Er det noen flere som har det sånn? ang vanskelige barn...

[Anonym bruker]

Vi har en gutt på 3,5 år. Han har helt siden fødsel vært et krevende barn, mye sutring, gråting. Ville ikke ligge på gulvet, bare sitte i fanget, problemer med søvn osv.

 

begynte å trasse veldig tidlig, før han ble 2 år.

 

var skeptisk til folk, likte aldri at noen prata med han, ingen som fikk kontakt med han. satt bare på fanget mitt.

 

Nå er han mere utadvendt, selv om han fortsatt er sjenert og ikke så frempå, så tiner han fortere opp blandt andre nå.

 

Men han er veldig krevende, mye sint uten grunn egentlig. Vi vet aldri hvordan han skal reagere på ting, han har mye humor, og når vi spøker med han vet vi aldri om han ler eller blir skikkelig sint.

 

 

oftest går en liten filleting feil, som idag: Pappaen hentet han i barnehagen, alt var bra, de gikk ned trappa og han var blid, når de kom til siste trinnet så klikka han, da var pappa på samme trinn, og gutten ville komme først ned (dette visste jo ikke pappa), etter det ville han ikke ta på skoa, så kulle pappa ta dem på, pappa tar dem på, gutten hyler da at han ville gjøre det selv.

 

skriker hele veien hjem i bilden, skriker fortasatt på vei inn døra.

 

sånne ting skjer omtrent hver dag.

 

vi vet aldri når han klikker.

 

vi lurer alltid på: er han blid idag når vi skal levere/hente han? Blir han sint fordi han ikke liker middagen?

vi anpasser ting etter hvordan han reagerer... feks barnevakt...åssen takler han å være hos de til imorgen? føler han seg utrygg?

 

vi tenker veldig over hva vi sier og hvordan vi sier det.

 

Han har en bror på 2,5 som ikke er sånn, alltid eldste vi tar hensyn til på alle måter.

 

Han sliter oss helt ut, og etter 3 timer i ettermiddag er begge vi voksne utslitte, irrriterte og har mista tålmodigheten for lengesiden.

 

desverre så blir vi sinte og kjefter.

 

I barnehagen fungerer han bra. har mange venner og er flink i lek og samspill.

[Anonym bruker]

Det kan virke som dere er redd han.

Dere bør sette grenser og ikke tilrettelegge alt etter hvordan hans humør er. Klikker han så får han bare skrike seg ferdig, evt så kan dere prøve å sette han i gangen eller trappa til han gir seg.

At han klikker for at han ikke kommer først ned trappa hadde jeg aldri tolerert.

 

Når det er sagt, så vil ofte barn som har søsken så tett innpå i alder føle seg litt oversett, de har kanskje ikke fått den oppmerksomheten som mange andre har fått første leveårene, prøv å være sammen med han alene innimellom og gjør morsomme ting som er for de store gutta.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Enig med ano over!

Vi har barn med 13 mnd mellom og her var det yngste som var et lite troll med masse temperement... Nå var hun også syk som liten så mye av sinnet hennes lå jo der da.

Følte at hun styrte dagene våre i perioder ja, og tok oss i at vi gikk på tærne for henne for å unngå koflikter. Vi hadde heldigvis ikke noe søskensjalusi her så eldste taklet det bra:)

 

Men når jeg leser innlegget ditt så var det første som slo meg at dere lar han sjefe....

Dere gjør det bare verre slik!

Sett dere ned og prat ordentlig med han en dag. Bli enig med mannen din om hva dere kan gi etter på- og ikke minst hva dere ikke tolerer av tull!

Bli også enig om hva slag konsekvens han skal få om han ikke oppfører seg (gjerne samme som barnehagen bruker) og fortell sønnen deres om det!

 

Blir jo tøft for dere i en periode, men lover deg at hvis dere holder ut de første dagene (som oftest blir værst) så får dere igjen for det!

Lykke til:)

 

 

[Anonym bruker]

Ja på en måte er vi litt redd han, eller redd for reaksjonen hans ihvertfall. alltid vært det tror jeg.

 

Men jeg skjønner ikke helt hva folk mener når de sier sånn: At han klikker for at han ikke kommer først ned trappa hadde jeg aldri tolerert.

 

Hva mener du? For vi tolerer jo ikke det vi heller, vi snakker jo strengt til han, vi går ikke opp trappa igjen osv.

 

Ja han får veldig ofte bare klikke og skrike seg ferdig, men han er sååå sta, noen ganger har han blitt stående utafor barnehagen å skrike. da går jeg inn å leverer minste, tar meg god tid osv, men han står fortsatt å skriker når jeg er ferdig, jeg er streng, tålmodig osv, men han står der å skriker i det uendelige.

 

Vi ser ikke noen løsning, har spurt om hjelp på helsestasjonen men har ikke fått så mye hjelp.

[Anonym bruker]

Er det han eller dere som er sjef i huset? At dere lar et så lite barn få fullstendig kontroll på alt er en grei oppskrift på det å få en ufyselig og bortkjemt unge.

Dere må ta tilbake kontrollen og lære ham at det er dere som bestemmer.

