Det som er så dumt med fulle foreldre..

[Anonym bruker]

er at de aldri er tilstede om natta..

[Anonym bruker]

Kan aldri hjelpe om det oppstår problemer..

[Anonym bruker]

?

Om man er full har man vel heller ikke ansvaret for unga den natta?

[Anonym bruker]

Hehe..Jo.

Jeg opplever det akkuratt nå.. men foreldra mine som jeg nå prater om, har jo ikke barn yngre enn 12 år nå da.. Men uansett helt pyton når det oppstår problemer sent på natt, og man trenger hjelp.

[Anonym bruker]

Uffda, ikke koselig:(

[Anonym bruker]

Ikke akkuratt..

Værste er at jeg har opplevd at det har vært slik så leenge jeg kan huske av livet mitt..og det er ikke bare i helgene..

 

[Anonym bruker]

Så det er en av søskene dine som ber om hjelp altså?

[Anonym bruker]

Ja.

litt komplisert dette, men fikk nå "liv" i foreldra mine.. og nå har de jaggu tenkt seg ut å kjøre bil også.. Fint..

[Anonym bruker]

Arg:/

Kjenner jeg blir provosert på dine vegne!

Regner med du ikke har hatt den mest idylliske barndommen selv. Om du orker, ta tak for å gjøre det bedre for dine søsken! Ikke at det er ditt ansvar, men kanskje det hjelper for deg om du hjelper dine søsken..

[Anonym bruker]

Nei.. Har ikke det. Veldig vanskelig barndom.. Vet aldri hva som venter hjemme på en måte.. Hadde utrulig mye ansvar og ting jeg selv måtte ta tak i fra jeg var ca 10.. Så mye av livet mitt til jeg flytta ut, gikk med at jeg måtte passe på foreldra mine når de var fulle og iblant være psykologen dems.

 

Men jeg ønsker jo å hjelpe søskna mine, siden jeg vet akkuratt hva de går igjennom!

[Anonym bruker]

Jeg har ikke hatt det slik selv, men var god venninne med to jenter som bodde i fosterhjem (barne- og ungdomsskolen). Når de skulle til foreldrene sine visste de aldri hva som møtte dem og jeg syntes det var utrolig trist når de kom til meg og gråt sine modige tårer:(

Håper du er god støtte for dine søsken. Og gi en lang MARSJ i dine foreldre!

[Anonym bruker]

Ja, er mange som har det slikt - Og flere blir det, føler jeg.

Jeg hadde det vel slik jeg også..Når skoledagene i 5-10 klasse var over, satt jeg å lurte på hvem som venta hjemme, hvordan det så ut inne, om det var mat i kjøleskapet eller om i det heletatt var noen som gidde fra seg livstegn..

Hadde heller ingen på besøk på 3 år, var redd det skulle skje noe - som ingen kunne få vite om. (nesten) Alle trudde vi hadde det ganske fint.. før foreldra mine/våres er de beste i "edru-tilstand".

 

Søskna mine er under omsorgen til barnevernet.. Det var jeg også i 9 år, men har alltid bodd hjemme.. men i det siste har det ikke skjedd noe fra barnevernet sin side..

Heretter trur ikke jeg at jeg lar mine kjære søsken være alene i helgene. Synd jeg ikke heletiden kan passe på de.