Lengter etter et liv uten min samboer,

[Anonym bruker]

men det går jo ikke, for han er far til mine to barn.

 

Jeg kan jo dra, men barna må være hos han minst en gang i uka og annenhver helg.

 

Seksåringen har selv spurt om vi kan flytte...

 

Han har ingen rusproblemer, han er ikke voldelig og han kan være ganske grei..

 

Han er vanvittig humørsyk og lunefull, man vet aldri hvilket humør man treffer fra setning til setning. Han trenger noen å skylde på, om det er ettåringen, seksåringen eller meg som får gjennomgå spiller ingen rolle, så lenge han har noen å skylde på.

 

Jeg blir litt kvalm av hele fyren og merker at jeg er superklar for å flytte, men føler jeg da mister muligheten til å beskytte ungene for hans luner.

[Gjest]

Flytt!! Om også seksåringen vil du skal flytte... så ikke vent... Karnsje det går opp et lys for gubben?

 

Familierådgivning?? Prøv det også?

[nattkatta]

Hei kjære deg!

 

Dette høres ikke bra ut. Du vet hva du må gjøre. Tenk på deg selv og barna. Din rolle som mamma går ut på å passe på ungene og ruste dem til livet som kommer. Vis ungene dine at du prioriterer dem over alt. Kanskje du kan ta kontakt med familieterapaut og få luftet din bekymring om at du ikke får beskyttet barna mot han om dere flytter ut og han får alene tid med dem. Det er mange former for omsorgs svikt og dette kan vel gå under det samme.

 

Har han også fine stunder med ungene eller er det bare fortvilelse? Om dette egentlig er en voldsom depresjon som din samboer har kan det jo hende at en mekler vil finne en løsning hvor du og samboer har fellestid med barna en stund, fremfor at barna tvinges til å være med han om de ikke vil og han ikke gjør opplevelsen fin for dem.

Uansett fortjener barna å se og oppleve en lykkelig mamma som kan gi dem et forbilde for hva de selv vil ha rundt seg i sitt voksne liv.

Stå på!

Lykke til!