Dette er vanskelig. Kroniske smerter og null forståelse ødelegger forholdet. Noen gode råd?

[Anonym bruker]

Jeg har en skade som gjør at jeg har kroniske smerter og tar daglig sterke smertestillende. Noen perioder er verre og noen litt bedre. Det går opp og ned. Når smertene herjer som verst gjør det så vondt at jeg blir kvalm, kaster opp og klarer ikke å holde tilbake gråten..

 

Min samboer, far til mine 3 barn bryr seg ikke virker det som.. Han overser meg fullstendig. Kan f eks hjelpe til med å ta over legging fordi jeg har smerter men gjør det ikke med et smil for å si det sånn og gir klart uttrykk for at dette er irriterende.. da får jeg verdens dårligste samvittighet for alle..

Han vet det er vanskelig for meg og jeg unnskylder meg alltid når det er noe jeg ikke klarer å gjøre og han må ta over. Men gjør ingenting for å lette på det som tynger meg.. han sier ikke noe men hele holdningen hans viser at han er lei av meg og mine smerter. Skulle ønske jeg kunne få de til å gå bort!!!!

 

Jeg kan sitte med å gråte i smerter og det er ikke så mye som et venlig blikk å få. Han overser det og går f eks å lager seg mat. Uten å spør om han skal lage noe til meg, selv om han vet at jeg nesten ikke har spist en matbit på flere dager. Smertene tar matlysten og gjør meg kvalm..

Her er det ingen oppmuntring å få..

 

Lett massasje hjelper godt på mine smerter men det kan han aldri gjøre.. Bare det å få luftet bekymringene mine og få høre at jeg ikke burde være lei meg for å måtte gi opp hadde senket skuldrene mine og hjulpet litt.

Jeg har en mamma og gode venninner som er veldig forståelsesfulle og det hjelper å prate med dem men det er jo mannen min jeg trenger i hverdagen! Jeg tror at i et forhold så er man hverandres sterkeste støttespiller..

 

Det er så leit å føle seg til bry og oversett av den man trenger mest

Jeg er smertelig klar over at jeg har endret hverdagen for oss alle og det plager meg hver eneste dag, hele tiden!! Men jeg kan ikke hjelpe for at det er sånn..

 

Jeg vet at det er slitsomt for han også og at han er lei men denne situasjonen går uheldigvis ikke over. Jeg må leve med smerter.. Det hjelper ikke å ignorere dem, de er like sterke selv om samboer demonstrerer. Det gjør det hele bare verre og jeg graver meg lenger og lenger ned i mørket og depresjon.

 

Jeg kan legge til at med smertestillende klarer jeg å gjøre mine "plikter" i hvertfall i gode perioder og jeg presser meg igjennom dem selv om det er smertefult. Jeg gjør klar 2 unger til barnehage og skole selvo m kroppen kjennes ut som den er 80 år på morningen. Jeg vasker klær, lager mat, holder orden på avtaler, ting som skjer på skole og i barnehage, sørger for at alt er på stell og handler mat og lager mat. Det jeg gjerne trenger hjelp til er å få varene inn fra bilen, brette og bære klær på plass, ta inn og ut av oppvaskmaskinen.. ting som han kanskje burde gjort uansett... Egentlig er det jo ikke en tjeneste for meg at han hjelper til hjemme. Er ikke bare mitt hjem og mine barn..

For å kunne forsette å gjøre slike ting hjemme må jeg ofre kvelden, det sosiale og alt som er "meg" uten å være mamma. For jeg kjemper meg igjennom dagen og når ungene har lagt seg orker jeg ikke mere og legger meg gjerne for å prøve å sove bort smertene. Jeg har ikke noe å være oppe for.

Den ene dagen ungene var på skole og i barnehage var jeg ute med ei venninne. Vi gikk tur og jeg hadde ikke fått gjort noe hjemme. Det så helt greit ut men han klagde med en gang han kom hjem. Hvis jeg kunne orke tur med ei venninne måtte jeg jo kunne orke å ta oppvasken. Jeg skulle heller ha vært hjemme...Jeg var så glad for å ha luftet vettet litt men han klarte å drepe den gleden men en gang... Gjorde den om til dårlig samvittighet..

 

Han har sikkert en side av denne saken han også men vi klarer ikke å snakke sammen. Han har en veldig ovenfraogned-holdning til meg og hele han lyser av irritasjon. Jag kan også legge til at dette er ikke bare klaging men en skade i ryggen. Ryggen er knust og veldig smertefull. Jeg er heldig som ikke er lam..

Han har hørt fra leger og spesialister at det ikke er rart at jeg har sterke smerter. De har full forståelse for at min skade er veldig smertefull..

 

Hva burde jeg gjøre? Jeg tenker at det kanskje er letter å gå ifra han for da slipper jeg å bli så skuffet og føle meg så til bry for han.. det virker jo som om han er lei av hele meg Jeg vet at han stiller opp for sine barn så da vil jeg ha helt barnefri i perioder og sjansen til å innhente meg. Ungene blir jo større etterhvert og trenger ikk å bli bært på og kan klare mye selv, det vil gjøre det lettere.

Vi har snakket om slike ting før. At jeg føler meg alene i forholdet og vi har aldri kunne snakke om de dype tingene. Så jeg gruer meg til å prate om dette og har ikke så mye tro på at en prat vil gjøre noe forskjell. Han vil gå i forsvar eller kanskje jatte med, men så går det tilbake til det samme når han får nok..

 

Hadde situasjonen vært omvendt vet jeg at jeg hadde vist han at jeg brydde meg og at jeg syns det var leit at han skulle ha så vondt. Jeg hadde ikke latt han føle seg verdiløs og hadde oppmuntret han og støttet han. Jeg hadde ikke gitt han dårlig samvitighet eller latt han føle seg til bry. For jeg er jo glad i han og ønsker å hjelpe hvis det er noe. Det hadde jeg gjort uansett hvem som hadde vondt. Jeg hadde vsit medfølelse og prøvd å lette situasjonen. "Alle" andre rundt meg gjør dette, men jeg skulle så gjene fått støtte, oppmuntring og forståelse fra mannen min. Ingen får meg til å føle egoistisk som han når jeg må be om slike ting.. Jeg mener ikke at hele verden skal dreie seg om meg og mine smerter men jeg trenger litt forståelse for hverdagen min er faktisk et smertehelvete!

 

Hva skal jeg gjøre? Hilsen fortvilet..