Jeg blir sint på babyen min..

[Anonym bruker]

Føler meg som verdens verste mamma nå. I natt sleit jeg med å få sove. Lå våken helt til 02.45 før jeg endelig gled inn i drømmeland. På sekundet våkner sønnen min på 7 mnd! Han begynner å klage. Høyt. Jeg prøver å snu han, gi han smokken og trøste. Men neida. Han gir seg ikke. Begynner å ta ut smokken og bable.

 

Det er da det skjer. Det svartner litt for meg og jeg blir kjempeirritert. Merker at jeg tar litt hardere i han enn jeg pleier, trykker smokken bestemt inn i munnen hans osv. Ikke misforstå, han kjenner ingen smerte eller noe! Men han merker irritasjonen min og sinnet mitt. Ergo han gråter. Og jeg blir mer irritert. "Det er jo midt på natta, du må sooove!". Tar meg selv i å si fæle ting til samboer, som at "ååh typisk at han må våkne nåå! Dritunge." eller "Åh jeg klikker!" osv. Føler meg jo helt jævli rett etterpå, mener jeg er en veldig god mamma ellers. Men når jeg ikke får søvn blir jeg en annen person. Synes det er så sårt og fælt. Ønsker ikke å være en sånn mamma som er skummel og uforutsigbar for barnet mitt. Heldigvis skjer det meget sjelden, men det føles helt forferdelig hvis det skjer.

 

Etter litt om og men så fant jeg ut at han hadde tissa gjennom bleien! Unødvendig å si at min dårlige samvittighet ble helt uutholdelig. Holdt han lenge inntil meg men jeg hviska unnskyld til han. Har jeg et problem med sinne eller er dette vanlig? Vær så snill å ikke kast dritt til meg, føler meg jævlig nok fra før..

[Anonym bruker]

Om dette bare skjer når du har sovet lite, og det ikke ville skjedd om du hadde sovet 2 eller 4 timer før han våkna, så er det ikke noe å bekymre seg over. Du må likevel ta ansvar for deg selv og dine egne reaksjoner, om du vet at du ikke er like tilregnelig i den situasjonen du beskriver, som ellers, må du heller vekke samboeren din og si at han må ta ham, fordi du kjenner deg sint.

[Anonym bruker]

Du er ikke alene! Jeg og kan bli rimelig irretert når babyen min ikke vil sove, og jeg føler meg helt forferdelig etterpå!

Tror man blir litt "monster" når man ikke får den søvnen man trenger desverre, og når det i tillegg er en liten en som styrer livet ditt, kan det toppe seg noen ganger.

Men tror nok ikke du har problem med sinne ditt,er vel lov til å bli litt irretert noen ganger, i mine øyne er det menneskelig!

[Anonym bruker]

Kjære HI

 

Vi er nok mange som kan være slik når en er svært presset, men de færreste snakker høyt om det.

Jeg har også tatt ganske bestemt tak i babyen min og bannet både høyt og lavt. Men du utøver jo ikke vold, vi snakker ikke om risting, klyp eller slag. Dette er ren frustrasjonn

 

Et tips jeg har hatt mye nytte av: gå ut av situasjonen, i dette tilfellet soverommet, gjerne ut døra og pust rolig i noen minutter. Han tar slettes ikke skade av å ligge og sutre litt. Da får du en liten "timeout" og roet deg ned til en ny runde

[Anonym bruker]

He-he... Jeg gikk rundt i leiligheten og bar og bysset på eldste mens jeg sang ting som "nå må du faen ta meg se til å sovne ditt lille monster ellers blir jeg gal!" til Trollemor eller andre nattasang melodier. Det var min ventil, så fikk jeg ut frustrasjonen over mangel på søvn samtidig som jeg klarte å roe han til han sovna.

[Anonym bruker]

Haha! Den siste var bra.. Kanskje man skulle prøve det.. Hehe.

 

Nei merker at det snakkes lite om. Mange fremstiller det som ren idyll å ha barn, men det er jo veldig utfordrende til tider.. Man føler seg jo ofte veldig alene om de vanskelige følelsene, det er liksom tabu å¨snakke om..

