Erfaring med foreldre med kreft?

[Anonym bruker]

Er i startfasen ennå, med mye usikkerthet og uvitenhet..

For nøyaktig 1 år siden fikk min mor opperert ut en svults i magen, men som viste seg å være godartet. Hun fikk også opperert ut underlivet (livmor,eggstokker...). Alt så ut som å gå godt. Mormor døde av kreft i ung alder, og min mor hadde bestemt seg for å være åpen om alt hele tiden.

 

Nå viser det seg at mamma har godt med mistanke om kreft (kreftprøver som ikke var fine) siden før jul, og har valgt å ikke fortelle noe til barna sine. Hun fortalte litt til meg i går, men ikke noe som ga meg noen som helst bekymring. Men jeg fattet mistanke om at hun ikke var helt ærlig, og snakket litt med pappa. Han var ærlig og fortalte det mamma hadde "pakket fint inn".

 

Om kreften er helbredelig, hvor alvorlig dette er osv er ikke det jeg bekymrer med mest over akkurat nå. Men å møte en mor som ikke ser fremtid, er deprimert, men legger på seg en maske, stenger seg inne osv er vanskelig. Jeg gråter, men har ingen å gråte til. Pappa sier også at han ikke får være med henne på sykehuset/legen. Så han kan heller ikke si med sikkerhet om hun er ærlig med han. Det kan se ut som om hun fornekter det som skjer, men alikevel tror jeg ikke hun gjør det, hun bare stenger alt inne i seg. Jeg kan tenke meg at det ble en for stor påkjenning forrige gang, når hun så hvordan familien hennes reagerte med sorg. Tenker at hun vil bære dette alene, og ikke gi oss andre bekymringer.

 

Noen med erfaringer innenfor dette? Noe som jeg kan gjøre for å hjelpe/støtte osv...

 

 

[Anonym bruker]

Min mann hadde kreft i fjor og den reisen var veldig vanskelig for oss alle.

Grunner til at det var vanskelig var at han ikke ville legge byrden over på meg, han hadde store problemmer med å innse at han var syk, når han innså at han var syk ble han overbevist om at han skulle dø. Heldigvis klarte vi etterhvert å fungere med kreften etterhvert, men det tok tid.

Dessverre har det nå blitt oppdaget en ny mulig svulst og bare tanken på at vi må igjennom det samme en gang til skremmer vannet av han og meg. Det er den store elefanten i rommet vi ikke snakker om, vi tenker likt at dette kan være enda en runde med kreft, men denne gangen med mye dårligere odds.

Verken han eller jeg vil gå igjennom alt dette engang til.

 

Jeg regner med at moren din har tanker tilbake på hva som skjedde for et år siden, hvor jævlig hvert et skritt på veien er og det å prøve å tie det ihjel hjelper. Mange ganger er det ikke sant hvis det ikke sies høyt.

Hun vil ikke legge dette på dere IGJEN, hun vil antagligvis ikke gå denne veien IGJEN og da trenger man tid før man klarer å være ærlig.

 

Mine råd, vær der, bry dere, men prøv å ikke stikk for mye i det. Antagligvis kommer det når hun er klar, imellomtiden prøv å nyt tiden dere har sammen.

Ta kontakt med kreftforeningen, de kan sette dere i kontakt med andre pårørende så kan dere dele litt erfaringer sammen.

 

[Gjest]

Send meg en PM..!!

[Anonym bruker]

Takk for råd.

 

Har sendt PM trollemor

[Sannali]

Send meg en PM om du vil

[2prinserOg1engel]

Hei kjære deg!

 

Dette er et tema jeg kunne skrevet bok om...

Min mamma fikk brystkreft for 6 år siden, den gang med gode prognoser og alt så ut til å gå riktig vei. Hun fikk beskjed om at kreften var borte etter fjerning av det ene brystet, påfølgende cellegift og strålebehandling.