[Anonym bruker]

Når man ikke tolererer noe tror jeg det må få konsekvenser for at det skal gå inn, nytter ikke bare å kjefte og så er alt i orden. Hvis han pleier å se barne-tv når dere kommer fra barnehagen for eksempel, så går det an å si: Hvis du ikke oppfører deg ordentlig/slutter å hyle/hører etter nå, så får du ikke se tv i ettermiddag, så må man selvfølgelig gjennomføre det.

Eller hvis det er andre ting man kan bruke...

Dersom man kan snakke om ting med han på forhånd er jo det bedre, å gi belønning for ordentlig oppførsel i steden. Avtal på forhånd at dersom han oppfører seg (må vel si noe konkret man vil at han skal gjøre) så kan han få velge dessert for eksempel, eller da kan man spille et spill som han liker eller lignende... Jeg har også brukt klistremerkeskjema med veldig godt resultat, belønning med klistremerke hver gang hun klarte den oppgaven vi jobbet med for tiden (legge seg rett ned på kvelden, sitte ordentlig med matbordet ol), etter 10 klistremerker eller kryss fikk hun sove hos en venninne/bestemme middag... Ikke de største premiene, men hun ble veldig motivert av det...

Lykke til

[Anonym bruker]

nå har jeg ikke lest svarene du har fått, men høres litt ut som vår datter hvordan hun var for en liten stund siden.

HUn er 2,5 år.

Og kunne klikke over småbagateller som du forklarer, går på hennes forventning.

 

Men det som vi har gjort forskjell over å ha sett stor forbedring, er å sitte ned med henne når hun får utrbrudd og få henne til å roe seg ned. Gi henne den tidne hun trenger. HUn er en super jente, men har et lynne (lik sin mor noen ganger) er bestemt og vet hva hun vil og ikke vil.

Idag hadde vi en krevende situasjon, vedr å vaske hendene i det hun kom hjem fra bhg. Vanligvis går dette veldig fint, men idag var alt feil. Pappaen kom og vasket sine full fart før henne, såpen kom feil på hendene osv. Jeg holdt meg helt rolig og pratet varsomt med henne og forklarte henne at vi må vaske hender før vi spiser middag. endte opp med å vaske hendene hennes med en klut. Men i bunn og grunn var hun ømfindltig idag pga en ny jeksel som er på vei og gjør vndt i munnen (hun klager over dette) og hadde ikke sovet i bhg idag. Slike ting spiller inn når hun får utrbrudd.

Og de går så fort over når mamma og pappa holder seg rolig og setter ord på følelsene hennes. Og gir henne noe å se frem til eller tenke tilbake til fra dagen. Feks noe kjekt som hun har opplevd i bhg samme dag etc....

 

Alle barn har forskjellige behov, tror deres barn og høres ut som en som trenger litt mer veiledning og trygghet.

Det ser jeg har hjulpet mye på vår jente.

 

Lykke til :-)

[Anonym bruker]

Første jeg tenker, er at dere foreldre er litt inkonsekvente i måten dere håndterer han på. Han tester grensene deres, og vet av erfaring at de ikke er like fra gang til gang.

 

Og han liker nok ikke helt at dere går etter hva han vil hele tiden. Han leter etter grensene deres.

 

Han vil nok reagere kraftig når dere først setter inn tydelige grenser og regler, men det er det han trenger. Dette fordi han er vant til at grensene er utydelige, og vil fortsette å teste dere. Da må dere være konsekvente hele veien og i alt dere gjør. Så vil det hele roe seg etterhvert

[Anonym bruker]

Huff jeg skjønner at dere blir frustrerte.

 

Kan dere få noen til å observere samspillet deres? Evt filme dere så du får sett ting utenifra og sett om du da ville gjort ting anderledes.

 

Hvis han fungerer bra i barnehagen så må det jo være noe i komunikasjonen mellom dere som klikker...? Vil ikke tro at man kan ha en diagnose bare hjemme ;-) Samtidig så er det jo oss de skal bryne seg på, det er hos foreldrene at de er trygge nok til å teste ut grenser.

 

Jeg ville søkt om hjelp et eller annet sted. Eller fått broren min til å filme oss store en helg og så gått igjennom det vi så og forgrunn bakrunn for at han får sine raserianfall.

 

[Anonym bruker]

Tror du har ett spritited child jeg. Har ett sånt jeg også. De har veldig mye av alle følelser, og kan slite litt med å takle alle følelsene sine.

 

Anbefaler deg å lese "raising your spirited child" husker ikke hvem som er forfatter og jeg gidder ikke lette på den høygravide rumpa mi for å sjekke

 

 

[Anonym bruker]

Når jeg leser innlegget ditt HI er det akkurat som om det er jeg som har skrevet om jenta mi. Hun er nå 5 år og fortsatt slik.

 

For å si at ett barn er normalt må det også finnes unger som er roligere og sintere enn midten.

Vår jente er da over.

 

Vi ville aldri satt ungen vår i skammekroken slik noen foreslår her eller tror det er bedre siden de kaller det time out.

 

Vi er konsekvente, men hun har en veldig sterk vilje og har glemt til neste gang at hun ikke får den om hun bare hyler og oppfører seg irrasjonelt. Slik som med trappa du beskriver HI.

 

Vi lar henne rase fra seg og håper på bedre tider når hun blir eldre.

 

Hun er utenom dette en snill og oppvakt jente som kan mye.

 

Her er lillesøster 2,5 år yngre og er vel litt under normalen i forhold til trass.

Disse to jentene er veldig glade i hverandre.