Dere med diagnosebarn (adferdsproblematikk)

[Anonym bruker]

Jenta mi har blitt utredet for adhd, og har noen av "trekka". Dog er hun enda for flink på skolen til å kunne få en diagnose, men på bupa sier de at hun har mange "symptomer" på add. Foreløpig er hun friskmeldt siden jeg ikke ser at det er så mye bupa får gjort så lenge hun ikke "utagerer" på skolen, selvom de jo har sett der at hun har vært litt "mye".

 

Det jeg lurer på er; Hva gjør jeg med at hun prater hele dagen? Det er bare babbel, det er aldri noe viktig. (Jeg forstår det er viktig for henne, og for all del, hun skal få fortelle, men likevel)

Hun prater hele veien i bilen, stopper idet jeg går ut, fortsetter igjen når jeg åpner døra for å få ut broren.

I butikken går hun foran meg og prater, prater, prater, prater..... Når jeg er på do skal hun stå på utsiden og prate. Når jeg er i telefon, skal hun prate...prate prate prate. Jeg blir så sliten, og jeg vet virkelig ikke hvordan jeg skal håndtere det

 

På bupa fikk jeg beskjed om f.eks når jeg lagde middag og hun maste, så skulle jeg si "Nå skal jeg lage middag, og når jeg har gjort det så kan du og jeg leke det". Men da lager hun heller 20 tegninger til meg iløpet av den tida det tar å lage middag, kommer inn til meg, skal forklare hva det er tegning av, hvordan hun har tegnet den, hvordan hun kom på hva hun skulle tegne, osv osv.

Det er kjempeflott å få tegninger, så misforstå meg ikke, men det er litt slitsomt å HELE tiden måtte høre på den plapringa.....

 

Tips og triks?

[Anonym bruker]

Med bupa mener du BUP?

Jeg ha en gutt som prater dagen lang, men har aldri tenkt over det som et problem.

Hvordan er hun på skolen?

Min går i bhg er veldig innesluttet der så jeg tenker at han tar ut alt hjemme noe også PPT mente.

Han er langt fra noe diagnosebarn da.

[Anonym bruker]

Med bupa mener jeg igrunn bupa, men ser mange her inne velger å kalle det BUP Eller så heter det sånn i bunn og grunn, men her heter det hvertfall bupa Men, altså....

 

På skolen er hun kjempeflink. Der er det faste rammer, det skjer noe hele tiden, hun rekker ikke å kjede seg, osv osv...Prater mye, kanskje litt mer enn de andrer. Forskjellen på henne og andre (som jeg kjenner da) er at de kan gå å gjøre noe annet istedenfor å prate oppå oss voksne hele tiden når de får beskjed om det. Men hun er oppå meg hele tiden, og prater. Det er ikke et problem i så måte, men det hadde vært fint med litt ro rundt øra noen ganger

[Anonym bruker]

bup = barne og ungdomspsykiatrisk poliklinikk

 

Hvis det heter bupa hos dere er det kanskje fordi du bor i en kommune eller by som begynner på A, f.eks barne og ungdomspsykiatrisk poliklinikk Akershus

[Anonym bruker]

Lær deg å bare nikk og smil, og fortsett med ditt Hun trenger nemlig ikke respons og oppmerksomhet i stor grad på absolutt alt hun sier. Hun bare snakker, hun.

 

Jeg har gutt med ADHD, og jeg vet at hos jenter kan ofte babling i ett sett være deres hyperaktivitet

[Anonym bruker]

Her er det barne og ungdoms psykiatrisk avdeling..... Evnt BUPA poliklinikk, som det heter der vi går... Anyway

 

Tusen takk for svar 16:44. Ja, kanskje det er noe i det du sier der, at det er hennes hyperaktivitet. Nå sitter hun faktisk i ro i sofaen, og har vært stille i 5 minutter... det er himmelen! (Hun ser samisk barnetv, det fenger visst)

 

Men vil ignorering hjelpe? Vil hun snakke mindre da? Jeg vil jo ikke være avvisende, er selv vokst opp med en mor som ga litt faen, og jeg vil jo ikke være den moren... Jeg vil møte henne der hun trenger å bli møtt, men det er ikke aaaaalt jeg orker å høre på hele dagen

[Anonym bruker]

Jeg har også ei skravlebøtte som prater hele tiden hun er våken.Hun har ikke adhd,men en annen diagnose.

I et annet svar ser jeg at jenters prating kan være deres hyperaktivitet,det var intressant å høre.Det har jeg ikke tenkt på.

Min jente får mye hjelp på skolen av spesialpedagog,assistent og læreren hennes og hun trives godt.

Jeg synes det er ganske koselig med pratingen hennes da,jeg er egentlig litt stille av meg.

[Anonym bruker]

Flere med erfaringer?

[Anonym bruker]

Det blir litt å koble ut fra det hun sier, men bare nikke og si "jaha" av og til for det er nok ikke slik at hun føler hun skal ha svar på alt.

