Kun en mnd igjen til termin- Dør jeg under fødsel???

[BabyILoveU]

Med min angst så går jeg i møte med min fødsel hvor jeg snart skal få se min lille prins...noe jeg selvfølgelig ser frem til

 

Jeg har tidl hatt opplevelser i livet som gjør at jeg er redd og er veldig engstelig, og har vært i samtale med sykehuset ang fødemetoder, men de mener at vaginal er det beste.

Tross tidligere NEGATIVE hendelser, føler jeg meg heller ikke så innmari energisk om dagen, er sliten og både psykisk og fysisk sliten, det tærer på å gå å grue seg og være redd i ni mnd

 

Jeg og min jordmor var ganske sikre på at jeg ville få ett KS, og en dato, men ha mulighet til å om bestemme meg selv den dagen eventuelt KS skulle skje.. Men nå har jeg fått beskjed om at det blir vaginal...

 

Tenk om jeg kunne gledet meg i stedet ...

 

Jeg er redd!!! Redd for at jeg dør under eller etter fødselen, og det samme med prinsen vår.!!!! når jeg forteller det til andre så tar de lett på det å sier " neida du dør ikke!!!! "... å det hjelper meg lite, når jeg selv ikke kan se for meg at jeg noen gang kommer til å få oppleve eller se min sønn vokse opp og at jeg dør..

Om jeg er psykisk sterk eller fysisk sterk nok til å klare en fødsel, uten å få "dejaVu", under fødslen som vil ødelegge det.. og ja jeg er redd for smerten..

 

er det noen der ute som kan hjelpe meg Jeg er virkelig redd

[kittecat *guttutenpåoginni*]

uff høres fælt ut å ha det sånn...

 

vet ikke helt hva jeg skal si jeg, endel av meg har lyst til å si skjerp deg, du dør ikke, dette går bra... men samtidig er jo ikke det å snilt da..

 

den andre delen av meg sier at dette klarer du så fint, prøv å tenk på at kroppen din og deg er faktisk laget for akkurat dette..helt fantastisk hvis du bruker litt energi på å tenke på det..

 

også kan du jo tenke på alle de andre som føder og har født og de som gjør det igjen igjen og igjen...er nok en grunn tenker jeg:)

 

Har selv vært igjennom det en gang og er snart klar med nr 2(2,5mnd igjen da)

 

også kanskje prøv å tenke på babyen din,(utseende, personlighet osv) altså fokusere på noe annet? husk at babyen din kan merke at du stresser(noe som ikke alltid er bra)

 

tror du bør prøve så godt du kan å snu tanke gangen din for om du vil eller ei så skal du igjennom en fødsel...og da er det kanskje best å bruke energien din litt anderledes..det krever nok endel fra den og du må nok jobbe mye men er nok verdt det hvis du klarer det..

 

Jordmødrene og legene i Norge er så utrolig flinke og de vil gjøre alt de kan for at du skal ha det bra under fødsel og det meste bestemmer du selv..

 

vil ønske deg lykke til med tankene og lykke til med fødsel:)

 

[sahrah]

Uff ja, høres forferdlig ut ;o( Har du ikke en jordmor du kan snakke med ordentlig om angsten din? Eller prøv å bli henvist til psykolog/psykiater.

 

Men som hun over skrev, det er svært trygt å føde i norge, det kommer ikke til å skje deg noe.

Og risikoen for at noe skal skje er jo faktisk mindre vaginalt, det er alltid større risiko ved et kirurgisk inngrep for en kropp. Og babyen har også best av å komme naturveien.

 

Det går nok helt sikkert bra, prøv å tenk på alt det positive etter fødselen istedet, finn noe å gled deg til.

 

Lykke til!

