Hva slags forhold har du til dine venninner?

[Tante Blås Squaw]

Ja, dette er noe jeg kom til å tenke på da jeg leste gjennom bestevenninne-tråden her;

 

http://www.dinbaby.com/forum/thread/142828891

 

For jeg har ikke hatt bestevenninneforhold siden...vel, det var den gangen da jeg lekte med My Little Pony og trodde at jeg skulle gifte meg med Patrick Swayze ;o)

 

Idag er jeg 32, og har en passe stor venneflokk jeg er veldig glad i. Jeg kan ikke opphøye noen av dem som mer viktig enn de andre. Fine fine menneskene )

 

 

[Anonym bruker]

Jeg har et godt forhold til flere av mine venninner.. Vi ringes jevnt, møtes på en kaffe.. møtes med barna så de får lekt litt... og så er vi sammen om en vin kveld/tur på byen osv i ny å ned... Men har en venninne som jeg står sterkere med. Vi ringes flere ganger daglig... møtes ihvertfall 3 - 6 dager i uka... og vi deler alt... Alt om barna, mennene våre... samlivet... problemer og gleder Ja... vi står virkelig tett... det har vi gjort i 3 år og det er herlig... å ha en annen enn bare mannen sin å btro seg til når det gjelder alt

[juliea med pike 07.03.11 <3]

Det er vel 2 stk jeg ser på som de aller nærmeste. Spesielt nå som jeg er grvid har jeg insett det. Jeg er 20 og første som er gravid. Disse to jentene har ikke glemt meg og ringer og prioriterer meg like høyt nå som før =)

Ellers har jeg en del venninner som er mer cafe-venninner. Var litt vondt å erkjenne det, men slik er det nå. Så den nære "gjengen" er vel oppløst nå jeg er gravid, og de andre pusler med sitt så den hadde vel vært det uavhengig om jeg er gravid.

 

Men merker at noen av mine "ungdomsvenninner" begynner å ta ekstra kontakt med meg nå. Det kjennes godt. Jeg har flyttet nærmere der jeg vokste opp så det har vel noe med det å gjøre. Så jeg har også flotte venner rundt meg, men noen er bedre enn andre og noen lar jeg nå gå...

[Anonym bruker]

Er fortsatt bestevenninne med min bestevenninne fra barndommen. Vi ble venninner da vi var 3 år og nå er vi 33.

Utenom det så har jeg to gode venninner jeg kan dele alt med og de kan dele med meg. Jeg kan stole 110% på dem og vi har utrolig mye gøy sammen.

 

Ellers så er det venner og venninner. Men jeg deler ikke alt med dem;)

[Anonym bruker]

Jeg har et par venninner jeg kan si alt til- uten at de dømmer meg eller tar parti eller hva som helst. De er flinke til å lytte og respekterer meg, og jeg respekterer dem selvfølgelig. Hun ene ringer meg støtt og stadig og vi har ofte kontakt. Vi bor ikke lenger i samme by, men besøker hverandre. Hun noe mer enn meg, da jeg er litt pysete på reising. Hun andre bor heller ikke lenger i samme by, har ikke kontakt like ofte, men praten starter alltid der den slapp sist, og føles ut som vi snakka sist igår. Har en venninne i nærheten som jeg også kan dele masse med, men ikke i like stor grad. Har enda et par venninner, hun ene har jeg kjent siden vi var ca 1 (er 32 idag) og møtes innimellom og snakker åpent begge to, men vet ikke alltid hvor jeg har henne. Hun andre har jeg kjent siden vgs, men føler det er litt mer overfladisk. Mye fasade. Også har jeg noen flere som jeg treffer sjeldnere. Noen av disse er også veldig gode jenter, mens noen er mer tidsfordriv (huff).

[Gjest]

Jeg har heller ikke hatt bestevenninne siden jeg lekte med my little pony Men jeg har en del venninner, noen kan jeg betro meg mer til enn andre, men jeg er veldig glad i dem alle

 

(selv om det var smertefullt da jeg og bestevenninna mi slo opp pga nabogutten som vi begge ville ha som "kjæreste")

[Anonym bruker]

jeg trodde at jeg hadde ei bestevennine, men det hadde jeg tydeligvis IKKE.

hun har gått bak ryggen på meg og fortalt andre hammeligheter som jeg stolte på at hun kunne holde, men den gang ei.

hun har snakket masse om mitt og min manns forhold...vi er ikke personer som orker å sitte hjemme i armkroken til hverandre hver eneste dag, men hun og samboeren sitter pal forran tv`n så dette mener hun er veldig rart.

jeg sliter med sosial angst og derfor mener hun at mannen min kommer til å gå fra meg, for han kommer til å bli så lei av å "holde meg i hånda" hele tiden.

og hun mener at jeg ikke har noen rett til å bli mor pga problemene mine...jeg har jobbet i bhg og er veldig flink med barn, så dette er jeg slett ikke redd for selv.

 

jeg har gitt opp hele bestevenn greia, er 22år gammel.

alle bestevennene jeg har hatt har vist seg å være alt annet enn det, så nå orker jeg ikke mer...dukker det opp en person som liker meg for den jeg ER, og ikke den personen h*n vil jeg skal være, så tas h*n imot med åpne armer, men jeg gidder ikke flere falske venner, det hører ungdomsskolen til, da man fikk hemmeligheter av vennina si og gikk rett til ei anna og fortalte det videre.