 

Ikke ignorer, men bare svar ja og ha her og der

 

hehehe.. jeg vet det ikke er helt lett, men hun vil nok kreve din oppmerksomhet til fulle når det virkelig er noe. Dette handler ikke om å gi faen eller ignorere, men å klare å overleve med slikt i hus over tid.

 

Min gutt har ADHD og noe annet i sterk grad, så jeg vet at det trengs å bare overse eller koble ut for å klare det i lengden. Og da er det å liksom litt late som om en følger med, en av strategiene mine;)

 

Hilsen 16:44

[Anonym bruker]

Ja,det var jo det jeg "frykta"

 

Pedagogen på bupa sier at når det blir for intenst for meg skal jeg bare gå ut,men da kommer hun jo etter. Uansett hvor mange ganger jeg sier ifra, eller ikke sier ifra, så kommer hun når jeg går. Bare for å prate, si meg noe, fortelle, spørre, etc. Jeg spør da "er det viktig. MÅ du si dette nå, eller kan det vente 5 minutter?" Da tar hun hintet og går inn igjen, men det går ikke en eneste gang uten at hun faktisk kommer når jeg har mine 5 minutter...

[Anonym bruker]

Det heter "Barne-og ungdomspsykiatrisk avdeling (BUPA)"

 

[Anonym bruker]

her har vi vært på ABUP (avdeling for barn og unges psykiske helse). Vår sønn fikk ingen diagnose, heldigvis, adferden bedra seg mye under utredninga. Men så kommer dere her og forteller at skravling er et symptom? Min skravler også som en foss, men om vi følger med og svarer er ikke så nøye. Men dattera mi på 4,5 skravler minst like ille, men hun forlanger at vi følger med:-)

[Anonym bruker]

Neida, det er ingen som sier at det er et symptom, men jeg vet at de jeg kjenner til som har barn med diagnose sliter med samme "problemet" som meg.

Jeg føler selv at mitt barn ikke er tilfreds med ja og ha til svar, hun vil ha min fulle oppmerksomhet til alle døgnets tider. Hun kan tilogmed komme inn kl 6 på mornigen for å spørre om helt absurde ting. Hun klarer ikke å forstå hvordan man siler ut viktigheten av ting, og hun klarer heller aldri å la voksne snakke sammen uten å bry seg.

 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det, og rådene fra bupa har ikke hjulpet. Derfor spør jeg her...

 

HI

[Anonym bruker]

Leste opp innleggene dine til mannen min og han kom med noen gode råd.

Han jobber med å veilede familier med barn som har utfordringer av foskjellige slag.

 

Det han synes du bør gjøre er å:

 

1: Definere et område som er barnefritt område. Et sted hvor mamma kan gå inn uten at barnet kan være med. Fortell barnet at dette er mammas private sted hvor hun skal være alene. For at dette skal fungere må du være overtydelig og bestemt. Og ikke gi etter når hun gjerne vil være med. Definer også tydelig hvor lenge du skal være på mammastedet alene, og lær gjerne barnet å ta ta tiden.

 

2: Definere et område som er mamma og datters snakkested. Dette kan gjerne være en stol el. Her kan mamma og datter sitte å snakke, og da skal mamma ha full konsentrasjon på datter. Her må du forsøke deg fram i starten med hvor mange ganger det er greit for deg at dere sitter i stolen pr dag. Blir det for mye, må du definere hvor mange slike snakkepauser dere skal ha pr dag.

 

3: Fortell barnet at du hører på henne når du lager middag etc, men at hun ikke kan forvente lange svar.

 

Gjennom denne prosessen er det viktig at du er tydelig, konsekvent og klar.

 

Lykke til. Håper du kan finne hjelp i rådene.

[Anonym bruker]

23:34; TUSEN takk!! Dette var helt supre råd, og jeg tenkte litt "at ingen har fortalt meg dette før"... Dette skal jeg ta ibruk den dag idag! )

 

Hilsen en lettet HI

[Anonym bruker]

Du har fått flere goderåd, men siden din datter går på skolen tenker jeg at du kan jo gi henne oppgaver så hun er opptatt med noe mens du også er opptatt. Det er viktig at du gir oppgaver du vet hun mestrer, at du har forventninger (stiller krav) til henne setter henne pris på.

Sier det igjen, uansett hva det er, ikke gi oppgaver du tviler på mestringsferdigheten.

 

Hun kan kanskje skrive? Kan du ikke forteller hvor koselig det er å få brev da, kanskje hun kan skrive et brev til deg (når det passer deg og du vil ha litt ro) i stede for å snakke. Så kan dere prate om brevet etterpå når tiden strekker til.

[Anonym bruker]

10:51, hun har ikke ro i rumpen til å sitte rolig med slikt her hjemme. På skolen er det mer "regime", og der går alt så mye lettere. Her kan hun ikke fokusere på 1 ting av gangen.

Ber jeg henne skrive noe, så blir det "til mamma fra Ida godt nyttår"... og det begrenser seg hvor lang tid det tar

 

Men jeg skal ta vare på rådet om det skulle knote seg til med småsøsken her