Jeg har det egentlig ganske dårlig

[Anonym bruker]

Er deprimert av alt.Har så forferdelig mye angst.Er ikke sammen med mennesker nesten.Bare familie,.Har ikke jobb.Og har vært utenfor arbeidslivet i ti år.Har mistet kontakten med alle rundt meg.Og er konstant sliten.sliten sliten hele tiden.skjønner ikke hvorfor jeg er så sliten hele tiden.Jeg har så masse fri,har barnet mitt i barnehage hver dag og hjelp i helger..Ofte når jeg har levert barnet mitt om morgenen så går jeg bare å legger meg å sover i mange timer,sånn går dagene.Var hos legen og tok prøver men hun fant bare jern mangel..Savner venner jeg kunne funnet på ting med sammen med barnet mitt.Har liksom falt helt utenfor alt.alt virker så meningsløst.ikke allltid da .men stort sett.Også ringte de fra nav men skjønner ikke hvordan jeg skal klare å jobbe litt når jeg bare er sliten..Gruer meg til å hente barnet i barnehagen siden.. Syns det er så slitsomt.Prate med de som jobber der.uff ikke lett dette .sliten av å ha angst for de mest normale ting..Har blitt mobbet stort sett hele livet ,fordi jeg alltid har latt folk tråkke på meg.

[Anonym bruker]

Hei!

Først og fremst vil jeg gi deg en klem, er ikke så lett å skrive ned akkurat åssen en føler det, svart på hvitt. Jeg har også vært igjennom ett par dårlige perioder i livet mitt der jeg var konstant sliten, alt var ett ork, så ikke d positive i noe bare negativt og skjønte ikke åssen jeg skulle orke å være våken helt til kvelden, ikke minst hvordan jeg skulle orke å prate med noen!

 

Mitt råd til deg er å fortelle dette til fastlegen din og spørre om hun/han kan sende deg videre til psykolog eller DPS sykehuset i ditt nærområde (distrikts Psykriatisk Sykehus). Der vil du få hjelp til å sette ord på hvorfor du føler d sånn du gjør og få hjelp til å komme deg opp igjen. Kanskje du tom trenger noen tabletter som gjør at du kan fungere bedre den første tia.

 

Desverre er d ingen som kommer til å ta affære for deg så dette er noe du MÅ ta tak i selv, om ikke for deg så for barnet ditt. Du skriver ikke hvordan du har det når du er sammen med barnet ditt men for min del var d ett ork det også til tider. Derfor er det desto viktigere å ta tak i det jo før jo bedre.

 

Vil ønske deg lykke til og håper du klarer ta tak i dette.

[Anonym bruker]

Takk for svar:)For noen år sidens å gikk jeg mye på dps.Er så lei av å sitte å prate med noen føler det ikke hjelper.Har også gått jevnelig på dagsenter men folk der er så syke..ikke noe morro å bare gå sammen med syke mennesker .Trenger friskhet rundt meg.Men så lurte jeg på om jeg skal søke meg inn på modum.men vet ikke hvordan det går når jeg må være lenge borte fra barnet mitt.Han er bare 2,5 år jeg er alene med han.hvis jeg søker meg inn på modum så kan moren min passe lille gutt.men da tenker jeg hva vi skal si til de i barnehagen,da lurer de sikkert på hvorfor jeg ikke kommer å leverer og henter.er så opptatt av hva alle andre tenker om meg .er så sliten av det.også gruer jeg meg til sommeren og gå ut med guttungen .kjenner ingen her å syns det er ekkelt å sitte ute å ikke prate med noen også ser alle naboene at jeg er en einstøing.uff dette virker barnselig.men jeg har mye å stri med..

[Anonym bruker]

Jeg syns ofte det er et ork å være sammen med barnet mitt desverre.forferdelig å ha det sånn.jeg var sikker på jeg kom til å bli en mor som elsket å være med barnet mitt hele tiden.men sånn er det ikke.Kan liksom aldri få nok fri fra han.å det er forferdelig det .stakkars lille gutten min..

