provoserer,knuser ting, dytter meg, og krever at......

[Anonym bruker]

Jeg og min mann har vært sammen i 6 år. har 2 barn sammen. og han har et barn fra tidligere forhold. men jeg sliter med to ting i forholdet vårt,som jeg aldri klarer å vende meg til. er dette bare bagateller?

 

1. vi har hans barn fra tidligere annenhver helg, en dag i uken, ja igrunn vanlig samvær for skilte foreldre da. Jeg er glad i barnet hans, og vi går godt sammen. Så det er ingenting i veien der. Men jeg føler meg så låst. For min samboer mener at de helgene vi har hans barn, så kan ikke jeg reise bort, eller finne på ting med venner etc. For han mener han har 100% ansvar disse helgene for sitt barn, og 50% for våre, derfor MÅ jeg være der, for at han ikke ønsker, eller klarer å være alene med sine 3 barn. Jeg føler dette er veldig trist, og får ikke vært med på diverse seminar med jobb, og må stadig avlyse ting. Er dette rett? andre som praksiserer det samme?

 

2. Hvis jeg og min mann prøver å snakke sammen om ting som burde diskuteres osv, så pleier jeg å be han sette seg ned i sofaen, så vi kan snakke orntlig sammen. Om vi ikke blir enige om ting, så pleier han å bli høyrøstet, og prøver å bare gå. Men da pleier jo jeg å gå etter han, for å prøve å finne ut hva som ble galt, og si at vi kan jo være enige om å være uenige. Men da pleier han å gå mot meg, dytte meg opp etter veggen, eller sparke til noe, knuse ting osv. Og så sier han at jeg provoserer han til å gjøre disse tingene, ettersom jeg ikke kan la han være ifred. Men jeg er ikke vant med at man bare går under en diskusjon. Men innser jo at det er min feil at han reagerer sånn.

 

Men jeg er veldig redd for at barna skal se han sånn. Og jeg merker jeg ofte er nervøs for å ta opp ting med han. Igår var det samme styret igjen, med å dytte meg, og han knuste en rekke ting på kjøkkenet, og stakk av. Jeg lurer innimellom på om jeg ikke orker mer. Men er det sånn hos andre? at dere må holde dere hjemme ved samværshelger? og at mannen har rett i at dere ikke skal provosere han?

 

snille dere.... gi meg noen svar. Sikkert jeg som er dum men....

[Anonym bruker]

Man skal være forsiktig med å si at "jeg aldri ville ha godtatt dette". dere har barn sammen - og derfor bør du ta hensyn til dette ved et evt brudd. Men godta en slik oppførsel? Nei.

 

Det er et problem at han skylder på deg - og dere trenger vel antagelig terapi. Han mest, fordi han må lære seg en annen måte å kommunisere på - og skjønne at du blir redd. Han har jo et opplagt sinnemestringsproblem - og jo mer du "maser" og "følger etter ham" - jo mer føler han seg trengt opp i et hjørne. Når han da mangler de rette verktøyene til å takle sinne - blir han en bølle. Dette vil ikke gå over av seg selv - du vil bare viske ut mer og mer av deg selv. Det er mitt innspill. Det er IKKE din feil at han reagerer sånn - det er HANS feil!

[Anonym bruker]

Det er ikke normalt å ha det sånn, nei. Mannen min kan bli sinna på meg, men han har aldri gjort meg noe fysisk på noen måte, knust ting, truet meg eller på annen måte gjort meg redd ham.

[Anonym bruker]

For meg virker han som en hissig tenåring. Barnslig, umoden, drittsekk.

[Anonym bruker]

Min mann har heldigvis aldri vært fysisk mot hverken meg eller døde gjenstander, men ellers har hadde han tidligere en del fellestrekk med din når det kommer til å diskutere.

Han var slik at når jeg tok opp noe han ikke var enig i ble han høylytt og gikk fullstendig i vranglås. Jeg kunne argumentere så mye jeg bare vil, han hadde en mekanisme i ørene tror jeg som gjorde at han rett og slett ikke hørte hva jeg sa fordi han ikke var mottakelig for motargumenter når han hadde bestemt seg for noe.

