Min store sorg...

[Anonym bruker]

Har en datter som fyller 11 år nå i mars. Fikk henne da jeg var 19, og jeg og barnefaren gikk fra hverandre et drøyt år senere. Vi var alltid mye sammen vi tre, gode venner på tross av at jeg fikk ny kjæreste ganske raskt. Jenten min har alltid vært ekstremt opptatt av familierelasjoner, og har vært veldig opptatt av at jeg og pappaen ikke var sammen - men at jeg likte en annen bedre (som hun forøvrig ikke liker like godt til tider). Da datteren min akkurat var fylt 7 år fikk vi vite at pappaen var syk, uhelbredelig kreft. Ett år senere døde han. I mellomtiden fikk bestemoren (de hadde en veldig spesiell og nær kontakt) kreft og døde et halvt år før pappaen.

 

Senere har hun fått en bror og venter i disse dager en liten søster. Jeg føler imidlertid aldri at hun er lykkelig. Hun er livsglad, sprudlende og en fantastisk jente, men jeg tror hun også har vanskelige tanker. Hun har sagt at hun ikke vil leve lenger. Vi har gått til psykolog sammen i forbindelse med farens sykdom og død, og psykologen sa den gang at det trolig ikke var så alvorlig som det hørtes ut- altså ikke et konkret ønske om ikke å ville leve lenger. Men i kveld sa hun det igjen (det er noen år siden hun har sagt noe lignende). Jeg ligger her på sengen, er bunnløst fortvilet, redd og bekymret for den lille jenten min som jeg ønsker så mye godt for! Vet ikke min arme råd,,, Føler jeg ikke strekker til som mor, at det er feil at jeg er i det forholdet jeg er i hvis hun ikke har det godt med det (vet jo ikke hvordan hun hadde hatt det ellers). Jeg har nok ikke hatt så mye tid med henne som jeg skulle de siste årene, Har gått gjennom to svangerskap med store plager som mer eller mindre har invalidisert meg, og i tillegg har vi en liten en som krever veldig mye tid og oppmerksomhet. Hun har nok blitt mer "bortprioritert" enn hun skulle.

 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal gripe an situasjonen, hvor "alvorlig" jeg skal ta det. Det er vanskelig å vite at barnet mitt må leve resten av livet med savnet etter verdens beste pappa. Jeg tenker ofte på om hun noensinne kan bli ordentlig lykkelig. Og det er min store sorg...

 

Vel, dette er et fortvilet rop fra en fortvilet mamma. Jeg elsker jenten min så høyt, skulle ønske jeg kunne skru tiden tilbake og endre den.

[Anonym bruker]

Kan du snakke med henne igjen? Spørre om hun ønsker å snakke med psykolog igjen?

 

Stor klem.

[Anonym bruker]

er ikke den nåværende kjæresten din faren til dine 2 andre barn? da kan du jo ikke gå ifra han fordi du føler det er feil å være sammen med han pga jenta di(med mindre han er slem med henne på noen måte)!

hvis hun ikke liker det, liker hun vel ikke at du er sammen med noen andre heller da!? men så var vel ikke detta problemstillingen din heller akkurat da.

 

det var utrolig trist detta altså. er ikke gøy å se barna sine lei seg. du får bare vise masse kjærlighet:) Ikke for å skremme deg på noen måte, men kansje hun har en annen diagnose? adhd, manisk dep. osv..? jeg er ingen ekspert altså.. har bare erfart at barn nedi den alderen som er så ulykkelige(?) ofte har en annen diagnose på siden.. ?

[Anonym bruker]

kansje du burde prøve å sette av mere tid med henne alene, kunn du og henne,. la far ta seg av andre barna.

 

ta en shopping tur, dra på kino, ta en spa tur,

 

jeg skjønner du er fortvilet. hadde hvert det selv.

 

men unger har lett for å si ting som de ikke mener, men sier for at de trenger å uttrykke seg slik at foreldre skal skjønne at noe er gladt.

 

tydelig at hun savner tid med sin mor alene,..

 

om hun savner sin far er det viktig for henne at du som mor er der, og ikke dytter henne vekk,. ta deg tid og ork til det.

 

du får ikke endret at faren hennes er død, men prøv heller å prat med henne om hva hun føler.

 

om du ammer, så pump deg, eller få far til å gi mme,

[Anonym bruker]

Ja, gjør det du kan for å få til samtaletimer hos psykolog. Gjerne du og henne sammen også, ikke bare hun alene. Jeg har en venninne som mistet sin mor da hun var 13 år i en brutal ulykke som hun selv var med i. Psykologen sa raskt at hun var tøff og at dette skulle gå bra, først nå 15 år etterpå har en annen psykolog funnet ut at hun er dypt deprimert og at hun må ha vært det i mange år.

 

Det er ikke alle som snakker mye, så øv på det hjemme. Vær åpen og ærlig mot henne, forsøk så godt du kan å prioritere henne. Hva med en fast jentekveld 1 gang uken?

 

Klem

[Anonym bruker]

Jeg miset mammaen min som liten og har alltid følt meg anderledes enn alle andre.

 

Jeg hadde også en periode hvor jeg ikke ønsket å leve lenger, dette var i forbindelse med en stor omveltining i livet.

 

I hennes liv akkurat nå skjer det en stor omveltning, hun kan, som meg, se familierelasjoen hun umulig kan oppleve. Selv om din nye samboer sikkert er en flott fyr og sikkert en god stefar så er han ikke HENNES far.

 

Sorg er noe man aldri glemmer, selv om det til tider går lange perioder som man ikke tenker på akkurat hva man har mistet så er det alltid noen perioder hvor man merker veldig hva man ikke har.

 

Jeg vil annta at en ny runde med psykolog kan hjelpe, samt at hun kanskje får møte andre i en ligende situasjon. Hvis hun kan finne likesinnende så kanskje sorgen blir mindre tung å bære. Det er et enormt ansvar å bære en så stor sorg som tapet av en foreldre helt alene, ingen forstår akkurat hvordan du har det. Selv om de kjente personen, så var ikke den personen foreldren dems.

 

Det at du er gravid og imobil nå er nok det som har trigget situasjonen. Du er ikke der på samme måten som når du er "frisk og rask". Kanskje du klarer å finne litt tid til bare henne. Utvide sengetiden litt, besøke grava, snakke en del om pappaen hennes. Bare la det være naturlig.

 

Hvis det er noen trøst så fungerer jeg i høyeste grad selv om jeg ikke føler meg som dere. Jeg har hatt en utrolig god morsfigur i form av min bestemor gjennom hele oppveksten. Kanskje hun vil/kan tilbringe mere tid sammen med farmor, farfar og evt onkler og tanter i denne svært vanskelig perioden??

 

 

[Anonym bruker]

Sett deg ned å snakk med henne.. Dette er et rop om hjelp og ikke minst et ønske om å bli sett.

 

Ikke skyv det på psykologen. Dette kan dere to snakke sammen om like godt. Det er deg hun trenger.

 

Og, ja-.. ta det veldig alvorlig.

[Anonym bruker]

Med de dramatiske tingene som har skjedd i livet til din datter, er det ikke spesielt overraskende at hun er deprimert.

Få barn opplever både skilsmisse og flere dødsfall i nær slekt. Hun føler vel kanskje den dag i dag at det ikke er plass til hennes sorg fullt og helt. Det vil si, du som mor vet at hun har sørget, men du vil vel neppe gi henne retten til å snakke om disse personene så ofte hun vil siden du selv mener de er et avsluttet kapittel.

Hun kjenner ingen i familien som elsket disse personene slik som HUN gjorde. Dermed har det vært mye mørkt i livet hennes, som hun ikke har noen å snakke med om.

Du som mor vil nok si at du gir henne rom, men må vel innrømme at du ikke kan tenke deg å snakke om samlivsbruddet, faren hennes og mora hans(?) stadig vekk, og vise henne forståelse.

 

Jeg selv sluttet helt å være spontan etter at foreldrene mine skilte seg, for jeg oppdaget at det var mange ting som var uheldige å si. Istedet lukket jeg alt inne og tenkte gjennom alt jeg sa på forhånd.

[Anonym bruker]

Jeg har ikke opplevd det samme som deg, men jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Jeg har en datter som kom og fortalte at pappan skulle ta livet sitt. Jeg fikk henne inn i systemet til BUP, ikke mest for hennes skyld men for å få lit råd til hvordan jeg skal takle dette. Det var lite de kunne gjøre, siden hun selv ikke var stor nok til å si ifra at hun trengte hjelp.

 

For oss så har det hjulpet at jeg tar meg tid, bruker masse tid sammen med denne. Selv om det bare er de hverdagslige tingene som å lage mat, brette tøy, sykle oss en tur, gå en tur i skogen osv. De beste samtalene våre er som oftes når vi gjør slike ting sammen. Bare sette seg ned å prate med henne går ikke, for da stenger hun seg inne og ingenting er galt.

Jeg vet jeg ikke kan hjelpe henne med alt hun trenger hjelp til, hun er enda for liten til å vite hva hun trenger hjelp til. Men utifra raserianfallene hennes og ønsket om å dø selv minsker og minsker så vet jeg at jeg gjør noe riktig. Når det er perioder der vi ikke har tid til tiden alene sammen, så kommer raserianfallene igjen. Snakket med helsesøster om dette for litt siden, og hun mente at det var "bra" hun hadde slike raseriannfall (det er i disse raseriannfallene hun sier hun vil dø) for da føler hun seg trygg i huset, og tørr å åpne seg opp selv om det kan oppleves som en vanskelig og sint unge.

 

Jenta har lite kontakt med sin far, han sliter enda og derfor er kontakten liten. Jeg er forberedt på den dagen han setter truslene sine ut i livet (noe det bare er meg som hører fortiden, derfor han ikke har så mye kontakt med ungene. Ungene skal ikke oppleve det igjen)

For ungene så er ikke pappan pappan demes mer enn på papiret, det er min nye mann som er pappan i praksis. Heldigvis så liker ungene min nye mann, minste jenta kalte han pappa i flere år før hun forsto at det ikke var den ordentlige pappan hennes. Min mann tar seg også mye tid til ungene, finner på ting alene med de.

 

Jeg har gått ned i stillingsprosent for å ha mer tid med ungene. Her er det tid og atter tid som hjelper. Samtalene er mange, men de får ungene starte selv. Å presse meg på har motsatt virkning. Ungene får lov å føle og mene det de selv mener, jeg hjelper de med å sortere tankene dems og komme med innspill.

 

Vanskelig å forklare men håper du skjønte noe av hva jeg skrev.