Anonym bruker Skrevet 20. januar 2011 #1 Skrevet 20. januar 2011 Forhold som er vanskelige pga hendelser, sykdom etc. Jeg står midt oppi det nå. En samboer som har bipolar sykdom, dog veldig mild - blir medisinert. I tillegg har han pådratt seg en medisinsk sykdom hvor kroppen ikke tar til seg næring, han blir fulgt opp og behandlet for dette, men det krever mye egenvilje i forhold til hva og når han spiser og får i seg væske. Kroppen er rett og slett utkjørt pga dårlig kosthold i flere år. Oppå alt dette klarte han å ødelegge kneet i vinter og går nå sykemeldt og venter på operasjon ved Ullevål. I denne smertefulle perioden tåler han dårlig smertestlilende pga den medisinske sykdommen OG det trigger de bipolare symptomene. En ond sirkel, runddans... Og jeg står midt oppi det, 26 uker gravid og med svangerskapsdepresjon + 2 eldre barn i hus. Til tider svært vanskelig. Hvordan kommer man styrket ut av noe sånt? Bipolaren vil jo alltid være der, den har jeg valgt å leve med, den medisinske delen vet vi ennå ikke utfallet av... Vi har det supert 90% av tiden, men de 10% når han "tipper" ødelegger så veldig mye... Det blir sagt og gjort så mye fra hans side som gjør meg så veldig trist, utrygg, såret, lei meg - og ikke minst forbanna!! Hvordan skal man klare å minimalisere skadene mest for å klare å komme styrket ut av dette, for jeg vil at forholdet skal vare. Hjelp...
Anonym bruker Skrevet 20. januar 2011 #2 Skrevet 20. januar 2011 Min første tanke i dette er: Hvordan har barna det midt oppi dette, og hva gjør du for å skjerme dem?
Anonym bruker Skrevet 20. januar 2011 #3 Skrevet 20. januar 2011 13.16: HELDIGVIS har ikke barna merket noe. Anfallene kommer gjerne på kvelden etter en slitsomt dag og han sitter oppe utover natta og da har de lagt seg. Det er det som også gjør meg så forbanna, nettopp at det er barn i hus. Hva om, hvis om... Disse er mine barn fra ekteskap. De vet han er syk, alt utenom bipolaren, det er holdt mellom ham og meg. Så heldigvis, barna merker ikke noe. Men, skulle det eksaltere så må jeg tenke nytt: Ut med mannen, selvom vi venter et barn sammen nå. Barn skal ikke vokse opp i slikt. Men ennå er ikke brudd aktuelt, for som sagt, vi har det supert 90% av tiden OG han er super med mine to barn også. De har mer rollefigur i ham enn de har i sin biofar. HI
Anonym bruker Skrevet 20. januar 2011 #4 Skrevet 20. januar 2011 Snakk! Snakk, snakk og snakk. Ikke om hvem som har gjort hva eller hvem sin skyld "det" var o.s.v. Men om følelsene. Han har garantert kjent dette på sin egen kropp og psyke også. Ved å åpne seg for hverandre, får man mer forståelse. Når man forstår mer, klarer man og akseptere lettere. Når man klarer og akseptere at sånn er/var det bare, så er det også lettere og komme forbi og videre.. ..det er min erfaring. Orker ikke legge ut om hva vi gikk igjennom, men det innbar et selvmordsforsøk i fylla, som heldigvis ikke gikk etter planen! Man blir faktisk styrket av alvorlige, vanskelige og til tider traumatiserende hendelser. Man blir er erfaring rikere, og man blir bedre kjent med segselv og sine egne grenser. At det kan styrke et parforhold er det vel ingen tvil om! Min mann og jeg klarer så vidt å være fra hverandre nå (på den gode måten), etter vi jobbet oss forbi det som holdt på og ødelegge ikke bare forholdet men oss selv. For oss var nøkkelen og prate. Masse! Nå ble det ikke så mye prat fra min mann alltid, men han lyttet alltid til mine ord, og det var muligens enda mer traumatisk det vi opplevde, for meg som så alt som skjedde. Vi har blitt noen andre mennesker enn de vi var før alt skjedde. Man må gi segselv og sin partner friheten til å vokse og forandre seg etter store hendelser i livet. Jeg tror, personlig, at man får problemer dersom man ikke klarer og omfavne forandringen som skjer. En prioriterer plutselig annerledes enn man gjorde før. Det går ikke en dag uten at jeg priser megselv lykkelig som får leve sammen med mannen min. Jeg hadde neppe følt denne takknemligheten hadde ikke vi opplevd alt vi har opplevd i løpet av forholdet. Vi var virkelig ute og kjøre rundt denne perioden.. og etterpå. Alt var vanskelig! Og det medførte andre situasjoner igjen, som kunne gjort alt så mye værre. Nå har ikke vi barn enda...det var jo også en dump i veien som kom oppi alt det andre.. Så jeg forstår at det blir nok mye vanskeligere og skulle pleie segselv og sin partner på toppen av hverdagen med barn. Beklager langt og rotete svar, men.. Det er ikke mer enn et par år siden alt, så ikke alt som er sortert enda Uansett, så håper jeg du finner styrken din, for du har den. Styrke er ikke å være sterk i øyeblikkene, men det at man holder ut, med hodet over vannet. Styrken er å overleve med sinn og sjel i behold.
Anonym bruker Skrevet 20. januar 2011 #5 Skrevet 20. januar 2011 13.27: TUSEN TAKK for et utrolig flott svar. I første avsnitt gråt jeg, for du traff MIN sannhet med orda dine... Jeg anser meg selv som sterk - heldigvis. Det er nok også derfor jeg gikk i depresjon nå - har vært sterk så lenge. Jeg levde i 10 år med en tøffel av en mann som ikke gjorde annet enn å bidra minimalt til økonomien og å spise av maten i kjøleskapet. Holdt ut pga unga, men det sa stopp. Det bruddet gjorde noe med meg i etterkant og føler meg klar til å takle hva som helst egentlig. Men samtidig kommer tankene snikende; har jeg gått fra asken til ilden... De 10% vi har det dårlig er det virkelig dårlig og jeg kan med hånda på hjertet si at da hadde jeg det bedre i ekteskapet. En tanke som surrer i hodet mitt: "Når skal JEG oppleve fullstendig lykke, trygghet og stabilitet? Når skal JEG få være den svake og bli tatt vare på? " Jeg gjør jo det stort sett, men de 10% svever bak i hodet mitt og ødelegger mye av de 90% - langt inni hodet mitt... Samtidig har jeg aldri følt som jeg gjør nå, er utrolig glad i sambo og ennå stormende forelsket - etter flere år. Tross nedturene. Og tenker veldig på hvordan det blir når baby blir født, nedturene vil jo ennå være der, de blir jo ikke borte på et blunk selvom baby blir født. Hvordan vil det bli da? Jeg var "alenemor" for de to eldste, vil ikke oppleve det igjen, alene i et forhold mener jeg. Sukk...
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå