Problemer stefar-stedatter

[Anonym bruker]

Vi lever i en mine-dine-vårt-barn-familie. Hans barn er her annenhver uke, og mitt annenhver helg. Våre særkulls er ganske ulike av natur. Hans er et par år yngre enn mitt. Problemet er når jeg har samværshelg. Da deler familien seg inn i et A-lag og et B-lag. Jeg og min datter er på sistnevnte. Det er vanskelig å peke på mekanismene til at det blir sånn. Men noe av problemet vet jeg ligger på stefars måte å håndtere datteren min. Han er irritert på faren hennes, og er irritert på at jenten min ikke sier så mye (han får ikke kontakt skikkelig). Han sier at datteren min "blir sur for ingenting" og at det da varer hele helgen. Dette fører til at han fokuserer mest på sin datter og overser min ganske mye "fordi han ikke får noen respons likevel". Datteren min har i tillegg en psykisk lidelse som gjør at hun går en del inn i skallet, men mannen min syns ikke det er noe argument for å være "sur" hele tiden. Det hjelper ikke noe at jeg prøver få ham til å forstå at det er sykdommen som styrer mesteparten av hennes adferd.

 

Datteren hans er "verdensmester" i alt. Hun styrer alle rundt seg, spesielt far. Jeg har sagt til mannen min at om han vil ha kontakt, så må han av og til "beskytte" sin stedatter, f.eks når datteren hans fremhever seg selv (noe hun gjør hele tiden), så kunne han sagt at "ja, men det var jo ..... også" etc. Det blir et barn som har fokus hele tiden. Dette ene barnet skal ha det største rommet, få bestemme kjæledyr, hvor vi skal reise på tur etcetc. Vårt felles er så liten at der er det ikke det helt store problemet enda, da mest mellom far og meg, og hans manglende prioritering av felles.

 

Jeg har nå foreslått at vi skal dele oss de helgene mitt barn kommer. Jeg er ikke interessert i å bruke av tiden hennes sammen med disse andre folkene. I ferier/ på turer er det aller verst. Litt pga sykdommen, men også at jeg må da ekstra mye beskytte barnet mitt og forsvare henne.

 

Når det er snakk om ferieturer sier jeg ingenting. Det siste i hele verden jeg kunne tenkt meg, er å reise på tur slik som tingene nå er.

 

Noen som har råd/ erfaringer å dele med meg?

 

 

[Anonym bruker]

Hei.

Har ikke noen råd dessverre - da skulle jeg fulgt dem selv:(

Jeg kjenner igjen endel av det du skriver. Her er det min sønn som er B-laget. Mannen har ingen særkulls og vi har en liten sammen.

 

Problemet er mannen min som ikke klarer å se en eneste positiv side ved min sønn. Han er som tenåringer flest - noe bedagelig anlagt, gjør ikke mer enn strengt nødvendig og da gjerne etter å ha blitt bedt om det . Men han hjelper til når vi ber om det.

 

Han har Tourette syndrom, og sliter mer sosialt enn med tics. Misforstår ting og blir lett sint over småting.

 

Mannen min mener at alle tics og "uvaner" som han kaller det, klarer alle å kontrollere og det er bare latskap at man holder på sånn.

 

Han har i det siste sagt så mye stygt om sønnen min at jeg vurderer sterkt å gå fra han. Men jeg er nok av det "Svake" slaget som ikke vil gå på et til nederlag med samlivsbrudd.

 

Vi har vært på ferie sammen noen ganger, men etter sist tur har jeg fått beskjed om at sønnen min ikke får være med på turer sammen med han mer. Dette fordi han ikke gjør som min mann sier til punkt og prikke tl enhver tid.

Så jeg har sagt at da tar jeg med meg gutten på ferie alene da...

 

Vi får bare se hva framtiden bringer, for jeg vet ikke hvor lenge jeg kan la dette stå på...

 

Jeg som trodde dette var fordi min mann ikke hadde barn fra før og ikke kunne sette seg inn i situasjonen som pappa.. Men din mann viser jo at så ikke er tilfelle ...

Lykke til..

[Anonym bruker]

Du kan jo ikke fortsette å utsette datteren din for denne mannen. Hvorfor i alle verdens dager vil du/dere, den andre dama her også leve og bo og få flere barn sammen med menn som ikke oppfører seg skikkelig mot barna deres?

De ble vel ikke lsik over natta? Og om de så ble sånn over natta, så må dere som foreldre være ansvarlig nok til å kaste dem ut.

 

Dette er rådet til stemødre, at de må stikke fra mannen de elsker om de selv ikke greier å inkludere barna hans, uten at deres egene barn lider på noe som helst måte. Dette er rådet også for dem som ikke viser sine negative holdninger.

 

Men en mor som ser barna lide, bør virkelig heller ta ansvar for sine EGNE barns oppvekst og stikke med halen mellom beina.

 

Eller dere kan spørre dere selv om det faktisk er så ille, eller om det er en naturlig konsekvens av nyfamilien. At det faktisk ikke blir bedre med å finne en ny mann.

[Anonym bruker]

Min erfaring er dessverre at da jeg etter hvert selv skjønte at det var et A-lag og et B-lag i huset, og at mannen min aldri ville slutte å diskriminere sønnen min, da innså jeg vel langsomt at slaget var tapt.

 

 

Jeg syns du helt akutt skulle slutte å la barnet ditt utsettes for den mannen og ungene hans, de er ingen ressurs for henne. (At det skal være forbudt å være stille av seg er vel første gang jeg hører om!!!)

Ta henne med deg til folk som skjønner dere, og la fellesbarnet være igjen med far, så kan han prøve å være litt balansekunstner mellom den lille og sin verdensmesterdatter! Kan tenke meg det er på tida at både han og datteren svelger noen kameler....

 

På sikt - dersom mannen er såpass lite forståelsesfull, og såpass "enkel" som han virker, tror jeg nok dessverre ikke et varig forhold mellom dere har livets rett. Han har bestemt seg for hvem som har størst verdi, og det er simpelt og vitner om et lavpannet åndsliv. Hans benektelse av at sykdommen hennes finnes vitner om det samme.