Har stefar noen rettigheter når mor dør?

[Anonym bruker]

Jeg har barn med en som ikke klarer å ta vare på sin egen sønn. Skole er bekymret og mulig barnevernet blir blandet inn. Jeg som mor har kjempet en kamp over lengre tid, men det skal tydeligvis mye til for å ta fra far foreldreretten. Far er personlig konkurs, han lever fra penger fra Nav, han er dypt deprimert, og røyker hasj og spiller data hele dagen når han har barnefri. Han har vel ikke jobbet på mange år, og kommer heller ikke til å jobbe i fremtiden. Far er utrolig glad i sin sønn og gir han masse kjærlighet. De har et godt forhold. Men når far har sønnen sin i helgene, sover far til kl.15 gjerne, og barnet sitter og ser på tv fra morningen og til far står opp.De er bare inne og ser på tv eller spiller data. Far hater fysiske aktiviteter og står ikke på ski, sykler eller trener. Far glemmer ofte å gi barnet sitt medisin, da barnet har en atferdsdiagnose.

Og episoder baller på seg på skolen for barnets del, når det er hos far.

Jeg har fått en ny samboer som jeg har bodd med i snart 3 år. Han er verdens flinkeste med min sønn. Han har lært min sønn mange fysiske aktiviteter og han har god økonomi og spanderer gjerne både kino eller badeland med min sønn. Min samboer er flink med rutiner og han og min sønn har et godt forhold.

Hvis jeg skulle dø, går barnet automatisk til far? Vi har nesten 50/50, men far har forandret seg de to siste årene og klarer ikke å ta vare på seg selv.

Jeg og samboeren min har et stort hus, vi bor rett ved skolen og vi har begge gode jobber og god tid til å finne på ting med min sønn. Far bor i et belastet strøk, og leier. Han skylder 8 mnd's husleie, men huseier klarer ikke å kaste han ut. Han sier selv at han ikke klarer å ta vare på seg selv når han har barnefri, men lever for sønnen vår, og henter seg inn igjen når han har barneuke..NOEN som har erfaring med liknende?

[Anonym bruker]

Du må ta kontakt med familievernkontoret og redusere samværet m far for sønnen din. Ikke frata han kontakt, men dette er for ille for en gutt å håndtere.

Fvk kan kanskje hjelpe til med å finne løsninger, og evt få far inn i et behandlingssystem videre.

 

Dernest må du skrive en viljeserklæring. Den kan for eks deponeres sammen med et evt testamente hos tingretten. Skriv hva du ønsker og få to vitner (venner, advokat, kolleger) til å skrive under på at dette er ditt ønske. Det vil hensyntas, men du er aldri garantert noe...

Men far er tydeligvis ikke i stand til å ta seg av gutten sånn som det er nå, så da vil uansett barnevernet komme inn i bildet.

 

[Anonym bruker]

Nå vet ikke jeg hvor gammel sønnen din er, men jeg må si at jeg ikke synes det er spesielt viktig at man klarer å finne på ting hele tiden. Du har veldig mye fokus på det materielle.

Du sier at faren holder seg på matta så lenge han har sønnen og om han mister sønnen helt, så kommer han vel til å dette helt ut. At faren sover til 15. er lenge, men hvis sønnen er 7-8-9 år, klarer han vel å finne på noe selv? Jeg har en datter på 10 og hun klarer fint å kle på seg og gå ut og leke og finne på ting selv i stedet for å se tv. Vi er på kino kanskje 2 ganger i året. Ikke fordi vi ikke har råd til det, men fordi hun heller vil andre tibg. Hun bryr seg ikke om slike ting og mener at farmoren "kjøper" henne fordi hun alltod vil ta henne meed på noe og kjøpe noe de helgene hun er hos far. Faren hennes røyker også pot, men bare når hun ikke er der. Det han gjør når hun ikke er der er ikke min sak og jeg ønsker heller ikke å vite det. Synes mange vet mer enn de bør om sine ekser.. At han glemmer medisinene går det vel an å ta opp med han? Forklare at han må ha de til rett tid og i rett mengde for at det skal bli lettere for gutten å fungere sosialt.