 

HI

[Anonym bruker]

Sånn skjer nok de fleste, prøv å ikke tenke over det. Uansett om samvittigheten din dreper deg nesten i etterkant.

 

Lite søvn og en liten en som (såklart) MÅ skrike akuratt i det du sovner er veldig irriterendes noen ganger. Hyler og hyler midt på natta og du må opp uansett, du har ikke valg.

 

Man kan bli rett og slett forbanna noen ganger, men om man sier drittunge, betyr ikke det at man mener det. Trur det er godt å få ut litt frustrasjon. Barnet ditt gjør nok det samme med barnet sitt i fremtiden

 

Tar ikke skade av det, det er veldig menneskelig.

[Anonym bruker]

Haha 10:15!

Så befriende å kunne le av noe så tragisk!

Takk til Hi som våger å sette ord på disse fæle følelsene. Kan skrive under på at jeg kjenner meg igjen, dessverre...Jeg er vanligvis tøff og ikke redd for å si kontroversielle og provosrende ting, men når det kommer til dette temaet har jeg vært pyse. Dette er tabu tabu.

Jeg er dessverre utstyrt med heftig temperament og blir lett irritert. Har aldri gått over streken(kan jo diskuteres hvor den går), men kan love deg at jeg har hatt masse dårlig samvittighet:-(

Min baby er en skikkelig sutreunge som i tillegg skrek i 6 mnd! Han har vært nærmest umulig å mate og en kamp å få til å sovne. Saken blir ikke bedre av tvillingjenter på nesten 3 i trassalder!

Det har blitt en del banning for å si det sånn.

Jeg har mao til tider vært uutholdelig sliten. Har faktisk vurdert å gå til psykolog og prøve antidepressive el for å roe ned og takle temperamentet mitt. Jeg kjenner meg selv heldigvis og hvis samboer er tilgjengelig er jeg snar til å levere babyen(og de store) til ham om jeg kjenner lunten er kort. Jeg passer også alltid på å spise regelmessig da sult gjør meg til et uberegnelig vesen:-( Og selvsagt sover jeg så mye jeg kan,-legger meg gjerne kl 21.

[Anonym bruker]

Kjenner meg så alt for godt igjenn desverre :-S Helt siden tidlig i svangerskapet (baby er 5 mnd gammel nå) har jeg slitt med innsovningen.. Siden ungen kom til verden har jeg sovet mellom 2 og 4 timer pr natt. Har aldri skadet ungen min, men har under fler anledninger tatt litt hardere i h*n enn vanlig, samt bare gått unna å latt h*n hyle mens jeg roer meg ned. Har fryktelig dårlig samvittighet for deette, så søkte hjelp til legen for noen dager siden. Har fremdeles mye søvn i ta igjenn, men kejnner det har litt litt likere etter noen netter med ca 6-7 t søvn.

 

Ville bare si at jeg føler med deg, for vet at det er lite morro..

[Anonym bruker]

Det er heeeelt normalt! En gang jeg ble våkna etter lite søvn osv så slenger jeg armen ut, helt uten å tenke, og dasker eldste i bakhodet :/ Uff uff, DA kan man snakke om dårlig samvittighet Da var det bare å legge seg padde flat og trygle om unnskyldning! Han var vel rundt en 4 år da!

Har aldri gjort noe sånnt igjen..

[Anonym bruker]

Leste et godt tips her inne en gang om å klype i bleia. Så det har jeg gjort endel netter. Som en over her så har jeg gått omkring og sunget "nå må du sove drittunge" med søt stemme på byssan lull melodi mens jeg har kløpet i bleia... Slutter å kalle barna drittunge før de blir året gamle da, for da begynner de jo å skjønne hva man faktisk sier...

