Er dette feil av meg?

[Anonym bruker]

Er det feil av meg og ville besøke min far som sitter i fengsel?

Altså, når grunnen til at han sitter i fengsel er noe som "angår" meg..

Synes dere det er rart og feil?

[Anonym bruker]

Tja det spørs det? Har han begått noe alvorlig mot deg, så er det kanskje feil for din egen del å besøk han. Da er nok savnet ditt etter en pappa det som gjør at du vil besøke han. Og ikke fordi han er en god person.

 

Hvorfor vil du besøke han?

[Anonym bruker]

Vold mot moren min, meg og mine småsøsken.. Varte i mange år..

Sist gang før han be "tatt" gikk han til angrep med øks mot moren min..

 

Vil vel egentlig besøke han fordi jeg har endel å si Unnskyld for, også har jeg dårlig samvittighet ettersom det var jeg som fikk varslet..

Veit ikke hvorfor jeg har det, men..

 

Savner han også.. Savner liksom og ha noen far rundt meg, uansett hvor idiot han var.

[Anonym bruker]

Det kan jo være at din mor eller dine søsken ikke liker det. Men det er jo ikke feil av deg, om det føles rett for deg. Muligens synest din far det blir feil at du kommer. Ikke godt å si, men hva andre måtte mene i en slik sammenheng er ikke relevant. Snakk med din mor, dine søsken, og gjerne din mann. Så finner dere sikkert ut av det, hva som er det rette.

[2 små og en undulat]

Ut i fra hva du skriver her synes jeg kanskje det er en ide å ta en psykologtime før du besøker faren din. Du har dårlig samvittighet ovenfor faren din, noe du IKKE burde ha!

Selvfølgelig savner du faren din, det er helt normalt. Men du må også forstå at han ikke har oppført seg som en god far mot deg. Det er han som skal si unnskyld, ikke du!

[Anonym bruker]

Ja, det synes jeg og! Få hjelp til å sette tankene og følelsene dine i perspektiv. Du virker sårbar og kan tenke meg at et slikt besøk kan være tøfft.

[Anonym bruker]

Min mor og søsken vil ikke engang at jeg skal nevne at jeg har en far.

Jeg er enda under 18, og han har besøksforbud - da han kommer ut igjen..

 

Vil jo egentlig ikke møte han hvis det gjør det værre for hans del også.. Men.

Er litt blandende følelser, om hva som er rett og gjøre.

[Anonym bruker]

Det er det at jeg ikke takler å prate om dette "face to face" med noen, da kommer bare tårene.

Sliter veldig med det å stole på folk, så er ikke ofte jeg prater med folk om ting jeg trenger å prate om.

 

Jeg synes på en måte jeg fortjener å ha dårlig samvittighet..

Føler liksom alt er min skyld, at dette har skjedd og hvorfor det ble svart for han om kveldene.. Og hvorfor han akkuratt satt og prata med seg selv til tider.

 

Da han bodde her, med oss.. Måtte jeg på en måte være psykologen til begge foreldrene mine, hadde de krangla kom de gjerne til mitt rom å la seg der, prata med meg om det og gråt.. jeg føler jeg har utrulig stort ansvar før han..

redd han ikke klarer seg..

[2 små og en undulat]

Å gråte er da ikke et nederlag. Det kan være jævlig å åpne seg for ukjente og blottlegge følelsene sine, men det er nok akkurat dette du trenger. En som lytter til deg (foreldrene dine har visst ikke akkurat vært lyttere), og kan hjelpe deg til å sortere følelsene dine. Det er ikke din jobb å ta vare på foreldrene dine, de må ta ansvar for sine liv.

Jeg synes det høres ut som om du trenger en utenforstående (psykolog) til å innse din rolle i familien. At du skal ha dårlig samvittighet og føle at du må passe på mor og far er helt feil. Du kommer til å slite deg ut mentalt!

[Anonym bruker]

Å gråte er jo ikke negativt i dette tilfellet vil jeg si! Det er din måte å lette på trykket. Er det noe en psykolog har sett før så er det mennesker osm gråter.

Et barn kan aldri være ansvarlig for hva et voksent menneske gjør.

[Anonym bruker]

Det var akkurat det jeg skulle svare også, 2 små og en undulat. Anbefaler virkelig at HI snakker med en psykolog først, for vi her inne kan egentlig ikke svare på det

[Anonym bruker]

Er jo egentlig ikke din jobb å være psykolog for foreldrene dine! Synes det var feil av dem og komme inn til deg og lasse av seg problemene sine på sitt mindreårige barn. Her har det rett og slett vært en omvendt foreldrerolle, og du har ingenting å ha skyldfølelse for.

 

Tror nok ikke en psykolog ville tenkt det som noen nederlag om du begynner å gråte om du begynner å prate og sortere tanker og følelser hos dem. Kan hende du senere i livet kan komme til å angre på at du sa unnskyld til faren din, når du innser at du rett og slett ikke hadde noe skyld i det hele, og at det istedenfor var du som hadde krav på en unnskyldning fra dem.

 

 

[Anonym bruker]

Neida, Men vil helst da "flykte".. Jeg har fått prata med ei som ville "sende" meg videre til BUP..Da ville jeg rett å slett bare flyge ut rommet..

Men jeg veit jeg hadde hatt godt av det, bare jeg hadde fått til å slippe "hjelpen" til..

 

De siste 3 årene har jeg ikke vært ute med venner om kveldene eller helger.. Eller hatt besøk av de..Fordi jeg har noen hjemme som hindrer, noen jeg må ta ansvar før.. Hvis det skjer noe galt, enten med moren min eller søskna mine - må jeg være tilstede. Moren min er ikke istand til å ta vare på seg selv omtrent.

Har en av søskna mine det vanskelig å vil prate med moren min om det, er hu aldri helt tilstede. Vi kan ikke vekke henne om natta hvis en av oss ligger med feber..f.eks.

Da er det heller jeg som må være "samtale/hjelpePartneren" her..Jeg som må ta tak slik at søskna mine rekker skolen, moren min kommer seg opp om mårran.. Og jeg kommer meg tidsnok til skolen.

Når faren og moren min budde sammen, visste jeg aldri om huset stod når jeg kom hjem, eller hvordan det så ut inne.. Om flere vinduer var knust, om rommet mitt var "bombandert" eller om noen i det heletatt var hjemme eller om det var livstegn å se.. fælt å måtte si det på denne måten, men var faktisk slik jeg opplevde det på..

Visste liksom ikke om jeg hadde begge foreldrene mine neste dag, etter jeg lukka øynene mine om kvelden.

I 10. klasse måtte jeg være oppe til klokka 4 før å få gjort alt jeg skulle før jeg måtte legge meg, så måtte jeg stå opp igjen klokka 6. Før så å få vekt folka her, både foreldra og søskna.

Jeg har omtrent aldri kunne venta noe av noen..

 

Nå er det bare moren min, søskna mine på 12, 10 og 5 år som bor her. Og jeg må ta ansvar for de. Dette er slitsomt.. men jeg kan ikke akkuratt gi meg heller.. Jeg veit innerst inne jeg hadde hatt godt av å prata med noen.. Men hva hjelper det famillien min?

Jeg har lært at jeg må sette famillien min framfor meg selv.. Jeg kan ikke ha det bra før jeg har fått alt til å funke som best her, og fått alle til å føle seg bra.

 

Jeg vet jeg datt litt uttom det jeg har skrivd før..