Fødsel,noen som vil dele?

[Anonym bruker]

Venter mitt første barn,så har ingen anelse om hva det dreier seg om,men har alltid hatt en STOR fasinasjon av fødsler. Burde vel egentlig vært jordmor,men det endte ikke sånn:)

Har så lyst til å høre om de fødsel historiene hvor alt har gått bra uten komplikasjoner og problemer. Syntes alltid det er skrekk historiene som kommer ut...

Jeg gruer meg ikke til min egen fødsel idet hele tatt(så langt i allefall,er i uke 20) Hadde vært gøy hvis noen ville dele:)

[Anonym bruker]

Anbefaler deg å lese på forumet "min fødselshistorie" jeg:)

[Anonym bruker]

Jeg kom inn på sykehuset med 10 cm åpning. Måtte støtte meg til veggene noen ganger mens jeg gikk, hehe :-) Så da var det rett i fødesenga. Lå der og skreik inn i lystgass-maska for lenge tror jeg, og begynte for seint med å presse. Dermed avtok riene og det endte med at de tilkalte sugekopp-teamet. Jeg syns ikke dette var noe ille, alt i alt gikk det godt og babyen var nesten ute da de tilkalte teamet. Men en eventuell neste gang vil jeg nok holde munnen igjen og begynne og presse litt tidligere.

Jeg lå vel og ventet på at noen skulle komme og si; "Nå må du presse".

[Anonym bruker]

Jeg har født to barn :-)

Først fødsel var vel en ganske gjennomsnittlig førstegangs, tenker jeg. Tok 14 timer fra første ri til ungen var ute. Drøyet den hjemme en stund til jeg følte at jeg ikke klarte mer og hadde forferdelige smerter... Kom inn på sykehuset med 3 cm åpning... Jadda. Det skulle visst bli verre... He he. Jeg stod lenge i dusjen, men da riene ble mer intense skalv jeg slik i føttene at det var vanskelig å stå.

 

Klatret opp i senga og prøvde litt forskjellig av stillinger men hadde egentlig bar lyst til å få være i fred. Gikk litt inn i meg selv, hvis du skjønner, Stengte ut omverdenen og fokuserte kun på smertene. Fikk risposer i korsryggen der smertene satt, og det var deilig men de ble alt for fort kalde syntes jeg. Så da ba jeg til slutt om epidural.

 

Fikk fred da, smertene forsvant fullstendig og jeg fikk en skikkelig hvil. Måtte få drypp for å få fart på riene etter hvert da epiduralen tok litt nuven av dem. Etter hvert kjente jeg at smertene kom tilbake, og ikke lenge etter var det på tide å presse. Satan, det var vondt. På slutten hylte jeg på hver ri og uffet meg veldig i pausene. Var det en hjørnesofa som skulle ut??? Kjentes nesten slik ut... Ble klippet og så kom han på en infernalsk vond ri... 3700g og 37 rundt hodet :-) Og da var jeg så lykkelig og hadde ikke det minste vondt mere... Skjønner ikke det der med epiduralen. Hvorfor hadde jeg så vondt når andre igjen forteller at de må følge med på monitor for å vite når rien kommer??

 

Andremann kom en hektisk natt på sykehuset. De ble sikkert glade for å lese ønskebrevet mitt der jeg hadde skrevet at jeg ikke ville ha epidural -kun bad og lystgass. Når det var så vondt med førstemann MED epidural kunne jeg liksågodt føde uten noe tenkte jeg. Jeg ventet lengre hjemme denne gangen. Nå skulle jeg i alle fall vente så lenge at jeg slapp å være på sykehuset så lenge før ungen kom. Holdt ut så lenge jeg turde, og kom innmed imponerende 4cm åpning. Ha ha.

 

Hoppet i badet og ble der til jeg ikke klarte lenger. Følte på meg at jeg bare måtte opp. Angret meg som en hund på at jeg ikke hadde ønsket meg epidural, men trøstet meg med at denne fødselen sannsynligvis ville gå fortere. Det gjorde den også. Faktisk bare halve tiden. Jeg hadde bestemt meg for å være mer "til stede" i min egen fødsel denne gangen, men dengang ei. Når smertene ble for intense, når jeg kom meg opp på fødesenga etter badet (med 7 cm åpning) så var det akkurat som jeg ikke trengte å konsentreere meg lenger. Konsenterte meg kun om smertene slik som sist. Smart? Neppe. Men det ble nå bare slik.

 

Kjente plutselig at noe rart skjedde. En forandring der nede. Et skifte, på et vis. Og jeg var ikke i tvil. "Neste blir en pressrie" stønnet jeg. Ja det var bare å presse, det. Og det gjorde jeg. Følte ingen lettelse i at pressriene kom, bare skrekk over smertene som faktisk ble enda verre enn de allerede var. Det var verre denne fødselen enn forrige, det var i alle fall sikkert. Jeg hylte og uffet meg fra ca 8cm til ungen var ute. Da hun ble stående med hodet midt i mellom to rier begynte jeg å gråte. Rett og slett. Men så kom hun da -nok en skapning som måtte dele tittelen som verdens vakreste med broren sin :-) 3600 gram og hode på 37cm. Revnet bittelitt og sydde noen sting.

 

Jeg fatter ikke hvorfor smertene var alt jeg fikk med meg av fødslene mine. Jeg skulle så gjerne vært sterk, kjent på kreftene i meg og nytt denne ufattelig spesielle opplevelsen. Fokusert på smertene som venner i stedet for fiender. Men slik ble det nå bare med meg. Lykke til med din fødsel! DIN unike opplevelse!

[Anonym bruker]

Dro inn på sykehuset og var overbevist om at jeg kom til å bli sendt hjem, synes riene var overkommelige og hadde liksom sett for meg at det skulle være ennå værre. Jeg nektet å ta med sykehusbagen, fordi jeg visste vi ville bli sendt hjem. Viste seg jeg hadde 7 cm åpning, og samboer fikk så vidt lov å løpe ut å hente bagen. Ble lagt i fødesengen rundt midnatt, 02:47 kom min lille skatt, etter noen omganger med rier og ca. 5 press. Peace of cake! :-) Var i toppform rett etter fødselen og svever på rosa skyer fortsatt.. og gutten bli 3 i mars :-)

[Ranveig R]

http://www.dinbaby.com/forum/thread/137403422

 

Dette er min andre fødsel, i november 07. Ein fantastisk opplevelse, skikkeleg drømmefødsel. Dersom vi får fleire barn håpar eg inderleg at eg får ein liknande opplevelse igjen )