Hjelp!!! noen med peiling på mennesker med angst her?

[Anonym bruker]

Jeg har en venninne som har fått diagnostisert generalisert angst for noen år siden. Vi traff hverandre når vi begynte på høyskolen sammen for 2 år siden. Hun sier at hun har vert frivillig innlagt ved en psykiatrisk institusjon, men skrev seg ut etter 3 dager.

 

Etter hvert som jeg ble bedre kjent med henne la jeg merke til at hun likte veldig godt å prate om seg selv. Det begynte først med alle problemer hun har hatt og har med forhold til menn. Siden jeg er mor, har samboer og studerer er jeg litt over den fasen om å snakke om vanskeligheter med å finne den rette, om dere forstår..

Men jeg har uansett tatt meg i det og hørt på hva hun har hatt og si. Det er mye syting og klaging dagen lang om at alle gutter behandler henne som dritt osv..men hun fortsetter å tilgi dem etter en periode.

 

Nå har det vært stille om "gutteproblemene" en stund. Men har nå gått over til hvor vondt hun har det i livet og at det er ingenting som går hennes vei. Nå har problemene ballet på seg siden hun skulle begynne i praksis, noe hun sier er vanskelig pga. angsten hun har.

 

Hun har helt siden vi har blitt kjent ringt meg nesten daglig for å fortelle meg om livet sitt og hvor vondt hun har det. Hun sier at hun ikke tåler at noen gir henne råd om hva hun skal gjøre, da dette er frekt for hun vet best selv. Men likevel ringer hun å klager, og jeg må sitte å høre på.

Jeg kommer sliten hjem fra skole/praksis og med det samme jeg har kommet inn døren ringer hun for å fortelle om seg selv og hvordan hun har det denne dagen. Hun spør ytterst sjelden hvordan jeg har det.

Vist jeg ikke svarer på telefonen kan hun ringe opptil 8 ganger!!! hun forstår ikke et hint om at jeg kanskje vil ha fred, og at jeg også kan være sliten.

 

Jeg har prøvd å lyttet til henne så godt jeg kan og hintet til at jeg ikke har hatt det så bra selv gjennom livet, da jeg har opplevd omsorgssvikt fra mine foreldre. Men hun sier at det er ingen som forstår og at det er ingen som har det så vondt som henne. Hun sier at det er urettferdig at andre har et bedre liv en henne, og at livet er så mye lettere for andre en henne. Når det er sagt kommer hun fra en ressurssterk familie som stiller opp for henne når det gjelder ALT! dette har hun sagt selv.

 

Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre da jeg føler hun terroriserer meg på en måte!? jeg kommer ikke inn i mellom når hun ringer til meg og når samtalen er avsluttet er jeg så sliten og tappet som jeg aldri har vert før:(

 

Jeg vet jeg ikke overreagerer, for jeg er en person som er flink til å lytte til andre, og har kanskje gjort det litt for mye.

Hva i all verden skal jeg gjøre for at hun skal forstå at ikke alt handler om henne??

[Anonym bruker]

Folk her inne kommer nok til å anbefale deg å bare droppe henne og si at hun ikke er noen venninne. Men ja, jeg har selv hatt angst, og jeg har vært avhengige av visse personen gjennom livet mitt, noe som har vært særdeles tøft for dem. Og jeg vet at de har hatt lyst til å bare droppe meg. Takk og pris har de ikke det, for jeg vet ikke hva jeg hadde gjort da. Men de hjalp meg skaffe meg hjelp.

 

Har du noen mulighet for å kontakte familien hennes?

[Anonym bruker]

Mamma har angst og er litt på samme viset. Hun klarer rett og slett ikke å ta innover seg det andre sier for hun har nok med sine egne greier og bare det å ha energi nok til å komme seg igjennom dagen.

Til og med da jeg gråt mine bitre tårer over at jeg ikke fikk til å amme så utble responsen fra henne. Hun svarte bare "jaja" og fortsatte å snakke om noe hun hadde sett på tv.

 

Jeg har faktisk tatt en pause fra henne nå. Jeg vet at det er slemt, men jeg blir så utrolig sliten av henne og så skuffa over henne. Vet at hun ikke kan noe for det, men hun sliter meg ut....

[Anonym bruker]

Du har en slags klagemurfunksjon for henne. Kjipt for deg, og egentlig kjipt for henne også, for en taus klagemur er nok ikke nødvendigvis det hun trenger.

Det er ikke rart at du føler som du gjør. Hun må heller prøve å vende seg mot noen som er mer passende, en terapaut. det betyr ikke at hun ikke skal få lov til å prate med deg om problemer, men at hun må prøve å hegne seg. Det beste du kan gjøre er nok å si det rett ut, på en ok måte. Hun blir nok tatt litt på senga, men i lengden skjønner nok også hun at det er det beste.

 

Hvis du tilfeldigvis vet hvem som er terapauten hennes kan du evt. ta kontalt med han/henne, og be vedkommende hjelpe deg.

[Anonym bruker]

Tror jeg ville reagert med å avvise henne når hun ringer, og heller sagt "du, jeg har ikke tid til å snakke nå, må lage middag. Kan vi ikke ta en kaffe på lørdag?" Når du så møter henne for å ta en kaffe, prøv å snakke om hverdagslige ting. Ikke la henne buse ut med angst og alt som er vanskelig. Ikke vær redd for å si "dette har du fortalt meg om før". Prøv også å ikke gi henne for mye av din tid - har du sagt ja til en halvtimes kaffeslarving, så reis deg opp for å gå når tiden er ute. Presiser at det ikke dreier seg om at du ikke har tid til å lytte når hun har det vondt, men at du har et liv selv.

 

Høres ut som hun graver seg ned i angsten og alt som er vondt, og prøver å øse dette utover deg. Du gjør henne bare en bjørnetjeneste ved å la henne få lov til dette ... Om hun instisterer på at du skal bruke tid på henne, prøv å få henne med ut istedenfor at hun skal bruke tid på å sippe på telefonen! Gjør noe, snakk om alt mellom himmel og jord, gå på konserter eller teater og snakk om opplevelsen. Og ikke krangle med henne om hvem som har hatt det verst ... Syke mennesker instisterer ofte på at de har hatt det verst i hele verden, og går gjerne gjennom flere stadier på veien fra depresjon/angst til å bli "normal". Først holder de alt for seg selv, fordi alt er vondt og trist og leit. Så begynner ting å løsne litt, og da er man kjempeopptatt av å fortelle alt og alle om hvordan man har det slik at man skal få forståelse og medlidenhet og trøst. Siden blir man mer ydmyk, og når man har klart å få bukt med problemene snakker man gjerne ikke om det bortsett fra i spesielle situasjoner. Selvfølgelig går ikke alle gjennom de samme stadiene, men jeg har sett mønsteret hos flere samt gått gjennom det samme selv, så det er nok ikke til å kimse av.

[Tante Blås Squaw]

Joda, det er pyton å ha angst. I should know.

 

MEN! Det betyr ikke at du skal finne deg i at hun bruker deg som klagemur. Du er ikke plassert i denne verden for å ta imot alt hun trenger å få lesset av seg.

 

Jeg forstår deg veldig godt )

 

Kanskje kommer hun aldri til å endre seg, kanskje har hun blitt stående fast i at hun har en diagnose og lar det påvirke henne for mye - uansett er det ikke din oppgave å "redde" henne eller leke reservemamma.

 

Sett grenser, vær mer egoistisk, ta hensyn til deg selv.

[Anonym bruker]

 

Folk med angst og andre psykiske lidelser har det med å være veldig selvsentrerte. Det ser vi jo et godt eksempel på her, til og med flere.

 

Jeg har også til gode å se at noen blir friske av f.eks angst. Dette er nok noe du alltid må slite med som venninne. Selv unngår jeg folk som proklamerer at de har angst, for av erfaring vet jeg at jeg aldri får fred, og at de er viktigst i hele verden.

 

 

[Tante Blås Squaw]

02:00 - meh, ikke enig )

 

Jeg sliter med angst i perioder, det betyr ikke at ALT handler om meg. Jeg har gode perioder der angst ikke er noe tema, og jeg nekter å la angsten definere meg eller ødelegge vennskap og parforhold.

[Anonym bruker]

 

Ok, enten ser du det ikke selv...kan tenke meg at ikke mange vil innrømme hverken for seg selv eller andre at de er selvsentrerte. Eller så er du en av de sjeldne.

 

 

[2 små og en undulat]

Angst er en tilstand som har lite å si om selve personligheten.

Din venninne har tydeligvis vanskeligheter for å akseptere at du har ditt eget liv og ikke tid til å være hobbypsykolog døgnet rundt.

Sett grenser for deg selv, du må tenke på deg selv og din familie først!

[Tante Blås Squaw]

Takk for den, du.

[2 små og en undulat]

Ikke ta deg nær av den. Det finnes mange som tror de har erfaringer når det kommer til mennesker med angst. Det finnes så mange som rammes av angst, men det er gjerne personligheten som viser til egenskaper som egoisme.

[Tante Blås Squaw]

Takk, undulat-dama! ;o)

 

Ble fornærma i ca fire sekunder, men så fant jeg ut at jeg ikke gadd likevel ;o)

[Anonym bruker]

 

Er du en av de sjeldne som ikke er selvsentrert, så er det jo ingen grunn til å ta det til seg. Du trenger jo ikke det på vegne av de andre hvis du ikke er sånn selv.