Rar stemning mellom meg og bestevennen til sambo.

[Anonym bruker]

Saken er enkel. Han gjorde det slutt med kjæresten sin for noeon månder siden, da hun ikke egnet seg som stemor til datren hans (hun kunne ingenting om matlaging, husarbeid eller barnestell) jeg ble god venn med henne, og vi holder fortsatt kontakten.

Følte jeg havnet litt i klemma etter bruddet dems, og følte stemningen mellom meg og han ble veldig kvelende. Så i romjula ba jeg med meg han og samboeren min på konsert 2 dag jul, de drakk og koste seg, mens jeg dabbeet av etter kort tid, skal sies jeg er gravid (3 trimester) og viste det ville bli slik, men vi alle trengte å komme oss ut og pleie vennskapet.

 

Både samboeren og kompisen ble nok så beduggende, og når vi kom hjem til oss (meg og sambo) så gikk samboeren og la seg med en gang nesten. Kompisen hans ba om at vi kunne prate ut om alt, og enda jeg var trøtt og sliten, så følte jeg det vvar viktig for oss å få pratet sammen.

Etter en lang samtale om alt som hadde hent i forhold til eksen hans, så følte jeg at vi ble de vennene vi en gang var igjen Enderlig var stemningen slik den skulle være!

 

Men, han satt fortsatt og tok seg noen øl, og vi pratet en del om svangerskapet mitt, og hvor mye jeg og samboeren min betyr for han, han er av de vennene som vil gjøre alt for at barnet vårt skal ha det bra, en herlig venn. Saken er den, når vi kom til et pungt i samtalen, spurte han om han fikk lov til å kjenne på magen, alle de andre vennene våre tar på magen min en del, uten å spørre først, så jeg syntes det var helt i orden. Og inntil da gikk alt bare bra.. Det er bare...

Når han hadde holdt hendene på megen min en stund, så startet han å stryke meg på låret og helt opp under brystene mine, jeg så dette som helt feil og ba han stoppe, noe han da gjorde, og beklaget det hele.

Jeg gjorde saken lett og sa god natt til han, da kommer komentaren "går du opp for å sove sammen med ***?" Jeg tok det rolig og sa at ja, jeg ville opp og sove sammen med kjæresten min, "er plass på soffaen til deg også" er det siste jeg hører før jeg går opp.

 

Jeg vet han ikke er av de som går bak ryggen til sine venner eller noe, han er en snill fyr, og kanskje er det bare jeg som lar tankene mine kverne for mye ang siste to setningene hans.. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det, det er jo nå en stund siden, men stemningen mellom oss er blitt helt rar igjen, værre enn når det gjaldt eksen hans, og jeg klarer ikke få meg selv til å ta det opp med han, for han var jo veldig full, for alt jeg vet husker han det ikke en gang, og da er det noe på tryne at jeg buser ut om det.

 

Vil bare ha tilbake det vennskapet vi bygget opp, spesielt siden han er bestevennen til samboeren min, og sambo vil ha han som gudfar til barnet vårt. Noen som vet hva jeg kan gjøre for å få tilbake vennskapet?