 

Om han har mye gjeld er vel heller ikke ditt problem? Han har et sted å bo og gir sønnen din mat, og det vil han vel fortsette med om du skulle gå bort. Faren til din sønn og faren til min datter er nok veldig like. Late, kjedelige og full av gjeld. Faren hennes eide hus, men måtte tvangsselge de han gikk personlig konkurs. Han fikk masse hjelp av barnevernet da hun var 4 frem til hun ble 9. Da slapp de han fordi han klarte omsorgen fint. Gjelden er der og poten er der, men det gjør han ikke til dårlig far. Det viser egentlig at han er en "god" far når han setter sine egne behov til siden når barnet er der.

 

Om mor skulle gå bort, er det som oftest faren som får omsorgen, men slik som han mishandler seg selv, så er det vel han som går først:)

 

Hverken penger eller eiendom gjør en far. Kjærlighet og omsorg gjør det.. Selv om penger er blitt nødvendige for å overleve, trenger man faktisk kun til å ikke gå sulten og kald.

[Anonym bruker]

At en far sover til 15 på ettermiddagen er det samme som å FRATA barnet 7-8 timer med omsorg. Beklager, men det er ikke å ta vare på et barn, selv om han er i skolealder. Og jeg er notorisk B-menneske selv, og bruker gjerne en god film som galgenfrist så jeg får sove litt lenger i helgene, men når jeg vet at ungen står opp ved åttetiden er jeg selv oppe mellom ti og elleve. Et par timer er noe annet enn en hel dag. Andre unger i 7-8-9-årsalderen får SFO-tid fra 8 til 15 fordi man faktisk anser at de nettopp IKKE skal være aleine en hel dag og glo på TV!

 

Jeg syns ikke den biologiske faren høres ut som en person som har tilstrekkelig omsorg for barnet. Å sluntre unna medisinering er tabu. O de lange dagene da han sover, hva spiser ungen? Det han kommer over i skapet, liksom?

 

Kjærlighet er så mangt, man denne kjærligheten gir jeg ikke mye for. Å pine seg opp litt før klokka 15 når man endelig treffer barnet er jo også et tegn på at man er glad i barnet og vil ha samvær. Å sove seg gjennom barndommen hans er IKKE å være kjærlig.

[Anonym bruker]

Må si jeg er veldig overrasket over dette svaret jeg fikk av hun som har en eks som røyker pot. At jeg fokuserer på det matrealistiske??

Min sønn får nesten aldri gå i barneselskap til de i klassen, når far har han, fordi far ikke har råd til å kjøpe gave. Far har heller ikke betalt bidrag de 7 siste årene. Jeg tilbyr meg å kjøpe gave for han, men han sier at alt er ok. og de skal gå. Så spør jeg min sønn om de har vært i besøk, og det har de ikke. Å si til en voksen person at han må gi sønnen medisin har jeg gjort lenge. Men når den voksne personen er så sløv at han glemmer det, er ikke det så veldig lett å bare snakke og gi beskjeder.

Min sønn går ikke ut i gaten og leker med andre når han er hos far, da det bare bor narkomaner rundt hvert hjørne. Så da er han avhengig av at faren tar han med på ting når de er sammen. Og det trenger IKKE å koste penger...

Men det blir nok barnevernet neste, med god oppfølging derfra, får vi håpe far kommer på beina igjen..

Og penger gjør deg ikke lykkelig, men det gir deg tak over hodet og mat på bordet. Og når man bruker pengene sine på hasj og poker, og husverten truer med å kaste han ut, og de har lite mat på bordet, ja hva foreslår du da???

 

[Anonym bruker]

Barneselskap nevnte du ikke i hovedinnlegget. Heller ikke poker. Og heller ikke de narkomane. Hadde faren til mitt barn bodd på et sted hvor det er farlig å bevege seg ute, så hadde jeg nektet samvær til han flyttet og kontaktet NAV og barnevern og polit og forklart hvorfor... Dette er vesentlige poeng og jeg tror faktisk du legger på litt for at du skal ha rett ifht meg, men nok om det...