 

I denne tiden fikk vi jo beskjed om alt ville gå bra, vi opplevde ikke mamma som syk i det hele tatt. Hun skulle ikke snakke om sykdommen for det var ingenting å bry seg om. Hun fortsatte i jobb, passe barnebarn, være sosial, reiste og ingenting forandret seg fordi hun var syk. Pappa, broren min og jeg tok det hele veldig tungt, for oss var kreft synonymt med døden. Men vi kunne ikke snakke med mamma om det. Og siden alt gikk bra gikk det liksom over av seg selv...

 

Helt til 7 mnd senere...da merket vi at mamma ble dårligere, hun fikk en del symptomer på at kreften hadde spredd seg. (jeg er sykepleier, jobbet på nevrologisk avdeling og så de samme symptomene hos mamma som hos mange av mine pasienter). Etter tre uker med intens hodepine, kvalme og oppkast fikk jeg henne med til legen. Det ble tatt bilder som bekreftet mistanken vår. Kreften hadde spredd seg til hjernen.

Samme dagen som beskjeden kom ble hun øyeblikkelig innlagt. Jeg var med henne hele tiden og var i sjokk, gråte kunne jeg ikke finne på. Jeg satt hos henne på sykehuset hele den kvelden og da hun endelig hadde sovnet, knakk jeg sammen. Da kom det fra senga ved siden av meg "sitt da ikke der å grin, je er da ikke død enda".. Har så mange slike minner fra tiden hun var syk...

Mamma døde dessverre i Juni 2009, og i de 3 årene hun var dødssyk skulle det ikke snakkes om hverken sykdom, døden eller smerter. Jeg husker bare at alt løsnet kvelden før hun døde, da gråt hun, snakket om alt hun hadde vært redd for og hva hun fryktet mest når hun var borte...hun fortalte hvordan begravelsen hennes skulle være og hva vi skulle gjøre for å minne henne.

 

Jeg skulle så ønske at mamma hadde åpnet seg før..det var bare meg og mamma som fikk denne samtalen og jeg måtte videreformidle beskjeder til hele familien. Vi så jo at hun stengte alt inni seg men vi kunne ikke tvinge henne til å snakke om det.

 

Jeg har ingen råd bortsett fra å gi henne tid og mulighet til å snakke om det...evt kontakte kreftsykepleier i kommunen? Det gjorde vi til slutt og jeg vet ikke om det er grunnen til at mamma klarte å sette ord på følelsene sine, jeg tror hun ville skåne oss for hun hadde snakket om smerter og døden med henne..Tror mødre har et instinkt inni seg som hele tiden vil beskytte de hun er glad i. Kanskje det er lettere for moren din også og snakke med noen utenforstående først?? Dette ble et langt svar og stort sett om bare mine opplevelser...innlegget ditt traff meg midt i hjertet og jeg kjenner meg igjen i det du beskriver.

 

God klem til deg

[Gjest Persille☠Kadalma]

Moren min har hatt brystkreft og tarmkreft og faren min har hatt tarmkreft..

Det er nok mange som reagerer på den måten, i hvert fall i begynnelsen.

 

Jeg skulle egentlig skrive noe helt likt som over, helt enig med rådene om å være tilstede, vis at dere bryr dere, det holder i starten. Det tar tid å fordøye og ofte har man nok med seg selv før man inkluderer andre i smerten.. Lykke til i hvert fall!

[Anonym bruker]

Takk for at dere deler deres historier med meg. Det varmer med gode råd.

Jeg gjør ikke annet enn å gråte! Klarer ikke gjøre annet enn å gråte.. Jeg føler meg så hjelpesløs! Så vannvittig hjelpesløs! Rådvill, maktesløs! Søker desperat etter råd og hjelp fra dere, selv om jeg vet at det ikke hjelper mamma! Helvetes kreft!

