne barnevakt, for det er ingen problem. Han prioriterer ikke det, og jeg kommer med det ene forslaget etter det andre om ting vi kan gjøre, men det får så lunken mottakelse hos han.

 

Jeg har tatt dette opp med han gang på gang, foreslått ting vi kan gjøre osv, sagt til han at han må ta mer initiativ til ting, men ingenting skjer. Nå er jeg kommet dit at jeg er gått lei å foreslå ting når det bare renner bort i sanden. Jeg gidder ikke mer. Han er ikke en veldig sosial person, stikk motsatt av meg. Han liker best å være hjemme, jeg går på veggene av bare å være hjemme. Når jeg forteller han at jeg ikke klarer å trives, at jeg savner å gjøre andre ting enn bare å være hjemme, savner folk rundt meg, får jeg til svar at jeg klager og får bare gjøre noe med det. Det er ingen forståelse føler jeg.

 

Nå føler jeg at jeg ikke lenger har noen jeg kan snakke med, for når vi diskuterer/prater om ting, ender det alltid med at han blir taus og lar være å svare. Og når jeg ikke har venninner her, og ikke kan snakke med han om det, da er ting virkelig vanskelig føler jeg.

 

Nå har jeg bestemt meg at fremover kjører jeg mitt løp, så får han henge med om han vil. Hvis ikke får han bare være, og da er det nok kun snakk om tid for hvor lenge vi er samboere. Jeg kan ikke bare sitte i ro og kjenne at jeg visner bort, jeg vil finne tilbake til den positive personen jeg er og som jeg trives med

[Anonym bruker]

Har ikke noe råd å komme med, men jeg sliter med noe av det samme..

 

Vi valgte begge to hvor vi skulle bo (en plass litt unna venner og familie, men går greit når vi har bil), men det var han som ville flytte hit mest og fikk overtalt meg.

 

Elsker huset, tomten og alt sånn, men går mye alene hjemme..

Og vi har gode naboer, men ingen venninner..

 

mens min mann er opptatt med sitt, jobb osv.. er flinkere til å komme seg steder enn meg og får vel oppfylt det sosiale behovet sitt.

 

Når han først har fri, så orker han ikke finne på så mye, skjønner vel ikke helt at jeg har behov for det.

[Anonym bruker]

Du gjør helt rett i å komme deg ut, leve ditt liv, bli kjent med folk, få nye venner, være sosial og å forsøke å trives. Din lykke i livet avhenger kun av deg seg selv, og når han ikke vil finne på noe må du bare ta tak selv..

Vanskelig situasjon, men det virker som du har bein i nesa og kan komme deg fint ut av dette på egenhånd!!

Ønsker deg lykke til!!

[Anonym bruker]

Du har prøvd, men han vil ikke. Dere hadde en avtale (om barnevakt) som han har brutt. Du har all rett på din side!

 

Var jeg deg, ville jeg si til ham det du sier til oss, slik at han er advart og du har ditt på det rene: "Nå kjører jeg mitt eget løp, jeg trenger mer enn dette, vil du være med så heng på!"

 

Best wishes :-)

[Anonym bruker]

Har opplevd akkurat det samme selv! Mannen min er sosial da, men jeg fant meg ikke helt til rette i venneflokken hans...

 

Da jeg hadde bodd her omtrent et år gikk jeg å tenkte på å forlate han, tenkte på hvordan jeg skulle løse det når jeg flyttet tilbake til hjemstedet mitt. Hvor jeg skulle bo til jeg fant meg jobb, leilighet osv.

 

Men så tenkte jeg at jeg elsker jo virkelig denne mannen. På hjemstedet mitt har vennene mine egentlig også nok med sitt, mann, barn, hus og hjem tar det meste av deres tid også. Selvfølgelig ville det vært rom for å møte meg, men hvor ofte da?

 

Spørsmålet ble egentlig om jeg skulle sitte ensom de fleste kveldene å savne mannen i mitt liv, eller være sammen med mannen i mitt liv og savne vennekvelder og det sosiale livet jeg hadde før? Vi var ikke studenter lenger og det ville ikke bli vennekvelder mange ganger i uka, så hva ville være best for meg?

 

Jeg ble.

 

Jeg begynte også å bygge meg opp et nettverk, spørre en av mammaene som jeg kom godt overens med på foreldremøte om hun ville være med å gå tur en kveld. Spørre en kollega om vi skulle ta en pizza en kveld osv. Ingen kommer og ringer på døren din, men kanskje har de tid og rom for å utvide vennekretsen sin likevel?

 

Jeg har nå vært på mannens hjemsted i 12 år og har bygd meg opp et nettverk og faktisk dannet en "syklubb" men noen av de andre foreldrene i barnehagen. Jeg trives kjempegodt.

 

Ikke sitt inne og bli deprimert, prøv å lage deg det livet du vil ha. Det finnes garantert mennesker der ute som vil bli kjent med deg!

 

Lykke til!

 

[Anonym bruker]

Så bra at du vil kjøre ditt eget løp

Av nettopp den grunn nekter jeg å flytte til samboers hjemplass. Jeg vet at jeg hadde blitt ulykkelig. Nå bor vi midt i mellom mine foreldre og hans foreldre(2 timer hver vei i motsatt retning). Og det er akkurat passe. Jeg hadde råtnet opp på en liten plass.

[Anonym bruker]

Et par ting:

Det finnes noe som heter telefon - ha sosial kontakt med dine venner der.

Sjekk ut hva som finnes av lag/foreninger der og meld deg inn i noe som kanskje kan interessere deg. På den måten får du nye venner.

 

Du har ikke akkurat gitt den nye hjemplassen din så mye tid og det virker heller ikke som om du har prøvd så hardt. Du kan ikke tro at det står et fiks ferdig nettverk til deg på et nytt sted. Det må du bygge opp selv.