 

Er sønnen din sulten og møkkete når han kommer hjem fra far? Har far mistet leiligheten? Røyker han hasj når barnet er der? Sier barnet at det misliker å være hos far? Hvordan vet du at barnet ikke får medisiner til rett tid eller i det hele tatt? Hvordan vet du at far sover til 15? Har dette skjedd en gang og så har du hengt deg opp i det? Hvordan i all verden vet du så mye om din eks?

 

Materialistisk virker du som når du forteller hva faren ikke har råd til og legger til hva stefar har råd til. At dere eier, far leier. At dere har gode jobber og tjener godt. At far ikke jobber og ikke har penger. Sammenligningen om alt dere eier og alt far dessverre ikke har skaffet seg gjør materialisme for meg.

 

Snakker vi her om et skolebarn som ikke kan smøre seg ei skive eller to selv? Jeg er ikke B menneske og er alltid oppe med barna om morgenen. Mannen er rake motsetningen og sover gjerne til både 13 og 14 om han får lov. Det gjør han ikke til dårlig far. Når han er med barna er han der 200% for barna. Når jeg er med barna er de et sted inne eller ute og leker mens jeg gjør husarbeid. Jeg er altfor opptatt av rent og ryddig mens far er opptatt av lek, tull og tøys. Han er en superpappa og barna inkl min særkulls elsker han. Men han er ikke pappaen hennes.

Vi har mer penger enn far og vi betjener gjelden vår. Vi eier hus, hytte og 3 biler, har stor garasje, stor hage osv... Vi har mye ifht far, men det gjør ikke han til en dårlig far. Han elsker barnet sitt og barnet er mett, rent og fornøyd etter en helg hos pappa. Ikke noe problem.

[Anonym bruker]

Du har rett i det meste du skriver. Barnet er for ungt til å lage matpakke selv, og naboen der faren bor, har informert meg. Da naboen skulle ringe på for å låne noe, og gutten åpnet døren og sa at pappaen sov. MIn eks har også innrømmet det.

Men skolen har kontaktet barnevernet, da min sønn ikke har med matpakke eller viser at ting ikke er så bra når han er hos far.

Så vi får håper at han mister litt av foreldreretten.. Men når han kommer seg ovenpå og skjønner hva en far må kunne gi sitt barn, ønsker jeg at han skal få mer samvær.

Eneste jeg lurte på i denne debatten var faktisk om faren fikk min sønn 100% om jeg skulle falle bort. Men du tar jo fyr, så noe må ligge bak dine uttalelser.....

[Anonym bruker]

Jeg svarte deg også på spørsmålet og la til at ifht hovedinnlegget så virket det som at du hadde litt feil fokus på hva som er viktig når en er forelder. I og med at du synes det var viktig å få med, tenkte jeg at det var viktig å respondere på det også.

 

Barnevern er forresten veldig gode hjelpere når det kommer til oppdragelse og hva som er rett og viktig når man har barn. Far til mitt barn fikk masse hjelp. Du kan også ta kontakt med barnevernet selv via helsestasjonen feks hvis du er bekymret. Det gjorde jeg og har ikke angret et sekund selv om det innebar besøk i hjemmet hos meg også. Viktig at barna har det bra og viktig å fokus på rett sted.

 

Ligger ikke noe bak mine uttalelser og jeg tar ikke fyr. Jeg engasjerer meg fordi jeg har gått igjennom det samme.

[Anonym bruker]

HI:

At barnevernet kommer inn fører nok til at DU blir gransket. Du er den med omsorgen og så lenge du vet at faren ikke tar godt nok vare på barnet under samvær har du faktisk plikt stoppe samværet.

 

Barnevernet kan ikke ta fra far samvær/omsorg, de vil anbefale deg å stoppe det. Om du ikke gjør det da vil de faktisk se på din omsorgsevne.

 

Jeg hadde aldri sendt barnet mitt til denne faren. Hadde tilbudt faren dagssamvær, og var ikke det nok måtte han bare ha innkalt meg til mekling.

