Love HURTS....

[Anonym bruker]

Blæh... Av og til skulle jeg ønske at jeg satt i gyngestolen på gamlehjemmet, ferdiglevd et langt godt liv men mange erfaringer og gode minner.. Inntil den tid må man bare stå i livet og leve det best mulig. Akkurat nå er det bare vondt og vanskelig.

 

Dersom man elsker noen og den andre elsker en tilbake - hvorfor skal man da leve et liv sammen med noen man ikke elsker?

Jeg har hatt samboer i 15 år og vi har to barn. Han elsker meg, jeg elsker ikke han. Vi holder sammen for barnas del, pga av huset og den trygge økonomien. Det har gått tidvis veldig opp og ned med oss, og de siste 7-8 årene har det egentlig bare gått nedover. Vi har rett og slett vokst i fra hverandre - ble sammen når vi var veldig unge.

Vi har en felles kamerat som jeg har kjent minst like lenge som jeg har kjent samboer. Det har altid vært en spenning og god kjemi mellom oss og jeg har nok hatt følelser for denne mannen i mange, mange år.. De siste årene har jeg skjønt at jeg faktisk elsker denne mannen og han elsker meg også. Vi har aldri vært utro og han er også er i et forhold og har barn, men lengselen blir større og større for hver dag.

Vår kjærlighet er umulig da han er min manns beste venn, men himmel så vondt det gjør!

Det er nå jeg skulle ønske at jeg "levde livet" før jeg fikk barn. Prøvde og feilet.. Tro meg, jeg elsker barna mine over alt på jord, men de fortjener en mamma og pappa som elsker hverandre og som har det bra sammen.. Det kan jeg aldri gi dem. Jeg prøver å tenke at det er ikke så farlig med meg - jeg holder ut med samboer, men nå vet jeg snart ikke lengre.. Var jo ikke slik livet skulle bli.. Hvor er spoleknappen - jeg vil spole tiden 50-60 år fremover, være ferdiglevd... Sukk....