[Anonym bruker]

Jernmangel er ikke "bare". Man kan bli utslitt av det, deprimert også, det henger nå ofte sammen. Få opp jernlagrene dine først og fremst og ta en dag av gangen. Det kommer nok bedre tider skal du se!

Prøv å leve med utfordringene dine i stedet for å la dem hemme deg i å leve. Høres nok lettvint ut og jeg kan ikke alltid si jeg gjør det samme selv, men det er viktig å ta tak i situasjonen sin og ta ansvar for sin egen lykke.Tro på at du er sterk nok til å forandre de negative mønstrene i livet ditt.

[Anonym bruker]

Du er ikke alene selv om det følest sånn. Jeg har også kavet noe vanvittig siste året, med angst, depresjon og utmattelse. Det er en kamp uten like og jeg er som du sliten og uvel hele tiden. Dersom jeg gjør ting som pleier å være hyggelige blir jeg bare enda mer sliten, noe som fører til at jeg isolerer meg mer og mer.

 

Noen dager har jeg det litt bedre og kan kose meg litt, men kjenner som regel på et eller annet hver dag. Er også alene med barn og ofte ser jeg bare frem til de skal legge seg, trist. I dag har jeg en skikkelig drittdag, ikke en eneste ting gjør meg glad. Mister kontakten med alle gode følelser og alt virker så meningsløst. Er alene hele helgen men er uansett sliten, sitter å psyker meg opp til å ta en dusj. Jeg som skulle kose meg i helgen, være litt med venner, spise god mat osv, så sitter jeg her bare i en stol og stirrer. Så altså, du er ikke alene her i verden.

 

Men det er viktig å ikke miste helt håpet, selv om det noen dager føles umulig. Livet er godt når en har det bra og sakte men sikkert vil det bli bra igjen, men det er ikke en dans på roser. Nå skal jeg tvinge meg til å ta en dusj! Håper helgen din blir overkommelig.

[Anonym bruker]

Hvor bor du HI ?

Vil gjerne være vennen din jeg

[Anonym bruker]

Så deilig med barnefri.Nyt det:)Det er etter jeg fikk barn at jeg har blitt så ekstremt sliten.Har hatt angst i mange mange år men ikke vært så mye deprimert.Men jeg blir kanskje deprimert av situasjonen som virker så fastlåst å håpløs..Føler meg så ensom ..Med barnet mitt ..Spesielt i helger når vi er alene å bare går rundt i området her.kjedelig..Jeg vil gjerne bli kjent jeg:)bor i drammen jeg da.Du da??

[Anonym bruker]

Synes det er trist å høre at selv om du bare har 1 barn og mye barnefri så vil du ha så mye fri som mulig fra sønnen din?!

Du bør søke hjelp..

Synes synd i barnet ditt jeg..

[Anonym bruker]

Hei

Vet det er et dårlig ord, men søk om "støttekontakt". Hun kan hjelpe deg til å sette ned noen små mål for å komme seg ut å gjøre noe hyggelig. Da får du en frisk person rundt deg som du kan gjøre positive ting sammen med.

 

Du tar kontakt med kommunen din. Eller gå inn på din kommunes hjemmeside og søk opp, så kanskje du finner søknaden der - og kommer inn for en samtale.

 

I dag finnes det flere varianter av "støttekontakt", og noen kommuner tilbyr det. Dvs treningskontakt, fritid med bistand og den tradisjonelle varianten støttekontakt.

 

Forstår at det er vanskelig å komme igang, men kanskje en positiv opplevelse med en støttekontakt en gang i uken (eller behov) kan få deg til å kjenne på den positive følelsen så du får lyst til mer.

 

Det er bare et forslag ut i det blå egentlig.

Men det er i alle fall en mulighet.

 

Lykke til.