Hva forteller man til 2-åringen som har mistet mormor?

[Glajenta ♥]

Min kjære mamma døde på søndag, hun hadde kreft og har vært syk en stund.

Hva sier vi til 2-åringen som har mistet sin kjære mormor? Vi bor langt fra hverandre, men de har allikevel sett hverandre mye og de hadde et veldig godt og nært forhold.

 

Hun vet nå at jeg har vært hos mormor noen dager og at mormor har vært syk. Men jeg vet ikke hvor mye hun skjønner av det?

Usikker på hva jeg skal fortelle henne, hun er akkurat fylt 2 år, men hun er veldig "moden" for alderen og forstår mye. Når jeg sa til henne at mormor var syk så ble hun veldig lei seg og sa at det var veldig dårlig gjort

 

Noen som har erfaring og noen gode tips?

[Gjest]

Uff, så trist, sender deg først en stor trøsteklem!

 

Er veldig vanskelig synes jeg, det med barn og døden. Da jeg var liten fikk jeg fortalt at "han ble syk, så døde han".. Så jeg trodde at når man ble syk døde man, og var livredd sykdom. :-/

Derfor er det viktig og poengtere at hun var veldig syk, ikke sånn forkjølet osv, men veldig, veldig syk.

Og så kommer det litt an på hva du tror på?

Da bestemoren min døde fortalte jeg barna at bestemor/olde var i himmelen og passet på oss. Og at selv om man ikke så henne lenger så var hun med oss i minner og tanker.

 

Jeg fortalte at det er helt greit å være lei seg, og selv om mamma er lei seg så er det ikke barnets skyld.

 

Lytt til henne og spør hva hun tror selv om temaet. Så kan du ta det derfra. Det står forøvrig veldig mye bra rundt om kring på nettet om hvordan man skal håndtere sånne ting skånsomt for barnet. Bare google i vei så dukker det opp masse.

 

feks.

 

http://nhi.no/foreldre-og-barn/a-snakke-med-barn-om-doden-intervju-med-spesialist-i-klinisk-psykologi-atle-dyregrov-33794.html

 

 

Trøsteklem din vei. <3

 

 

[Knøttefrøken]

Først må jeg si kondolerer til deg og din familie.

Her er min erfaring med noe sånt....

 

Datteren til mannen min mistet mormoren sin av kreft i sommer. Kreft i magen. Hun var syk ett års tid før hun døde.

Jeg synes det ble fortalt på en veldig dum måte, for jeg ser nå i ettertid hvor mye hun er preget av situasjonen.

 

Hun ble fortalt at mormor hadde vondt i magen, og var syk.

og har i ettertid trodd at når folk sier de har vondt i magen så skal de dø, eller at de er veldig syke.

 

Jeg synes du skal fortelle at mormor har kreft og er veldig syk. Du trenger ikke gå inn på detaljer om hvor det er vondt o.l,, men de kan få vite at det er alvorlig sykdom det er snakk om. Ikke vær redd for å bruke ordet Kreft. Det er så "vanlig" at folk får kreft i vårt samfunn, så det er like greit.

Du må jo da også fortelle at mormor er død. Prøv å ikke bruke "sovnet inn", kommer aldri tilbake, osv, for barn forbinder dette med ofte når noen er syk senere.

Lykke til! og bruk linken over her, der står det mye fint.

[flypapir]

Kondolerer, det var trist å høre...

 

Barna her mistet bestefaren sin for ikke lenge siden, da var minstemann nesten to år gammel (22mnd). For han var det nok litt annerledes, for vi var der mens han var syk og døde, og alle barnebarna var inne hos han og så at han var død (tok på han, tegnet til han osv). Og selv om det var veldig trist, så var det også en veldig fin stund. Minstemann skjønte at det var noe, men han forstår selvsagt ikke omfanget. Hver gang vi snakker om Bess (bestefaren) sier han "Bess er død, Bess er død" akkurat som om det er bestefarens fulle navn...

 

Jeg tror du gjør lurt i å være ærlig. Vi har hele veien sagt ting som det er til våre barn, at Bess er syk (han hadde også kreft) og at han skal dø (vi visste at det kom til å skje). For barn er døden en mer naturlig ting enn for oss voksne virker det som, og selv om de blir lei seg så godtar de det lettere.

 

Om dere skal ha begravelse så ta henne med, forklar henne hva som skjer og la henne ta farvell... Dra også tilbake til graven, sett opp lys og tenk på/snakk om mormoren og de fine tingene hun og datteren din gjorde sammen...

 

Slik har vi gjort det hvertfall. Om det er riktig for dere er vanskelig å si...

[Trolleliten]

Kondolerer.

Jeg mistet selv mammaen min i høst. Veldig plutselig og overraskende. Vi har delt en tomannsbolig, så de hadde et veldig nært forhold. Snuppa var akkurat fylt 3 år da det skjedde.

 

Jeg kjøpte en bok om Herr Muffin, synes ikke den var helt super, men det beste jeg kom til henne som var så liten

 

Dette skjedde en lørdags morgen, og snuppa var klar til å gå på turning da jeg kom opp og fant henne.

Hun gikk på turning og da hun var vel hjemme fortalte vi at mormor er død.

(Du kan godt si at mormor hadde kreft og døde.)

Ikke pakk det inn noe særlig. Vær ærlig.

 

I begravelsen sa jeg vi skulle feire at mormor hadde levd.

Da ville snuppa lage krone til mormor, og mormor fikk krone. En rosa, fin Hello Kitty krone stod på kisten sammen med alle blomstene.

Jeg fortalte at jeg var lei meg, og kanskje ville jeg gråte. Det er ok å gråte, og det er ok å ikke gråte. Alt er lov.

 

Hun har spurt mer og mer om mormor nå, og da har jeg svart at hun er oppe i himmelsen, sammen med Gud.

Snuppa titter ofte ut på skyene og vinker til mormor.

Hva dere tror på, eller vil si her må bli opp til dere.

 

Kan hun se mormoren sin ved likskue?

for barn er døden en naturlig ting, før vi voksne gjør den til noe "skremmende"

 

klem