Forpliktelser, i hvilket tempo?

[Anonym bruker]

Prøv å regne ut denne.

Kjæresten min og jeg møttes da vi begge trengte en trygg havn. Vi ble det for hverandre, og har hentet mye trøst og styrke hos hverandre i det siste halvannet år.

I tillegg til at vi kom sammen da vi behøvde en vennlig sjel, viste det seg at vi faktisk funker bra sammen på utrolig mange vis. Vi har jobbprosjekter sammen, vi har felles venner, vi har hatt noen fantastiske ferier sammen, vi har like verdier og mye humor sammen. For ikke å nevne at det seksuelle er bedre enn noen sinne. Han er snill, kjærlig, morsom, klok, utrolig raus og tilgivende, og har stor omsorg for store og små. Han er ikke lat eller bortsjemt på noe vis, og har mye erfaring med barn.

Men så kommer det: han har voksne barn og er ca 10 år eldre enn jeg. Jeg har små barn i førskolealder. dette er ikke i seg sjøl noe problem - alle har møtt alle og har hatt det utrolig morsomt og hyggelig bl a i ferier osv. Men kjæresten min er skeptisk til å gå inn i livet mitt på det nivået jeg ønsker og trenger. Han er på en måte brent av fortida si. Jeg vil ikke ha flere barn, det vil ikke han heller, men jeg føler likevel at det er noe som haster. Jeg syns jeg kaster bort tida på å vente på at han skal bli klar for noe mer.

Vi bor ikke sammen, vi er ikke sammen hver dag på hverdagene, og vi har ikke felles økonomi. Jeg klarer meg godt mht penger, fordi jeg tjener greit, men jeg ønsker meg veldig sterkt at mine hverdager så litt annerledes ut. Jeg vil ha det fellesskapet man har når man er to. Jeg vil ha et sted å søke styrke og ro, sammen. Jeg er lei av å være alene foran tv-en nesten hver kveld. Jeg vil ha oftere sex. Og jeg vil aller helst, dypest inne, ha den anerkjennelsen og imøtekommelsen som ligger i det at han går med på å dele livet med meg.

Det trenger ikke en gang være giftermål eller bryllup. Men jeg vil gjerne at vi skal bo i samme hus. Da vi nettopp var blitt kjent, ville han også det. Jeg syntes det ikke var rett mot ungene, for jeg syns de skal være godt kjent med et menneske som skal bo sammen med dem. Det hadde han stor forståelse for, og vi har egentlig vært samkjørte i at ting skal få ta litt tid.

Men nå er jeg på et punkt der jeg er i ferd med å fjerne meg fra ham, emosjonelt, fordi tidsfristen er utløpt i min indre klokke. Det er som om jeg for hver dag han IKKE vil flytte inn blir mer og mer sikker på at jeg kaster bort tida, at han aldri vil endre mening og at jeg ennå er ung nok til å finne en annen. Men det er jeg ikke så mye lenger, så han må snart bestemme seg! Og gjør han det ikke blir jeg ganske snart klar for å avslutte forholdet. Særlig fordi den følelsesmessige opplevelsen av avvisning, over tid, er nesten med på å "forsteine" meg. Han trenger ikke en gang si at han flytter inn i morgen eller til sommeren, det holder om han blir med på å se i husannonsene og diskutere emnet med meg!

Så nå er jeg i den vanskelige situasjonen at jeg ønsker å forlate en mann jeg elsker, og som elsker meg, fordi jeg er redd for å lukke av inne i hjertet og aldri bli glad i noen mer. Jeg er redd han kommer en dag med noe romantisk i sinne, og f eks foreslår å flytte sammen eller å gifte oss - og at jeg da er kommet så langt på vei i min avvikling at jeg bare fnyser til ham og håner ham, og sier han er for seint ute. Jeg er redd for å bli sint den dagen han kommer og er klar! Jeg har mye aggresjon i meg allerede, og det er i ferd med å bli til bitterhet. De siste ukene har vi snakket litt om dette, og hadde en større diskusjon sist helg. Men jeg tror ikke han skjønner alvoret. For når jeg en vakker dag har stengt av siste krana, er jeg "umulig å snu". Sånn kjenner jeg meg innvendig.