Trøsteklem

[lotte-liseliten]

Skjønner at du er redd, det er jo en ganske sinnsyk ting å skulle igjennom!. Men smertene som kommer er dine venner, kanskje det hjelper å se litt illustrasjoner og lese litt om hvorfor det er vondt! Jeg har også notert meg stillinger som nettopp hjelper med å åpne opp bekkenet, bla ved å sitte på en treningsball, har prøvd dette litt når jeg har hatt vonde kynnere, og synes d hjelper! Da føler jeg liksom at d er jeg selv som bestemmer at d skal være vondt, og blir derfor ikke lammet av smertene

 

For meg har det hjulpet litt, samt å "bestemme meg" for hvordan fødselen skal bli. Jeg har bestemt at den kun skal vare i seks timer, så når den begynner tar jeg opp klokka og ser hvor målstreken er

[♥Mammsen&3prinsesser♥]

Tror det viktigste er at du har noen å snakke med omkring tankene dine, at du ikke holde de inne i deg selv.

Å syns det er flott at du er så åpen å ærlig omkring det hele...

En fødsel er en tøff psykisk å fysisk påkjenning men det er helt fantastisk hva vi får til å når du ligger der med skatten din da er lykken du føler noe man aldri før har kjent...

 

Fortsett å snakk med jordmor evnt lege om dette å jeg lover deg at du dør ikke kjære du.

 

Ikke vær redd for å mase om smertestillende om dette er et ønske for ditt vedkommende

 

Har du født før eller er dette ditt første?

 

Når jeg gikk gravid med første da var jeg bombesikker på at min siste time var kommet å hjalp liksom ikke på når jeg hørte ei som hylte inne på føden da jeg kom inn....

 

Men det å holde rundt ei nydelig prinsesse etter en tøff fødsel det var helt ubeskrivelig....

 

Går nå gravid med nummer tre å prøver å fokusere mer på hvor godt det skal bli når alt er overstått siden dette er vårt siste barn.

Jeg gleder meg ikke til fødselen men gleder meg såååå til skatten ligger der ved mi side...

Tror nok mye tanker vi har vedrørende fødsel skyldes at vi vet jo ikke hvordan fødselen blir....

Grunnen til at du fikk vaginalt istedefor ks er nok fordi at dette er en bedre fødsel utvei men samtidi syns jeg det er besynderli at ikke ønskene til mor skal tas mere hensyn til.

Er mange som sliter med sterk angst som møter veggen inne på legesamtaler der ønsket er et ks å syns virkelig at de burde bli mer hørt på..

 

 

[BabyILoveU]

Hei dere takker for svar, det setter jeg pris på, og dere har rett, jeg MÅ prøve å tenke positivt.. men det skremmer meg at jeg ikke klarer å se fremover, føler det er en stor vegg, at jeg aldri får oppleve sønnen min og se han vokse opp osv....

Det er min førstefødte og ikke planlagt, når jeg fikk vite det fikk jeg kjempe angst å dro til legen for å skrive under abort, men da dagen kom, snudde tankene seg og sa, TENK OM DETTE ER ENESTE SJANGSE!!!.. Jeg er selvfølgelig glad for det nå, og kommer ikke til å kunne tenke på noe annet enn positivt når han kommer.. Er bare døden som skremmer meg slik.

 

Jeg skal tilbake på sykehus samtale i dag, for da kunne jeg få "velge fødselen", men likvel får man ikke bestemt alt.

 

Babyen sitter GODT fast i bekkenet, og prøver å tenke, det er jo ikke lange veien han skal , og prøver å se positivt, men selv føler jeg meg så innmari svak

[kokosyklus]

Alle er slitne mot slutten. Men når fdøselen starter merker du ikke lenger at du er sliten og uante krefter i deg dukker opp:)

 

jeg lover deg, at dagen etter fødselen ser du på deg selv som en sterker person. Det er ufattelig hva kroppen din tåler!

 

Når det er sagt, jeg tenker og mye på det samme som deg nå, men har klart å få det på avstand ved rett og slett slutte å tenke på det. Lett for meg å si, ikke like lett for alle å gjennomføre.

Fødselen kan man ikek planlegge i detalj på forhånd. Å ha fullstendig kontroll opplever man som regel allikevel fordi DU kjenner hver eneste ri og også hvordan kroppen din fungerer underveis.

