Jobb!!

[Anonym bruker]

Nå har jeg gått mer eller mindre arbeidsledig i snart ett år,har søkt på tonnevis av jobber og vært på noen intervjuer.. Men det virker altså som arbeidsgivere ikke liker ordet "alenemor".. Jeg er låst i en posisjon som gjør at jeg kun kan jobbe mellom 8 og 16,men de fleste vil ha "fleksible" ansatte.. Føler alltid at jeg blir satt bakerst i køen pga min ufrivillige situasjon.. Jeg har heller ikke noe særlig med familie eller noe som kan avlaste utenom barnehagens åpningstider..

 

Det at jeg ikke har jobb fører videre til at jeg blir diskriminert på leiemarkedet.. Akkurat nå leier jeg hos tanta til sønnen min,altså søster til min eks,ikke akkurat en ønskelig situasjon!!

 

Hva skal man gjøre og hvordan skal man gå frem for å faktisk få en jobb??

[Anonym bruker]

Hva er du utdannet som? Muligheter for å ta ytterligere skole? Påbygging?

[Februarfisk]

Da er det kanskje lurt å ikke fortelle at du er alene under jobbintervjuet? Det er jo strengt tatt ikke relevant for om du er kvalifisert til stillingen.

 

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Enig med hun over her som skriver at du ikke trenge opplyse om at du er alenemor. Hvis de spør i intervjuet, så sier du at du kan jobbe overtid av og til, at barna sjelden er syke, at besteforeldre kan avlaste etc. Det skjer vel av og til iallfall at du har noe familie som kan hjelpe og da er det ikke løgn. Og så bør du søke på jobber som nesten alle arbeidsdager vil passe innenfor barenhagens og SFOs åpningstider. Du kan også avtale med en litt voksen ungdom at vedkommende kan hente i barnehagen når du ikke kan. Det blir litt puslespill, men det er vel bedre enn å gå på dagpenger ?

[Anonym bruker]

All min familie bor 50mil unna,barnets far og hans familie har stort sett nok med seg selv.. Jeg har minimalt nettverk her og kjenner ingen som kunne ha anledning til å avlaste meg litt slik at jeg kan jobbe..

Jeg vil så veldig gjerne flytte nærmere min familie,men bf blir jo nesten rabiat bare jeg såvidt nevner det.. Jeg tror ikke han forstår at det ville være for det beste for meg og sønnen hans!!

 

[Anonym bruker]

Jeg forstår veldig godt at bf blir "nesten rabiat" dersom du foreslår å flytte med barnet 50 mil vekk fra han. Jeg hadde blitt mer enn rabiat om bf her hadde truet meg med det samme - det kan jeg love deg. Men dette forutsetter selvsagt at han er innvolvert og deltagende i barnets liv-er han ikke det kan han holde munn.

Jeg mistenker at du burde tøffe deg opp og sette hardt mot hardt; skal dere bli der dere er, så må du få satt opp en samværsavtale med bf slik at du faktisk får mulighet til å jobbe. Evt. skaffe en fast barnevakt (du får jo dekket 64 % av utgiftene til barnepass dersom dette er nødvendig for at du skal kunne jobbe) - sett inn annonse i lokalavisa/nærbutikken f.eks. Jeg er sykepleier og 100% alene (ingen b.f eller nære relasjoner som kan passe) - og det sier seg selv at denne kombinasjonen er utfordrende mtp jobb. Jeg betaler jentene som passer lille her 100 kr timen, og ja, det er mye - men jeg mener også at det er et lite offer så lenge jeg VET at ungen min har det trygt og godt. Og jobbe kvelder må jeg - ellers blir det ingen lønn;)

 

Som nevnt av en annen her kan videreutdanning være lurt - eksempelvis har jeg innsett at jeg ikke kan jobbe turnus resten av mitt liv, så jeg er nå nylig blitt ferdig med en masterutdannelse som gjør at jeg kvalifiserer til administrative stillinger.

 

Jeg mener virkelig ikke være kjip mot deg; men samtidig mener jeg det ikke er noe i veien for å tenke litt kreativt og jobbe for en tilværelse man ønsker seg. Og mental innstilling er en viktig del av dette; man bør lære seg til kunne se muligheter framfor begrensninger.

 

Lykke til - drømmejobben er nokrett rundt hjørnet:)