 

Det jeg gjorde for å få en bedring var at jeg satte meg ned med ham for å snakke om måten vi diskuterer på. Da var det eneste tema, for det nyttet ikke å snakke med ham om diskusjonsteknikk når det først var noe spesielt vi skulle diskutere. Jeg forklarte ham at jeg følte at jeg stanget hodet i veggen og aldri kom noen vei og at om jeg skulle fortsette forholdet med ham var han nødt til å lære seg å lytte og ta inn det jeg faktisk sier.

 

Det jeg må passe på nå når vi diskuterer noe er at jeg gir ham tid til å fordøye og tenke gjennom hva jeg sier. Hvis han blir usaklig eller høylytt er det jeg som kutter diskusjonen og ber ham gå i tenkeboksen og at vi kan snakke videre om det når han får tenkt på hva jeg har sagt. (Så kan jeg gjerne tenke at han har litt tungt for det som ikke klarer å argumentere der og da, men det sier jeg selvfølgelig ikke til ham ;o)

 

Du kan ikke gå gjennom livet på tærne og være redd for å tråkke ham på tærne, han har en unormalt kort lunte. Kanskje dere trenger profesjonell hjelp, ville han blitt med på det?

 

Når det gjelder samværshelgene høres det helt på trynet ut at han ikke skulle kunne "passe" alle barna en helg. Hvorda ville han stilt seg til at du hadde skaffet barnevakt til deres felles barn når du skal på seminar? Er det virkelig det at det er så vanskelig å ha alle barna eller er det det at han ikke vil at du skal reise bort som er problemet?

 

 

[Anonym bruker]

Han har definitivt en MEGET umoden oppførsel.

At dette er normalt blant voksne, oppegående, omsorgsfulle og empatiske mennesker kan jeg ikke si meg enig i overhodet.

 

 

 

 

[Anonym bruker]

takk for mange svar. nei, vokser er han jo, 33 år så. han mener at jeg må ordne barnevakt til våre felles barn om jeg skal bort på samværshelg ja. og ja, jeg har prøvd å satt meg ned å snakke om hans måte å diskutere på..men han forstår det ikke. mener at jeg provoserer frem ting. så han har vel rett.

 

HI

[Anonym bruker]

Nei, han har ikke rett.

Og om han så hadde det, så er det uansett IKKE greit å knuse ting, dytte, true eller på annen måte være fysisk eller psykisk voldelig.

 

Hva om han gjør dette foran barna og skremmer livskiten av dem? Skal du godta det?

[Anonym bruker]

"mener at jeg provoserer frem ting. så han har vel rett."

 

Og der beviste du for alle at du er en dørmatte.

[Anonym bruker]

nei, det er jo derfor jeg lurer, for føler dette ikke er normalt. har ingen å snakke med heller. nyttårsaften ble han sint, pga at jenta vår knuste et glass da hun spilte kinect. så sa jeg til han da hun hadde lagt seg,at det var vår feil tross alt, som ikke lokket dørene på vitrineskapet orntlig, sånn at glassene ikke fikk hoppet ut. da sparket han til en sånn liten barnestol, og slengte all søpla i bossen på kjøkkene utover her, og dro.....

 

HI

[Anonym bruker]

Han blir sint når ungen knuser et glass (ikke med vilje), mens han selv knuser ting MED vilje, i sinne?

 

Joda, han høres smart ut, du!

[Anonym bruker]

Jo, du er en dørmatte så lenge du godtar slikt!

[Anonym bruker]

Nr 1: jo du bør få gjøre ting de helgene han har gutten sin. Han har tre barn og bør klare å ta seg av alle 3 på en gang om han må det.

 

Nr 2. Nei han bør ikke dytte/skyve unna osv. MEN. Han går unna for å avverge situasjoner hvor han blir så irritert at han blir rådvill at han ser fysisk handling som eneste utvei. Det bør respekteres og mener det er en ganske voksen handling av han. La han gå unna og kjøle seg ned. Så får han heller komme inn igjen når raseriet gir seg. Han sier jo at du må holde deg unna..