 

Da vi kom inn på sykehuset ba jeg perosnlat om å ta over vurderingen for meg i forhold til om jeg skulla ha behov for epidural eller ikke. Den avgjørelsen tok de i rett tidspunkt uten at jeg trengte å be om noe, det var så deilig. De er flinke og omsorgsfulle mennesker som jobber på fødeavdelinger rundt om i landet, og de brenner virkelig for jobben sin.

 

Du skal sikkert føde på et sykehus hvor det er tilgjengelig utstyr om noe skulle skje og med høykompetent personale.

 

Du ber om at noen her inne kan hjelpe deg. Hva skal vi hjelpe deg med? det eneste vi kan si er at du sakl tenke positivt. Jeg tror alle gruer seg litt til fødselen av en eller annen årsak. Og vi er alle utslitt på slutten av svangerskapet. Allikevel, kroppen får det til:) Heldigvis.

[AlmaN]

Jeg har også en måned igjen til termin. Jeg har ikke fødselsangst, så jeg skal ikke si at jeg forstår hvordan det er. Men jeg er også litt redd for fødselen og har ikke så lett for å planlegge noe som skal skje etterpå. Har født en gang før og da hadde jeg det i alle fall sånn. Tenkte eller forberedte meg overhodet ikke på det som kom etterpå, var nok innerst inne litt redd for at alt skulle gå galt, selv om det ikke plaget meg slik at jeg ble søvnløs eller noe.

Tenke positivt er sikkert bra, men jeg syns det er mye å "forlange" hvis du stadig føler på en sterk redsel. Du må nok bare leve deg gjennom dette og se at det går bra, før du tror helt på det..?

 

Du må i alle fall gå ut fra at du og barnet kommer helskinnet gjennom dette, så kan du heller prøve å forberede deg på det som kommer etter fødsel. Det er også noen utfordringer. Er du innstilt på å amme så les gjerne på ammehjelpens nettsider, der er det masse informasjon, tips om hvordan forebygge ulike ammeproblemer og hva du gjør om du får noen problemer. Evt. amming er noe du kommer til å "jobbe" masse med, til sammen er det mye mer jobb enn å føde.

 

Kan du forberede deg på fødselens ulike faser er det også bra, da er det større sjanse for at du skjønner hva som skjer når du er midt oppi det, og du blir kanskje ikke så redd. De fleste klarer smertene og slitet i fødselen bra, bare man føler seg trygg og godt ivaretatt av jordmor m.fl. De forteller deg hele tiden hva du skal gjøre og hjelper deg til å klare det.

 

Lykke til!

[BabyILoveU]

Hei igjen takk for svar.

Jo jeg spør om hjelp, rett og slett til å høre deres opplevelser, og vil gjerne høre om hvor dere har merket smerten under fødsel? har dere blødd mye?..

Det er slitsomt å ha det slik, og jeg unner dere alle som har hatt 9 mnd med glede i svangerskapet, det har jeg ikke turt...har gått å engstet meg hele veien, og det er slitsomt:( har verdens beste støtte av min forlovede, men jeg blir litt "sur" når han sier: det går så bra så!.... det er så lett å si ...

i dag skal jeg på samtale på sykehuset så får jeg høre hva de sier :/ ...

 

Kunne bare ønske jeg fikk en drømme fødsel som ikke varte så lenge!! at alt gikk rolig for seg og ikke noe traumatisk eller alvorlig oppstår....

[AlmaN]

Hva er en drømmefødsel for deg egentlig?

 

Jeg syns det var veldig slitsomt å føde, en skikkelig hard jobb og en del smerte ved hver ri var det jo. Smerter i hele nedre del av kroppen, i korsryggen, det varierte en del egentlig. Likevel gikk det unna på seks timer og det skjedde ingen komplikasjoner. En "drømmefødsel" kanskje, men det var jo hardt mens det sto på. Jeg var veldig fornøyd etterpå og sitter ikke igjen med noen traumer, men en skikkelig sterk opplevelse var det. Og enorm lettelse da barnet kom ut og var frisk og fin selvfølgelig. Det var et stort øyeblikk.

