Anonym bruker Skrevet 16. januar 2011 #1 Skrevet 16. januar 2011 Mannen min må jo jobbe, så vi ikke mister hus og hjem. Jeg har jo reusert inntekt. Vi har to små barn i barnehagen. Vi merker godt at jeg er syk, og vi har problemer med å få gjort alt som vi skal. Mannen min er nesten alene med begge barna, da jeg pga skade og sykdom nesten ikke greier noen ting. Vi har ikke så mye familie rundt oss, men jeg har en nesten gjevngammel søster, som ikke bor så veldig langt unna. Mannen hennes jobber redusert, hun jobber fullt, de også har to barn i barnehage. Jeg er litt skuffa, da hun nesten aldri tilbyr seg å hjelpe oss. Hun spør aldri om hun skal ha ungene en ettermiddag. Ungene våre er gode venner, de går i samme barnehage, og de vil stadig være med meg hjem når jeg henter mine. Jeg må ofte si nei, da jeg ikke har kapasitet til å ta meg av alle ungene. Jeg snest bare det er så rart at hun aldri tilbyr seg om å gjøre ting som kan lette litt. Jeg er faktisk veldig skuffa. Jeg er temmelig sikker på at om det var hun som knekte ryggen og jeg som var frisk og rask, så hadde jeg nok helt sikkert tilbydt meg å vaske over gulvene hennes, ringt å spurt om det var noe hun trengte fra butikken. Spurt om jeg skulle ta ungene hennes en lørdagsformiddag eller en ettermiddag. Jeg har noen ganger spurt om hun kan hjelpe litt til, men svaret var nei. Hun har også et veldig aktivt sosialtliv, med masse venninner som hun er sammen med. Jeg vet dette da jeg ofte må si nei til disse venninne tingene, da jeg ikke er bra. Jeg vet jo ikke men jeg tror ikke jeg bare ville ha fokusert på at jeg hadde nok med mitt. Men jeg vet jo at det er hektisk, med jobb, hus og familie. Vi har alltid hatt et godt forhold, vært sammen på fritiden, reist på ferier sammen, shopping og slke normale aktiviteter som jeg ikke lenger kan være med på. Er det bare meg, eller er det litt rart?
Anonym bruker Skrevet 16. januar 2011 #2 Skrevet 16. januar 2011 Nei, det er ikke rart. Hun har det nok travelt hun også.
Anonym bruker Skrevet 16. januar 2011 #3 Skrevet 16. januar 2011 Du sliter deg nok mer ut ved å forvente noe hun ikke klarer å gi deg..... Å vite en må klare seg selv, gir en liten lettelse i ønsket om mer hjelp. Vanskelig å forklare helt, men jeg er alene med 2 barn hvor far ikke er i bildet. Så lenge jeg gikk rundt å ønsket mer hjelp fra ham, var jeg MYE mer sliten enn den dagen jeg sluttet å forvente noe som helst av ham.
Anonym bruker Skrevet 16. januar 2011 #4 Skrevet 16. januar 2011 jeg tenker man kan aldri forvente eller kreve noe fra noen andre. Du og dere må klare ditt / deres liv og ta det som en bonus hvis noen tilbyr seg å avlaste / hjelpe dere. Kanskje har hun nok med seg selv.. kanskje takler hun dårlig din sykdom? kanskje hun rett og slett ikke vet at du ønsker / trenger / forventer dette..... Tenk at det du har å forholde deg til er det du og din mann takler / mester.. og ta alt annet som en bonus. Man bruker MYE engeri på å være "skuffet" over noe man ikke har rett til å være skuffet over... mye man kan ønske seg , men dessverre er ikke alltid livet sånn som man skulle ønske... Lykke til!
Anonym bruker Skrevet 16. januar 2011 #5 Skrevet 16. januar 2011 Kødder du HI? Hun jobber fullt og har små barn. Synes ikke du kan forvente noe derifra
Anonym bruker Skrevet 16. januar 2011 #6 Skrevet 16. januar 2011 Takk for svar. Jeg ser ut fra svarene at jeg ikke har noen grunn til å være skuffa. Sitter vel kun å synest synd i meg selv, og er fortvila over egen situasjon.
