syk historie! (om hund vel og merke)

[Anonym bruker]

http://hunden.no/artikkel.html?news.nid=6614

[Anonym bruker]

Shit, det der er DRØYT! :/

[Tante Blås Squaw]

Jeg kopierer inn hele artikkelen, for det er nok mange som vil misforstå og ikke vil gå inn på linken .

 

Her er artikkelen;

 

 

Adriana (19) var i fire år treningsagn for kamphundene til fetteren.

 

 

Telefonen ringer, jeg har en avtale med ei jente som har en historie å fortelle meg. Hun sendte først en e-post, og sa at hun gjerne ville gjøre folk oppmerksomme på hvor hardt det kan være å elske hunder. Hun er opprinnelig fra Mexico, men bor i dag i USA. Hunder er hennes lidenskap, men også hennes største frykt. Stemmen i telefonen var direkte, og det var tydelig at hun ville få frem sin historie.

 

Da Adriana var åtte år mistet hun moren sin i en bilkollisjon. Faren har hun aldri visst hvem er. Det var onkelen hennes som fikk omsorgen for henne, en mann som til stadighet var full og uberegnelig.

 

Den som tok seg best av henne var den jevngamle fetteren, Anthony.

 

- Vi lekte mye sammen. Da vi lekte og brukte fantasien forsvant alle problemer. Han var min bestevenn, og jeg var veldig glad i ham, forteller Adriana.

 

Etter hvert som de ble eldre forandret fetteren seg. Han begynte og omgås med eldre gutter, og som levebrød begynte han å avle på kamphunder.

 

 

Til og fra ringen

Adriana ville gjerne være sammen med fetteren, og hjalp ham gjerne med hundene.

 

- Jeg syntes hundene var fine, det var for det meste pitbull han hadde, men flere hunder av rasen bulldog var også innom. På det meste hadde han ni hunder bak huset. Alle hadde sitt eget hundehus, og jeg gav dem vann og mat, forteller hun.

 

Etter hvert fikk også Adriana beskjed om å følge hundene til kampringen.

 

- Min fetter utviklet eiendommen til et kamphundområde. Én av guttene i nabolaget hadde laget en kampring for hunder i kjelleren sin, og jeg ble bedt om å hente forskjellige hunder fra vår hage. Jeg husker den første hunden jeg fulgte: Det var en pitbull med navnet Bully. Han var en herlig hannhund, kjærlig og tillitsfull. Han ble hardt skadet under sin kamp, jeg gråt i mange timer sammen med ham, forklarer hun.

 

 

Flere hunder døde

Adriana skjønte at hundekampsporten ikke var det man vil kalle dyrevennlig. Bully fikk øynene opp på henne og hun gjorde alt hun kunne for å stelle hundene som kom fra kamp.

 

- Jeg prøvde flere ganger å snakke med Anthony for å få ham til å slutte å være så slem med hundene, men jeg fikk bare beskjed om at jeg ikke hadde peiling, forteller Adriana.

 

Desto mer Adriana prøvde å få en slutt på det hele, jo mer mistet hun den gode kontakten med fetteren. En kveld sendte han en av hundene på henne.

 

- Vi hadde akkurat kranglet om en skade jeg syntes en veterinær skulle se på. Han ble fryktelig sint og ba meg begynne å løpe. Jeg var redd han skulle slå meg så jeg tenkte at han skulle gi meg en sjanse til å komme unna. Mens jeg løp hørte jeg han løsnet en av kjettingene og en av hundene kom etter meg. Den store hannhunden bet meg i benet og fikk meg ned på bakken. Han bet meg flere steder på kroppen, til slutt tok Anthony bort hunden, og sa til meg at jeg aldri skulle krangle med ham igjen, sier Adriana.

 

Hver gang fetteren ikke var fornøyd med henne ba han henne løpe, og en av hundene fikk jage.

 

 

 

Adrianas ben, bilde tatt på sykehuset når hun kom inn.

Hardt skadet

Etter hvert så fetteren sjansen for å tjene ekstra penger. Hundene hans gjorde det bra i ringen, og kameratene trodde det var fordi hundene fikk jage Adriana.

