Smiler deres babyer også bare rett ut i lufta....som om de "ser" noe?

[Anonym bruker]

Min baby er 2,5 mnd og spesiellt når han legger seg på kvelden så ligger han og smiler rett ut i lufta. Det er akkuratt som om han ser noen og det virker som han kommuniserer. Mitt andre barn gjorde også dette når hun var baby og hun hadde lange samtaler og strakk seg etter "noe" som ikke vare der.

Er dette noe babyer bare gjør eller tror dere at barn er litt mer motakelig og "frie" at de kan sense mer enn vi kan.??

[Anonym bruker]

Mine har også gjort dette. Og jeg tror det er som du sier, de er mer mottakelige og ser andre ting enn vi voksne gjør. Etterhvert som de vokser til og "lærer" at dette er ikke vanlig så lukker de seg.

[Anonym bruker]

Ja, det er veldig rart! For det føles virkelig som om de ser noe! Jeg tror også hodene våre er "forurenset" med normer, regler og hvordan tilværelsen skal være, og derfor lukker seg for det litt alternative som du sier.

 

Når jeg var barn så kan jeg huske at jeg fikk sånne merkelige "ut av meg selv" opplevelser. Vanskelig å beskrive. Men de kom og gikk i løpet av sekunder og etterpå ble jeg helt satt ut og følte meg helt rar. Men det forsvant ettrhvert som jeg ble eldre...

 

HI

[Anonym bruker]

Mine har gjort dette også. særlig hun minste. Hun kunne se rett opp i lufta og smile - blikket fulgte også et eller annet virker det som og etterhvert begynte hun til og med å bable og kommunisere med ingenting.

 

fikk frysninger

[Anonym bruker]

Så lenge det gjør at babyen SMILER, så får det være greit.

Kanskje det er en avdød oldemor eller noe.

[Anonym bruker]

Ja, mine har bare vært blide og glade. Jeg får alltid en fornemmelse av at det er min beatemor som er i rommet. Men kan jo liksom ikke si dette til noen for det virker jo litt rart....

Det kan jo også være disse såkalla "hjelperene" sine de ser? Og at man utvikler et godt forhold til de på babystadiet? Hehe mye rare tanker ja;)

 

HI

[Gjest Tale30]

Når jeg ammet henne, stoppet hun stadig opp og så rett over skulderen min. Noen ganger bare lyttet hun oppmerksomt, andre ganger lo hun som om noen holdt på med "borte-bø" eller noe, dere vet sånn vente spent og bryte ut i latter. Det var rart.

 

Når vi var i huset til mormoren min like etter at hun døde, reagerte hun på samme måte på den tomme stolen ved vnduet hvor mormor alltid satt. Da ble jeg litt rørt, for jeg så for meg at mormor, som forgudet oldebarnet sitt, fikk kommunisere litt med henne igjen

 

I dag, når hun er to år, er det en jente hun ser. Det er sikkert en fantasivenn, men jeg må innrømme at det var creepy første gang hun pekte ut i lufta og sa "Seee, jenta!" Hun kan stoppe opp i lek og le og si "Jaaa, der er jenta" Jeg prøver å forholde meg rasjonelt til det

[Anonym bruker]

Guri så rart! Ja, man må jo bare bekrefte det de ser. Man kan jo ikke si: Nei, der er ingen jente. For det er jo tydelig at det er noe hun ser. Min jente på 4 er sånn at hun på en måte kan lese tankene mine. Hun kan plutselig si rett ut i lufta det jeg tenker på uten at det er noe som helst grunn til at hun kan vite hva jeg tenker på.

Et eksempel er en gang jeg sto på kjøkkenet og lagde middag. Så tenkte jeg på et vennepar som bor et stykke unna som har en gutt i samme alder som jenta mi. Det var sikkert et halvt år siden vi hadde sett de og jeg tenkte at jeg skulle ringe de etter middag for å spørre om vi skulle treffes. Jenta mi var da 3 år og sier: Mamma, kanskje vi skulle besøkt "Håkon" i dag. Altså, jeg skvatt så jeg holdt på å miste kniven. Som sagt var det et halvt år siden vi hadde sett de og da var hun 2,5. ikke hadde vi snakket om de de siste dagene heller.

Sånne små ting skjer hele tiden. Og det er veldig merkelig.

 

HI

[Gjest Tale30]

Det er jo helt sprøtt! De sier jo at mor og barn har et helt spesielt bånd da

 

Mamma og eg har det slik nå at hvis en av oss tenker på å ringe, så ringer den andre. Det skjer nesten hver gang!