 

Og du med en barnefar som røyer pot; hvordan vet du med sikkerhet at det ikkje skjer når barnet er der? Hva om han kjører med barnet påvirket? Hva om barnet finnert noe hos han og putter i munnen? Hva om han skulle bli tatt og barnet er der? Da blir barnevernet koblet inn og igjen, det går på den med omsorgen.

[Anonym bruker]

Jeg er hun med faren som røyker pot. Han gjør ikke dette under samvær. Ikke hver dag ellers heller. Han har tilsynsverge som kommer uanmeldt og ransaker leiligheten og evt krever urinprøve ved hvert samvær. Barnet er snart ferdig på barneskolen og er ferdig med putt i munn alderen, han har ikke bil eller førerkort, blir han tatt, vil tilsynsvergen få tlf først så han kan hente barnet før de kommer og de kjenner hverandre. Litt orden er det skjønner du..

[Anonym bruker]

føler med deg her hi..far til mine gutter sover også til langt utpå ettermiddagen.han skylte på at barna sov like lenge .de kom dinglende i barnehagen til 11-12 tiden på en god dag.noe som førte til at de mistet mye av tilbudene bhg har fra morgenen.jeg tok kontakt med helsesøster og forklarte situasjonen.han ryddet aldri opp heller etter fester osv,altid før jeg leverte barna fra meg tok jeg en runde i huset og satte bort alkohol flasker og tok ut de verste av søpla.heldigvis for han har han venner som rydder litt for han når de er som verst.de gjør de pga de syns synt på ungene.men de var en frustrerende følelse for meg og sitte å lure på om han hadde stått opp med ungene eller ei.de var på de tidspunktet 2 og 3år...:/ etter jeg tok kontakt med helsesøster forbedret det seg litt..hun forklarte han veldig nøye hvorfor de var viktig å stå opp med ungene,rydde når de kom osv..så kunne han gjøre så han vill når han ikke har ungene.han har de ca 3-4døgn i mnd.

[Anonym bruker]

utfra innlegget ditt kom ikke dette frem, og det hørtes ut om du ga f.. rett og slett. Jeg jobber innen dette så ville bare informere deg!

Bra du/dere har orden på dette. Det finnes desverre mange som ikke gidder ta op kampen i slike tilfeller og det kan straffe seg hardt.

[Anonym bruker]

Hei.

 

Jeg er snart trebarnsmor. De to første har jeg med en annen mann. Jeg har et helt greit forhold til min eksmann og han er etter hva jeg kan bedømme en god far. Likevel har jeg og min nye ektemann, som også har to særkullsbarn, valgt å skrive et "barnetestament" der jeg ønsker at min nåværende mann skal overta omsorgen for mine to barn hvis noe skulle skje med meg som gjør at jeg ikke kan ha omsorg for dem. Dette har jeg valgt å gjøre fordi min nåværende mann i mye større grad er farsfigur for mine barn enn deres biologiske far. Dette av to grunner: Barna har (etter fars ønske) kun samvær en overnatting i uken, 2 uker på sommeren og annenhver jul/påske. I tillegg viser han en helt annen interesse for barnas ve og vel enn min eksmann. Jeg anser meg som utrolig heldig som har funnet en mann som ønsker å ivareta mine barn på samme måte som han ivaretar sine egne. Jeg vet ikke om jeg kunne gjort det samme. Jeg vet at mitt ønske ikke nødvendigvis vil kunne avgjøre noe. Det er likevel godt å vite at jeg har gjort mitt ytterste for at barna skal få den beste oppveksten jeg kan gi dem, hvis noe skulle skje meg.

[Anonym bruker]

Jeg er rystet over holdningen enkelte her viser. Ikke noen mor (eller far) har rett til å stoppe samværet. Og ALDRI vil barnevernet anbefale deg å stoppe samværet. Det er ikke din plikt, og ikke din rett. Til deg som skriver dette; hvor i heite har du henta den idiotiske ideen?

 

Jeg må si meg veldig enig med henne som skriver at mor virker å ha feil fokus og er materialistisk.

 

La far få være far på sin måte. Ikke bli så navlebeskuende at du tror at du og stefar er de beste for din sønn. Tar du fra sønnen din faren sin, kan det hende du blir overrasket om noen år når sønnen din anklager deg for dette.