 

- I omtrent to år leide han meg ut, i starten fikk jeg ha ekstra klær på meg, men en av guttene trodde hundene ville bli mer tent om de fikk se hud. Så jeg ble ofte bedt om å løpe i kjole eller shorts og t-shirt. Anthony gav meg av og til noe for smerten, men som oftest forsvant han bare når treningen pågikk. Hundene ble alltid tatt bort så fort de hadde fått felle meg, forteller Adriana.

 

En dag var det en mann med to pitbuller som stakk innom Anthony. Adriana hadde aldri sett hverken han eller hundene hans tidligere. Han hadde hørt om å trene hundene på mennesker, og ville leie en treningsøkt med Adriana.

 

- Selv om det var smertefullt å bli angrepet av hundene hver gang, var det denne gangen jeg ikke klarte å komme meg på beina igjen. Som vanlig ble jeg bedt om å ta på lite klær og løpe. Mannen slapp så begge hundene på meg. Vanligvis klarte jeg å komme meg omtrent femti meter før hunden tok meg igjen, denne gangen kom jeg fem. Begge hundene angrep for fullt. De bet, rev og slet i meg. Smerten var så sterk at jeg besvimte, forteller hun.

 

 

Redningen

Adriana ble liggende i hagen bak huset i omtrent én time før hun ble oppdaget, mannen med hundene hadde forsvunnet. Det var en psykolog som kom for å se til Adrianas onkel som oppdaget henne. Han fikk henne til sykehus.

 

- Jeg husker at jeg våknet i ambulansen. Da hadde jeg mistet mye blod og var ganske svimmel. En av hundene hadde bitt av meg deler av låret, og jeg hadde ellers bitemerker over hele kroppen. Både gamle og nye, forklarer Adriana.

 

 

 

På klinikken.

Jobber med hunder i dag

Adriana lå på sykehuset i tre uker, der fikk hun sårpleie og stivkrampebehandling. Hun nektet å dra tilbake å bo hos onkelen og fetteren, og ble plassert i et fosterhjem. Det var en familie på fire, mannen i huset var veterinær og de hadde en labrador ved navnet Heart.

 

- Det tok tid før jeg fikk mot til å klappe Heart. Hun var en nydelig hund, og lå ofte utenfor soveromsdøren min. Jeg forstod at ikke alle hunder var som dem jeg hadde truffet før, og det var heller ikke hundene sine feil at de ble avlet for å drepe. De gjorde bare det de fikk beskjed om. Jeg spurte etter hvert min fosterfar om jeg kunne hjelpe til på klinikken han jobbet på. Det fikk jeg lov til, forteller Adriana.

 

Først jobbet Adriana på venteværelset. Hun hjalp til å holde orden slik at det ikke skulle oppstå noen farlige situasjoner. Etter en stund ble hun satt til å jobbe i resepsjonen, men Adriana hadde størst kjærlighet for hundene som kom innom klinikken.

 

- Alle hunder er sårbare. De gjør bare som eieren sier de skal, hvis ikke får de en konsekvens og ofte en dårlig en. Alle hundene som ble tatt inn på klinikken og som hadde fått behandling likte jeg å bruke tid på. Bare sitte å prate og kose med dem. Etter hvert fikk jeg delansvar på avdelingen for behandlede hunder. Det er der jeg jobber i dag, forklarer hun.

 

 

Vil bli veterinær

Fem år etter hendelsen sitter minnene fortsatt ganske sterkt i minnet på Adriana, men hun har bestemt seg for å se fremover.

 

- Jeg er ung, og jeg har vært heldig. Nå ønsker jeg å hjelpe og vil prøve å utdanne meg til veterinær. Jeg vil gjøre mitt for at ingen hunder får så dårlig omsorg og pleie som kamphunder gjør. Det er viktig for meg å forhindre at det som ble gjort mot meg skjer mot noen andre, og at alle hunder i verden får mest mulig kjærlighet, sier Adriana.

 

[Anonym bruker]

sykt!!