 

Det er helt normalt å blø en del de første par dagene, da er det mer bleier enn bind som gjelder. Etter det blir det som en vanlig mens eller mindre, men det varer noen uker. Blødninga syns jeg ikke var noe problem. Det er selvsagt en del sårhet og hevelse, men det er vanligvis til å leve med, og det kommer seg dag for dag.

 

Det som kan oppleves mer som et sjokk er at du plutselig har ansvaret for et lite barn, han skal få mat i seg ganske mange ganger pr. døgn, skal legge på seg. Hva om han hoster eller viser andre små eller store tegn til sykdom, en blir veldig lett bekymret. Når han sover må du stadig høre etter om han puster.. osv. Fokuset flyttes nok veldig fort over til babyen, og dine egne kroppslige plager (forhåpentligvis små) betyr ikke så veldig mye så lenge det gror og leger seg som det skal.

 

PS: At noen går gjennom svangerskapets 9 mnd med bare glede tror jeg ikke. De fleste tenker vel over og bekymrer seg både for egen kropp og barnet, og hvordan det blir å takle foreldreansvaret osv. Det er en stor glede å kunne få barn, men også tidenes største utfordring på mange måter.

 

[Isabella12]

 

 

Lykke til, håper samtalen kan hjelpe deg litt. Kan ellers skrive under på AlmaNs opplevelser og oppfordringer om å heller fokusere på det som venter ETTER fødselsen. Vet det er vanskelig, men kan være greit å forberede seg litt pådet sjokket det er med amming døgnet rundt, null tid til seg selv, ansvaret for et lite nurk osv. Husk da at de aller, aller fleste opplever de første ukene med en baby som beintøft, men heldigvis går det seg selvsagt til underveis.

[AlmaN]

Vil ikke si det var beintøft i den første tiden, men det vekslet veldig fra bekymring, slitenhet, vondt, til glede og lettelse når ting gikk bra. Det er også utrolig hvor fort en kommer inn i en rytme og klarer utfordringen bedre.

 

Men jeg kunne hatt god nytte av å være bedre forberedt, i stedet for å sette livet på vent til etter fødselen var overstått.

[C.L.H85]

Huff å huff angst er slitsomt!! Kan egentlig ikke si noe annet at å dø det gjør du ikke;) Skjønner engstelsen da selvfølgelig, har hatt mye angst siden jeg var liten og kan fortsatt slite med det i perioder. Hvis jeg får slike tanker pleier jeg å tenke på at folk som har merkelige sykdommer og skavanker føder uten selv å dø, eller at barnet gjør det.

 

Husk at folk har født under helt for j****elige forhold, både fysiske og psykiske. Og kommet ut av det i god behold;-) Smerten er noe du skal kontrollere, husk det er bare fysisk og det vil gå over! Gruer meg faktisk ikke så til det, siden jeg har slitt med angst i snart 17 år, så smerten er bare en forbigående fysisk tilstand.

 

Dette kommer til å gå så bra skal du se!! Snakk med kjæresten/ mannen din eller din mor? Hjelper å dele tankene sine og prate det litt i hjel;))

Lykke til!!

[♥Mammsen&3prinsesser♥]

Tror det igrunn er vanskeli å beskrive en såkalt drømmefødsel, å det sier jeg som nå venter mitt tredje barn altså

Smerter må man påberegne at det blir men er å på en måte litt vanskeli å beskrive smertene...

MEN disse smertene er en indikasjon på at nå kommer skatten din snart slik at du får med en gang fokuset ditt rettet mot det du er der for å gjøre...

 

Jeg blødde masse i nesten 14 dager etter at jeg fikk andre tuppa mi, vagga som ei ku de første tre dagene siden jeg jo selvsagt var øm etter å ha skvisa ut en unge på over tre kilo, men guuuuuuud så lykkeli jeg var når det hele var overstått...

 

Er nok en sjeldenhet at man gleder seg igjennom hele svangerskapet, for selve fødsel forløpet gleder jeg meg ikke til men heller å få se skatten vår...

 

Lykke til med samtale å skriv gjerne om hvordan det gikk