Barnefar som tar barnet for gitt

[Anonym bruker]

Nå fikk jeg tårer i øynene mine.

Jeg har en datternpå 3,5år.Barnefar her har vanlig samvær, men tar det ofte forgitt at han kan reise to uker til syden. Da får jeg beskjed dagen før samvær om at han er en eller annen plass. Livet hans går først, så datteren vår sitt.

I julen skulle han hente henne 2juledag. Skulle feire jul med fars familie på hytten. Hun gledet seg så klart massevis, hun skulle også ferie nyttårsaften med han. Det visste hun såklart.

Lillejulaften fikk jeg sms om at han tok en hopp-på-tur og ble vekke to uker. Sitert: "hvis du har henne for meg da, kan du få ha henne både påske, 17mai, bursdagen hennes, jul og nyttårsaften neste år":

 

EHHHH? Noen som tydeligvis har gått glipp av poenget her.

Den store sorte ulven som måtte forklare dette for datteren vår- det var jo meg. Og julen gikk ut på at "pappa har dratt fra meg". "hvorfor ville ikke pappa være med meg da?"

Jeg hadde vondt i hjerteroten. Det er ikke første gang det har skjedd, men da har hun vært mindre, og hun har ikke vist noe rekasjon. I fjor sommer skulle han ha henne en uke av de tre hun må ha fri fra barnehagen. Jeg hadde begynt i ny jobb, og hadde ikke opparbeidet meg ferie. Han ga beskjed dagen før om at han var i Danmark. Fantastisk!

 

Fremover nå, har jeg bestemt meg for å ikke "love samvær" med faren, i frykt for at han avlyser.

Hva sier man da? Jeg snakker aldri stygt om han. En dag, om ikke så mange år, vil hun forhåpentligvis se at det ikke er meg.

I kveld da jeg la hun, så sa hun "mamma, sant du skal ikke dra fra meg?"

så svarte jeg "nei, mamma skal aldri, aldri,aldri dra fra deg". Hun: "jammen pappa gjorde jo det".

"ja, men han dro ikke fra deg, han var på ferie. Nå er han jo tilbake".

Hun: "Ja, men han skulle jo være med meg. Du skal aldri dra på ferie fra meg sant?"

Noen ganger er det så vanskelig å være mamma, når man får så vondt på de små's vegne. Skulle ønske jeg kunne gi henne BÅDE en mamma og pappa. Jeg er så uendelig glad i henne, så stolt av henne. Jeg både forteller og viser henne det hvertfall hver eneste dag, men jeg vet jo at det ikke er godt nok. Hun vil jo ha pappaen sin og!

[Anonym bruker]

Det du bør gjøre er og bestille en time på famillievernkontoret. Der må dere få satt en skikkelig samværsavtale og få pratet ut om HVORFOR han plutselig bare bryter samværsavtaler. Men du bør også ta en tur til nav og få rettet opp bidraget han sikkert betaler deg for sånn som det er nå så har han henne mye mindre enn det han betaler..Jo mindre han har henne jo mer skal han betale..

[Anonym bruker]

Joda, vi har en skriftelig samtale. Men det hjelper søren ikke!

Han betaler 690 i bidrag. Fordi han bare oppga ekstrajobben sin som inntekt. Jeg tjener "bare" 350 000 i året, men det er visst en formue ift hva han oppga.

 

HI

[Anonym bruker]

Du må gå til nav og be dem ta en ny utregning både i forhold til hans inntekt og i forhold til hvor mye samvær han har med banet.

[Anonym bruker]

Ser noen har svart deg allerede, men jeg føler ikke helt de svarte på spørmålet ditt.

 

"Fremover nå, har jeg bestemt meg for å ikke "love samvær" med faren, i frykt for at han avlyser.

Hva sier man da? Jeg snakker aldri stygt om han. En dag, om ikke så mange år, vil hun forhåpentligvis se at det ikke er meg."

 

Moren min var på samme måte, bodde med min far.

Min far løste dette med at alt samvær skulle gå gjennom han, å aldri gjennom barna (var litt eldre enn din jente). Han fortalte aldri på forhånd om hun kom, så det ble veldig positivt når hun dukket opp. Og slapp iallefall skuffelsene om hun ikke dukket opp. Han holdt alltid dagene våre ledige under samværet, i tilfelle hun dukket opp. Ikke den beste løsningen akkurat, men ofte den beste når situasjonen faktisk er som den er. Du burde uansett snakke med bf, å fortelle hvordan barnet føler det. Men uansett kan du jo ikke vite på forhånd om det blir bedre:(