 

Vet ikke om mamma ville tatt i mot hjelp fra f.eks kreftsykepleier eller lignende.. Tviler egentlig... Men skal være så god støtte som mulig og gi henne den tiden hun trenger på å bearbeide dette selv!

 

 

[2prinserOg1engel]

Huff, det er en forferdelig situasjon...

Mamman min var en person som var veldig vanskelig å hjelpe, kreftsykepleiern i kommunen her snakker om det fortsatt når jeg treffer henne. Men hun nærmet seg mamma på en måte som gjorde at hun godtok henne sakte men sikkert...kom på kaffebesøk, dro på shopping, gikk turer og mer slik venninnepreg over det i starten.

De snakket ikke om sykdom i det hele tatt før mamma fikk så vondt at hun ikke klarte å skjule det lenger... Jeg ønsker deg lykke til! Du må bare sende meg en privat mld om jeg kan hjelpe deg med noe, om du trenger noen å snakke med.

[Anonym bruker]

Vi fikk vite at min svigerfar har uhelbredelig kreft to dager før jul. Vil bare si at jeg føler med deg, og vet hvordan du har det. Man føler seg fryktelig maktesløs. Det er som et vondt mareritt som aldri tar slutt. Helvetes kreft!!!

[Anonym bruker]

Mamma fikk diagnosen lungekreft for 2,5 år siden. Hun gikk dessverre bort i november. 49 år gammel! :'-(

[midgard]

Hei

 

Huff, ikke lett situsjon dette... Jeg opplever noe av det samme selv, mamma`n min har en cellegiftkur igjen og fårhåpentligvis har denne kuren tatt knekken på "dritten" (som vi kaller det). Min mor har posjonert ut opplysninger til oss underveis - og det tror jeg faktisk legene også har gjort. For etter samtaler med legen (e) på radiummen er hun ofte litt "rar", også kommer det etterhvert. Hun hadde kreft i eggstokkene med spredning til mage og tarm. Hun ble operert i høst og så får vi krysse alt vi har for at cellegiften har tatt knekken på resten.

 

Det vi sliter med er manglende reaksjon fra mamma, hun snakker svært lite med oss om det - men har lettet litt på tykket til meg noen ganger, og da "pynter" hun på det. Mannen hennes er utolig flink til å stille opp, vet ikke hva godt han kan gjøre men han sliter også med manglende reaksjon. Utrolig kjipt, men hun vil nok skåne oss barna. Hun liker å være sammen med barnebarna da, det får henne til å glemme for en stund - men vi må passe på for hun imunforsvaret er på bånn:(

 

Hun sier at hun ønsker å ta kontakt med kreftforeningen, men hun har ikke gjort det ennå og jeg ønsker ikke presse på, for dette må hun ta i sitt eget tempo. Hun har nevnt på et kurs der som heter "livsgnist" som hun ønsker å delta på.

 

Jeg tenker (og regner med) at dette skal gå bra, ellers har jeg en høne å plukke med "the man upstairs" for å si det sånn (enda jeg ikke er spesielt religiøs). Det rammer hele familien, det går også inn på min far og dama hans (de har vært sammen i 20 år) - de har sendt blomster og gode ord - jeg opplever også min far (og dama) som en støtte i denne kjipe situasjonen. Jeg syntes egentlig ikke jeg takler det så godt, jeg er alenemamma og sitter mye med mitt eget hode på kveldene...

 

Det jeg gjør i hverdagen er å stikke en tur oppom (alene ofte - har barnehagebarn... mye gørr kan komme derfra, desverre) med noen blomster, tar en kaffekopp og en prat, og så er jeg flink til å sende bilder og videosnutter av lillegull (17 mnd). Tar med lillegull dersom jeg føler at det er safe.

 

Ble langt dette, har vel egentlig ikke så mange gode råd men føler med deg i den situasjonen du står i. Vi krysser armer og bein slik at mammaene (og alle andre forøverig) skal bli friske;)

 

Du kan godt sende meg en pm om du ønsker:)