[Anonym bruker]

Jeg som forsvarer at han går unna. at han blir sint pga et glass er dumt det og. Hvertfall hvis han blir sur for slikt hver gang. Et enkelt tilfelle kan også forsvares. Jeg ble en gang sint pga et glass i vitrine men det var egentlig fordi jeg var redd hele skapet skulle gå til helv. Roet meg fort ned og sa jeg ble redd og reagerte som jeg gjorde - og at uhell selvfølgelig skjer.

[Anonym bruker]

ok, 15.53 har forsåvidt rett, jeg burde lære meg å holde meg unna han.

er jo en voksen handling det han har, med at han prøver å gå unna.

 

nei, han ble ikke sint på datteren vår pga glasset, men på meg. for at je forsvarte henne.

 

HI

[Anonym bruker]

dytt

[Anonym bruker]

Den som ty til vold i en diskusjon har tapt. Du får si det til han.

For vold er et tegn på at han har ikke flere argumenter og slaget er tapt. Kanskje derfor han blir sint.

 

Enig her oppe, han kommer nok til alltid å være sånn. Det kan ligge i han. Jeg har ikke tro på at folk forandrer seg, av erfaring.

 

Du får heller bli enig med deg selv om dette er noe du kan leve med.

[Anonym bruker]

Høres ut som om dere trenger en tur til familievernkontoret. Mannen din trenger tydeligvis profesjonell hjelp

[Anonym bruker]

Hi,

Nr 1.. synes det høres litt storkrevende ut at du ikke kan gjøre noe annet når hans barn er hos dere. Han er i stand til å ta seg av barna sine? Er jo tross alt hans ansvar! Helt ok at han ønsker å ha deg mest hjemme, men slik dette høres ut krever han urettferdig mye og du bør sette foten ned!

 

Nr2: uff, du tar allerde på deg "skylda" og unnskylder han, (du skriver at det er din skyld at han reagerer sånn.. feil, alle er ansvarlig for hvordan de reagerer selv!!! )dette er et faresignal!! Han har helt klart et aggresjonsproblem som må tas tak i!

Dette er ingen normal eller akseptabel oppførsel, og skaff hjelp før barna blir påvirket i en nagativ rettning. Slik oppførsel hører hvertfall ikke hjemme i et hus med barn og det er helt tydelig at mannen din trenger terapi!!!!!

Han sliter tydeligvis med å stå i noen følelser her, så jeg synes du burde ta en prat med han om at dette ikke er ok og få hjelp fra familiekontor etc..

[Anonym bruker]

1. Hva i alle dager...han er da 100% far til ALLE barna, og om han virkelig ikke takler å ha alle 3 samtidig uten deg så får han be om hjelp fra noen andre hvis du er opptatt. Og når det faktisk dreier seg om jobbrelaterte ting for deg. Ja, det er slitsomt med 3 barn samtidig, men du skal ikke bli tvunget å være der 24/7.

 

2. Det er bare å slutte å gå etter ham. Jeg er sånn person som IKKE vil bli fulgt etter hvis jeg går vekk fra en krangel, rett og slett fordi jeg merker at det topper seg under krangelen og går vekk for å ikke klikke helt. Og det har hendt at jeg har klikka slik at jeg har knust ting når jeg ikke har fått fred.

 

Men skjønner jo at det er veldig vanskelig å bli enige i ting hvis han drar hver gang dere må diskutere noe. Foreslår at dere ordner en time på familievernkontoret for å kunne ta opp slike ting. Det er gratis og dere får veiledning.

[Anonym bruker]

vi har vært på familievernskontoret. men uten resultat. han var med en time, men gadd ikke mer. det som blir problemet mitt når han bare går, er at vi får aldri avsluttet. for prøver jeg å snakke vidre om det dagen etter feks, så skjer det sammen igjen.

 

HI