[Anonym bruker]

Jeg har det mest sånn på dagen jeg da. Samboer blir lett sint/irritert på natten, så da er jeg veldig rolig, men på dagen blir jeg fort irritert til tider. Noen ganger må jeg bare fjerne med selv ifra situasjonen. Til tider blir jeg veldig skuffet over meg selv, men jeg tror det er vanlig å føle det slik en gang i blant. Noen ganger har jeg jo lyst til å hive ut samboer, men betyr jo ikke at jeg ikke er glad i han 98% av tiden;-)

[Anonym bruker]

Kan bare skrive under på at jeg har hatt det på akkurat samme måte! Et lite øyeblikks "svartsinne" og masse, masse dårlig samvittighet etterpå. Klart at slike reaksjoner er naturlige når man er sliten, presset og fortvilet, vi er jo bare mennesker :-)

 

Men jeg har forsøkt å jobbe litt med meg selv når det gjelder akkurat slike ting, for jeg kan være litt "lett-antennelig" generelt sett. Og jeg har blitt flinkere, feks til å forsøke å ta timeout som andre her nevner, fjerne meg selv fra situasjonen litt. La samboer overta om jeg kjenner at jeg er irritert og lett kan bli sint, når det er mulig. I tillegg forsøker jeg å tenke meg om to ganger når jeg kjenner at irritasjonen/sinnet bygger seg opp, tenke litt lenger frem på at om jeg reagerer sånn og sånn, så vet jeg at jeg kommer til å få kjempedårlig samvittighet etterpå. Og forsøke å tenke at babyen min vil jo så klart ikke å irritere meg med vilje, han har bare ingen andre måter å fortelle at noe er galt/at han vil noe.

 

Alle små tips og triks som kan hjelpe på sikt :-) Men ingen er perfekte, vi vil jo alle glippe av og til.

[Anonym bruker]

Mange har det slik og jeg også, desverre. Jeg har tatt tak i problemet etter at jeg som du fikk dårlig samvittighet og følte meg dårlig. Følte også at samboern min reagerte negativt når jeg ble slik. Jeg har gått noen runder med meg selv og tenkt gjennom situasjonene der dette oppstår. Og fant selvsagt ut at trøtthet var et problem og det samme hvis jeg ikke hadde fått i meg nok mat. Derfor har jeg begynt å sette meg selv foran slik at jeg hvertfall får spist. Søvn er ikke alltid lett å planlegge. Jeg har også fokusert på at det ikke er babyen skyld, det er en eller annen årsak, babyen vil jo ikke være en drittunge, men noe forårsaker det så selv om jeg ikke vet hva så fokuserer jeg på å trøste. Når så strikken likevel blir strukket så holder jeg han inntil meg eller hva nå situasjonen krever og fokuserer tankene på noe helt annet, regninger, tv program, klesvasken som skulle vært brettet, osv osv. Og jeg har funnet ut at nettopp det å la tankene vandre til helt andre ting gjør meg roligere, hisser liksom ikke opp følelsene rund situasjonen.

[Anonym bruker]

Blir så lettet når jeg ser andre som har det likens. Var veldig bekymret for at jeg skulle ha arva pappas sinne. Han brukte å bli svartsint av den minste ting og har til og med dyttet meg hardt i veggen når jeg var liten. Disse situasjonene slet jeg med i flere år. Nå forstår jeg jo bedre hvordan det kan være å ha barn. Og jeg innrømmer at jeg nok har gått over streken i manges øyne. I natt "røska" jeg han opp av senga, i og med at han veier 10 kilo er han ganske tung, og jeg ble redd at det kanskje gjorde vondt. Men han reagerte ikke på grepet mitt, men på at jeg var irritert og sint. Lå og grubla og stressa når han var sovnet. Tenkte hvor fælt det ville vært om han f.eks. hadde fått et merke på armen eller noe. Det er så sårt å elske noen så høyt samtidig som man kan bli fra seg av frustrasjon!

 

Samboer er ikke sånn som meg. Han blir aldri sint nesten. Men han har heller ikke tilbragt så masse tid med småen, vært oppe på natten osv. Må nok overlate ungen til han om nettene også, orker ikke å sette meg i den situasjonen mer. Det med å klype i bleia var et bra triks! Får sikkert ut litt frustrasjon da ja Tusen takk.

 

HI