Noen som har opplevd dette? langt :(

[Anonym bruker]

Jeg er 2 mnd på vei.. Barnet er i utgangspunket ønsket! I begynnelsen jeg fant ut ble jeg superglad. Men nå føler jeg meg skikkelig deprimert.

Jeg føler meg litt ”fanget”. Jeg har begynt å tenkte på alt jeg ikke har fått gjort.

- Ikke har jeg fått reist ett år til utlandet.

- jeg tenker at jeg kanskje kunne tenkt meg å studere ett par år til – og bo på hybel i Oslo.

- vet ikke om jeg har de rette følelsene for sambo.

- jeg føler meg deprimert av tilværelsen her.. kjedelig jobb hvor jeg bare omgås gamlinger. Det er jeg, og 3 til på ca. 60 år jeg jobber sammen med. Savner litt ungdommelig kontakt i hverdagen. Men nå føler jeg meg fanget her pga. boliglån og baby underveis..

 

Jeg føler meg seriøst SKIKKELIG deprimert.. ser helt svart på ALT. Tenker bare på alt jeg ikke har fått gjort, og alt jeg burde ha gjort. I hvertfall det med å studere ett år i utlandet.. I australia eller usa.. samtidig kunne jeg tenke meg å bo i en storby..kunne gå på cafebesøk med venninner etc…

 

MEN, alt dette har kommet de tre siste ukene..jeg er snart 30 år, så jeg hadde jo aldri fått gjort noe av dette nå.. uansett baby eller ikke.

Den første uka var jeg overlykkelig! De siste ukene er jeg helt fullstendig deprimert..føler livet løper fra meg……visste ikke at det gikk an å føle seg så langt nede! Ser på broren min, som nå flytter til utlandet i 2 år med sin kjære.. jeg føler meg STUCK! Hvorfor, hva skjer med meg?

I tillegg er jeg ekstremt sur og irritabel…. Skikkelig hormonell…

 

[Anonym bruker]

Det er helt normalt å tenke og føle slik du gjør nå Slapp av, det er kroppens måte å ta inn over seg hva som kommer til å skje, blandet sammen med en god posjon hormoner

 

Da jeg ble (uplanlagt, på cerazette) gravid med første slet jeg mye med mange tanker:

-hva med utdannelsen min nå? Jeg hadde 1 år igjen av studiene og skulle jo etter planen være både gift, ferdig utdannet og ha en god jobb før jeg ble mor

-hva med forholdet vårt, vil det tåle påkjenningen å bli foreldre? vi var jo i begynnelsen av 20-årene og jeg var usikker

Mange andre tanker slet jeg også med den første tiden av det svangerskapet, men etterhvert gledet jeg meg mer og mer over det som skulle skje, og det å bli mor var helt fantastisk og MYE bedre enn hva jeg hadde forestilt meg på forhånd

 

Da jeg ble gravid med nummer 2 var det både veldig ønsket og veldig planlagt. Jeg ble kjempeglad da jeg fant det ut, men etter noen uker kom vanskelige tanker snikende:

-hvordan vil eldste reagere?

-hvordan vil det påvirke ekteskapet å ha dobbelt så mange barn?

-klarer jeg å elske begge mine barn like høyt?

-nå blir det mye vanskeligere med barnevakt hvis vi skal noe

Og mange andre tanker....

 

Men vet du? Det ble like fantastisk å få nummer 2!

 

Så slapp av, det er normalt og viktig å ha slike tanker Det gjør deg bare mer bevisst på hva som venter videre i livet. Og livet er ikke over selv om man får barn, man kan gjøre stort sett alt med barn som man kan gjøre uten Det å bli mor kan ikke beskrives, det må oppleves, og det er altoppslukende og fantastisk Gled deg!!

[Anonym bruker]

Det er slett ikke uvanlig å bli litt nedfor iblant i løpet av et svangeskap. Alle følelseme du skriver om nå er normale.

 

Men husk at livet ikke slutter selv om du får barn. Du kan gjøre alle de tingene selv om du har en liten en. Hvem har sagt at et barn ikke kan bo i utlandet? Jeg har selv bodd i utalndet mked barn, og det samme har søsteren min, og bestevenninnen min gjør det nå.

Du kan få nye, unge venner fordi du kan komme i konkat med andre småbarnsmødre.