 

Jeg har vært/er i samme situasjon. Har godt samarbeide med barnevernet og både jeg og far har blitt såkalt "gransket". Men jeg har aldri vært ute etter å ta fra far noe som helst. Du skriver at de har et godt forhold, er ikke det nok?? Det matrielle kommer langt nede på listen over hva som er viktig for et barn. Og øverst på listen kommer kontakten mellom BEGGE foreldrene og barnet.

 

Jeg synes du viser dårlig dømmekraft og dårlig omsorgsevne når du er så opptatt av å framstille barnefaren så negativt for å støtte opp om ditt ønske om å ta fra barnet ditt mest mulig av tiden hans med far.

 

Og hvordan vet du at forresten at faren sover til tre hver dag? Selv om din sønn forteller deg det så er det ikke sikket det er riktig. Mine barn fortalte meg mange stygge ting om far fordi de senset at jeg ikke var særlig fornøyd med han og de skulle liksom glede meg når de kom hjem fra han med å fortelle hvor galt alt var der. Noe av det de sa var sant, men mye av det var enten sterkt overdrevet eller dirkekte løgn.

 

Nei, jeg tror du trenger å jobbe litt med din egen rolle i dette...

[Anonym bruker]

Hei

 

Da har mye skjedd i det siste. Til deg som skriver at Barnevernet aldri anbefaler å stoppe et samvær. JO det gjør de, og det har sagt deg og skrevet det i brev til meg!!!!! Men uansett, det har vært en lang prosess, der far har faktisk kastet inn håndkle. Han ble kastet ut av leiligheten sin da han skyldte 6 husleier og hadde en forbukergjeld som er så stor at jeg fikk sjokk. Han bor nå hos en kompis, men har min sønn kun 1 gang i uken og annenhver helg. Og da bor barnefaren hos faren sin.

Det var min samboer selv som innså sine problemer, og innrømmet at han sov hele dagen og glemte til tider å medisinere barnet. Vi har nå blitt enig at jeg har mesteparten av omsorgen til han kommer seg på bena igjen, uansett tid.

Jeg ville aldri ha tatt fra han foreldreretten, men min innlegg var basert på om min sønn ville komme automatisk til han, om jeg skulle dø. Alle mødre vil vel det beste for barna, og med det fører det med bekymringer. Barnevernet har heller gjort en dårlig sak, og jeg trodde egentlig de skulle bidra mer. Far nektet å samarbiede med barnervernet, og jeg fikk da dette brevet i posten der de skriver at far bør ha lite eller ikke noe samvær for øyeblikket.

Til deg som har skrevet innleget over, Skulle gjerne likt å møtt deg og sett hvilken person du er...kunne blitt gøy. Skal ikke skrive her hva jeg syntes om deg, men du viser hvertfall at du ikke eier klasse! Tolk det som du vil.

[Anonym bruker]

Noken skrivar at det er for mykje fokus på materialistiske ting.

Eg har vore oppfostra av far og samboar og dei godt i pengane. Dei har teke meg på handball og dei har vore med på alle kampar. Dei har ordna med besøk og gjett meg bursdag og julepresang. Me har hatt feriar i utland og dei har hytte ved ein sjø.

Min mor har slete noke med alkohol, har ikkje jobb, har ikkje bil, har ikkje pengar, men har kjærleik. Kunne eg teke eit valg, hadde eg vore hos pappa min og samboer. Å ikkje få feira bursdag med mor fordi ho har teke alle pengane sine og brukt de på tull. Me har ikkje vore på ferie saman, så ho ikkje har pengar til det. Eg har vore den einaste ongen på skulen som ikkje har vore på ferie dei ukane med mor. Pengar betyr ikkje alt, men noko i dagens samfunn. Eg har vore 4 dagar i ein uke hos mor og restan hos han pappa. Og eg har vore annankvar påske og vintarferie. Alltid heima med mor. Ho vart så sleten ofte at eg alltid ha vore nøyd å gjere ting sjøl.

Ikkje døm folk, før dokkar veit ka det vil seie å ha klasseskille.