Lengter etter et liv uten min samboer,

[Anonym bruker]

men det går jo ikke, for han er far til mine to barn.

 

Jeg kan jo dra, men barna må være hos han minst en gang i uka og annenhver helg.

 

Seksåringen har selv spurt om vi kan flytte...

 

Han har ingen rusproblemer, han er ikke voldelig og han kan være ganske grei..

 

Han er vanvittig humørsyk og lunefull, man vet aldri hvilket humør man treffer fra setning til setning. Han trenger noen å skylde på, om det er ettåringen, seksåringen eller meg som får gjennomgå spiller ingen rolle, så lenge han har noen å skylde på.

 

Jeg blir litt kvalm av hele fyren og merker at jeg er superklar for å flytte, men føler jeg da mister muligheten til å beskytte ungene for hans luner.

 

 

[Anonym bruker]

huff da, du har ikke prøvd å snakke med han om dette?

Kanskje dere kunne gått i parterapi?

 

Skjønner godt du blir kvalm og oppgitt av en slik oppførsel, men prøv å finn ut hvorfor han er sånn.. er det noe som egentlig ligger der og plager han, som han gjerne trenger å snakke om?

 

Aldri gi opp med en gang før det meste er prøvd.. ta imot den hjelpen dere kan, det angrer nemlig jeg på at jeg og min eks ikke gjorde..

[Anonym bruker]

Har dratt han med på familievernkontoret tre ganger og tar det til stadighet opp. Han skjønner det "teoretisk", men kan likevel være like sur etter tre minutter, så han evner ikke å skjønne det i praksis. Det er som om det er to forskjellige menn, og den snille elsker jeg , men den slemme hater jeg.

Synes den slemme blir mer og mer framtredende, og jeg orker ikke mer, og det gjør tydeligvis ikke barna heller.

 

Har nå egentlig satt et ultimatum, enten så bestiller han time til psykolog eller så er forholdet over. Men jeg merker allerede nå at jeg vil ha store problemer med å overlate barna alene med han. Dårlige luner kan da umulig være et arugment for full aleneomsorg for den ene av foreldrene?

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke jeg skal si at det var bra og lese for det er det absolutt ikke!!

men hadde akkuratt tenkt til å legge ut ett likedann innlegg og det her inne.

Jeg er rett og slett for svak til å bare ta med meg barnet og gå ut den døra,men herregud er i tankene mine hele døgnet 24/7

Er veldig glad i han,og han kan være utrolig snill.. men vi krangler om noe hver eneste dag,og det er ingen ende på dette. høres litt drastisk ut for vi har fine stunder oxo, men allikevel flere med værre dager.

Er sliten,lei og konstant trist!!Savner noen som ser meg for den jeg er og ikke som en ting som er i veien eller ett møbel man bare flytter på! Men likt som deg er det barnet som holder meg mest igjen,og at jeg prøver det meste for sønnen min..

[Anonym bruker]

Uff, det er ikke sånn det skal være. Klem til deg og lykke til fra HI.

[Anonym bruker]

Noen som egentlig vet hva som skal til for at mor/far får full omsorg for barnet/barna?

 

Ønsker ikke at barna ikke skal ha kontakt med far, men vet hvordan ting kan foregå og det er veldig vanskelig/umulig å beskytte seg mot slike luner og det synes jeg kanskje ikke barn bør måtte leve med, ikke to ganger i uka engang.

 

HI

[Anonym bruker]

Du kan spille inn noen utbrudd på bånd, og la noen fagfolk få høre det verste. Så vil de si hva de mener om det.

Psykisk mishandling er vanskelig å gripe fatt i, da den ofte foregår på skjulte måter.

 

Du som er en kvinne som drømmer om å bli kvitt mannen, er kanskje ikke helt objektiv i bedømmelsen av ham.

 

Men synes du barna viser at de tar direkte skade av dette i sin væremåte? Ikke bare ytrer ønske om å flytte, men også fungerer dårligere?

[Anonym bruker]

Jeg skal prøve å gi noen eksempel på reaksjoner hos eldstemann som jeg reagerer på:

 

Han blir redd når han søler,klomser eller har uhell i hverdagen. Han forventer kjeft og tar på seg all skyld med en gang.

 

Han vil helst at jeg leverer og henter i bhg, for pappa blir så sinna dersom han må på do eller ikke klarer å skyndte seg slik pappa vil.

 

Han sier til meg at han ikke skal være sinna på meg, som om han tar ansvar for sin fars luner og utbrudd og prøver å beskytte meg.

 

Og nå har han i tillegg uttrykt et sterkt ønske om å flytte, så vi ikke trenger å bo sammen med pappa. (Kameraten i bhg har foreldre som er skilt)

 

Minstemann er så liten, så merker ikke noe spesielt der. Begge er veldig glad i pappa og et liv uten han kommer til å bli et savn for dem begge. Jeg har heller ikke noe ønske om at de ikke skal ha kontakt med han, men jeg blir bare så bekymeret for hvor utsatt de vil bli for hand lunefullhet dersom jeg ikke er der og til en viss grad prøver å regulere det.

 

Jeg vil ikke påstå at barna mine fungerer dårlig, men jeg tror jo at de synes det er like slitsomt som meg, å ha en slik humørsyk person i hus.