Oppgitt over mennesker..

[Anonym bruker]

Hvordan jeg skal forklare dette vet jeg ikke helt, men jeg prøver likevel:

Den siste tiden har jeg blitt veldig oppgitt over, vel, i grunn ganske mange. Jeg skjønner ikke hvordan de kan oppføre seg, si eller tenke slik de gjør. Det er ingen bestemt episode som gjør at jeg tenker slik, bare generelt, i forhold til folk jeg kjenner, ikke kjenner, hva som står i avisen og hva jeg leser her inne(akkurat det tar jeg med en klype salt, men dere ser poenget). Av og til(eller ganske ofte) er det så lite medmenneskelighet å spore, og folk tenker helst på seg selv, og ser ikke på hva som er best for fellesskapet. Tenker bare på seg selv, mobber andre og oppfører seg fælt.

 

Selvsagt fins det mange flotte mennesker rundt omkring, som oppfører seg "skikkelig" og det er nok flest av dem. Det bare virker som om det er så forferdelig mange av den andre typen for tiden. Jeg skal søke på utdanning nå, og det er til et yrke der jeg er nødt til å forholde meg til alle slags forskjellige mennesker. Merker at jeg blir mer og mer usikker på om jeg kan klare å forholde meg profesjonelt til folk jeg ikke "liker"(altså syns oppfører seg "skikkelig"). Dette har jeg aldri tenkt noe på før, og jeg merker jeg blir litt stresset.

 

Er det noen som har hatt desse tankene jeg har prøvd å formulere her før? Jeg tror egentlig bare jeg er i en slags fase der jeg blir sjokkert over hvordan enkelte mennesker oppfører seg, og at det går over? Inntil for et par uker siden hadde jeg ingen betenkeligheter med å skulle måtte behandle alle slags folk profesjonelt, så jeg satser på jeg bare er litt deppa og ser litt negativt på folk for en periode nå? At det bare er en fase? Herregud, for et vas dette ble! Noen som forstå noenlunde hva jeg mener?

[Anonym bruker]

Jeg har hatt en periode med liten tiltro til menneskeheten generelt mens denne 'alvdal-saken' har rullet i media. Jeg utdanner meg til barnevernspedagog og vet virkelig ikke om jeg kan - eller ønsker å opptre profesjonelt ovenfor mennesker som ødelegger barn. Hele saken fyller så til de grader med avmakt at jeg ikke får sove. Jeg vet at slike mennesker finnes overalt, i alle samfunnslag og nabolag, busemenn i menneskeform. Er vel ikke det samme som du snakker om, men det er i allfall en form for oppgitthet - hvordan skal man tro på det gode i mennesket, når mennesker du tror er gode egentlig er monstre?

[Anonym bruker]

Du overdriver når du tror det finnes en "Alvdal-familie" i ethvert nabolag.

 

Og angående Barnevernet og høflighet; Du behøver ikke tro at de oppfører seg høflig mot dem de undersøker. De er derimot spydige og arrogante.

 

Jeg er selv skuffet over andre mennesker, som tråkker på andre for å få større makt. Nettopp dette at vi tørster etter godhet og kjærlighet, viser at vi trenger Guds nærvær i våre liv.

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke det finnes en alvdal-familie i hvert nabolag, jeg vet at det KAN finnes 'slike' mennesker i ethvert nabolag. Det viser seg jo gjentakende ganger at vi ikke kjenner naboene våre så godt som vi trodde.