Og kjæresteforhold vil alltid gå i bølgedaler - det er en misforståelse at man skal være stormforelsket i mannen som her dag hele livet.

 

Dette kommer til å bli en berikelse i livet ditt, ikke et hinder.

[Anonym bruker]

Livet er ikke over selvom du får baby. Barn kan reise, selvom det selvfølgelig blir annerledes.

 

Og viktigst: Det er ikke unormalt å sørge over den livsfasen en forlater. Å få barn er en utrolig stor gave, du kommer til å elske barnet ditt over alt på jord og være evig takknemlig for at du fikk være en del av et lite barns liv på den måten. Men du gir avkall på noe også, og det er helt naturlig å savne det i blant. Å savne friheten i å bare tenke på seg selv, å kunne bruke opp alle pengene på en gang hvis du har lyst, og å kunne gjøre ting på sparket.

 

Det er så mye som skjer med kroppen din nå, og det er vanskelig, vondt og litt rart. Prøv å omfavne forandringene, det er fantastiske magiske ting som skjer.

 

Jobben kan du endre når babyen er ute. Du har et helt år å søke ny jobb på dersom du ikke trives der du er. Alle tviler på samboeren sin iblant (hvordan kan man egentlig vite med sikkerhet at det er den rette?). Du kan studere selv med barn og lån. Alt går. Du er ikke stuck, men endring krever mer planlegging nå fremover. Venninnene dine får sikkert også barn etterhvert, da kan dere dra på andre kafeer, leketreff, treffes hjemme hos hverandre og gjøre det samme som nå. Dessuten er ikke barna små så lenge, de vokser opp og blir mer selvstendige på et blunk!

 

Lykke til, og husk å ikke skamme deg over følelsene dine. De fleste mammaer har vært der, men du skal lete lenge før du finner en som angrer på at hun fikk barnet sitt.

[Anonym bruker]

HI her..

Tusen takk for oppløftende svar..det hjelper vanvittig mye.

Jeg har ikke ord for hvor mye jeg har tvilt på meg selv i det siste pga. disse følelsene.. men veldig godt å høre at det er normalt da kan jeg prøve å slappe litt av.. ble/blir litt stresset av disse følelsene.. lurte på om det var noe alvorlig galt med meg :/..

 

[#Ariadne#]

ikke se på babyen din som ett hinder.. babyen kan inkluderes i studieplaner både innen og utenlands..

 

man kan også ta seg ett år i utlandet uten studier, mest praktisk før barnet deres når skolealder.

 

det året du er i permisjon får du masse tid til kafebesøk med venninner;)

 

og du, er ikke unormalt å sitte med de tankene du gjør nå. er en kjempestor omveltning av livet ditt, og du går mot noe nytt og ukjent, og du må " gi slipp" på alt det trygge vante livet du lever nå. er også en million hormoner i kok i kroppen din..

 

lover deg at alt detter på plass, og innen svangerskapet er fullgått gleder du deg som en unge til å møte babyen din, og tenker ikke på alt det du strir med nå.=)

[Anonym bruker]

Tror det er mer normalt enn unormalt å få litt angst i svangerskapet! Det er jo faktisk litt guffent å vite at noe så stort skal skje, men ikke ha noen som helst ide om hva det faktisk innebærer! Gjør ikke noe om du er litt skremt eller deppa. Men bare tro på det: Når barnet først kommer er det utenkelig å være det foruten :-)

[Anonym bruker]

Du er helt normal!

 

Den panikken du plutselig føler er bare kroppens og sinnets måte å omstille seg på.

 

Jeg hadde det på samme måte, selv om barnet i aller høyeste grad var planlagt og velkommen.

 

Jeg fortalte det til mannen jeg da, spurte om ikke han var redd han skulle angre (det var nemlig jeg redd for). Om han var redd han skulle føle seg bundet, at det skulle bli et strev, at han skulle savne muligheten til å gjøre ting på impuls, alt fra trening til weekendturer uten å måtte ordne barnevakt osv.

 

Han bare så rart på meg og da enkelt og greit; Nei, det er jeg ikke!

 

Så enkelt var det, hehe, men det beroliget meg at han var så trygg og rolig. Fikk meg til å skjønne at det er hormonene som herjer med meg...

 

Det ble vidunderlig å bli mamma, vi har faktisk nå fått fire barn sammen, og livet har ikke tatt slutt heller. Vi er både sosiale, spontane og har det fint, selv med en stor familie.