Anonym bruker Skrevet 16. januar 2011 #7 Skrevet 16. januar 2011 Jeg er i nesten samme situasjon som deg HI, bare at jeg er syk og aleneforsørger, uten far med i bildet . Som hun andre lenger her oppe skrev, så ble også jeg mer sliten av å forvente hjelp fra min søster og andre rundt meg, enn det jeg er nå i ettertid, når jeg innser at jeg ikke vil få noe hjelp av de jeg forventet skulle hjelpe meg i en vanskelig tid. Så slutt å forvent noe og ta det heller som en bonus, hvis hun noen gang tilbyr deg litt hjelp:=)
Anonym bruker Skrevet 16. januar 2011 #8 Skrevet 16. januar 2011 Når jeg leser disse svarene så får jeg inntrykk av at det er lite hjelpsomhet ute å går.
Anonym bruker Skrevet 16. januar 2011 #9 Skrevet 16. januar 2011 Du skal nok ikke forvente at hun vil tilby deg hjelp, ihvertfall ikke om hun ikke har egne erfaringer med hvordan langvarig sykdom og uførhet påvirker hverdagen. Jeg er selv ufør, og fungerer i perioder nesten ikke. Men min erfaring er at de som ikke har kjent noe sånt på kroppen rett og slett ikke forstår. Sett fra der du er, så ser hennes liv enkelt ut. Hun er frisk og rask og kan gjøre både det hun må og det hun vil, selv med jobb og barn. Mens du sliter med å få gjort noe som helst. I dine øyne så er hun den heldige. Hun ser det kanskje slik ( det gjør ihvertfall mine søstre): Du er den heldige. Du har hele dagen "fri", og har all verdens tid til å få gjort ting på. At du ikke rekker eller får til alt, er ikke mulig, for du har jo hele dagen på deg, og ikke bare noen skarve kveldstimer. Så kanskje hun rett og slett synes det er rart at ikke du tilbyr henne hjelp med barna. Du er jo "bare hjemme", mens hun har et hektisk liv. Jeg måtte til slutt forklare min familie, med store bokstaver, at det å være hjemme og være syk ikke er det samme som å ha fri. Jeg forventet ikke hjelp fra noen av dem, men opplevde jo at de forventet at jeg skulle ta på meg alt av innkjøp av felles bursdagsgaver, kakebaking, tilby meg å passe barn på planleggingsdager osv. For jeg er jo hjemme! Jeg tror fortsatt ikke de skjønner at jeg faktisk kan bruke en hel dag på å skifte på sengene, det skjønner man ikke før man er i en situasjon hvor det å ta på et dynetrekk krever en halvtime hvile etterpå, men nå har jeg ihvertfall sagt fra. Ikke forvent at hun skal forstå og tilby seg. Er dere skikkelig i beita en gang, så spør heller direkte om hun har mulighet til å hjelpe deg med en konkret ting, men vær åpen for at svaret kan bli nei. Hennes hverdag kan være langt mer anstrengende enn det du vet om, selv om din sikkert er verre. Inviter henne heller på te og kos, det er viktigere enn gulvvask og sånt.
Anonym bruker Skrevet 16. januar 2011 #10 Skrevet 16. januar 2011 Tror det er lurt å prøve å justere forventningene etter hva du kan forvente i virkeligheten. Jeg er litt enig med deg at det er rart ifht det du beskriver, men det er ikke du som bestemmer over din søster. Vil du fortsatt ha et godt forhold til henne, så må du justere dine forvetninger. En annen ting - har du vært utydelig ifht hvorfor du ber om hjelp? Det er jeg..... Det er dessverre slik med oss som er syke, at vi har MYE tid til å tenke over hva som skjer og ikke skjer rundt oss....
Anonym bruker Skrevet 16. januar 2011 #11 Skrevet 16. januar 2011 Ser skjønner forsåvidt at du er skuffet over liten hjelp fra familie. Men sett fra hennes synsvinkel skjønner jeg også at de ikke spør. Hun jobber fult og hun har kun noen få timer fri hver ettermiddag sammen med barna sine. Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke har noe stort overskudd til å ta meg av andres barn (eller ta andres husarbeid for den del) på ettermiddag/kveld. Jeg tenker umiddelbart at avlastning må gå begge veier - selv om du er syk. Hvis du vil at ungene skal leke sammen og de, så bør dere også invitere ungene over til dere innimellom. Du har en frisk mann, og han kan vel ta seg av deres unger noen timer en lørdag formiddag også? Nå skriver du jo ikke hvor gamle ungene er da, men min erfaring er at for litt større unger er det faktisk en avlastning i seg selv at de har besøk. Da har de jo noen å leke med (andre enn søsken) og dermed blir det mindre spørsmål/mas etter mor og far!
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå