Kan barn som er seksuelt misbrukt fra de er helt små noen sinne fungere (Alvdal)?

[Anonym bruker]

Håper jeg ikke tråkker noen på tærne med å spørre om dette, men det har jeg tenkt en del på nå i forbindelse med Alvdal-saken. Det viser seg jo nå at de stakkars, små barna har vært utsatt for jevnlige overgrep fra flere voksne, inkludert sin egen mor, fra de var små. Barnehagen sendte bekymringsmelding til barnevernet pga seksuell oppførsel hos et av barna tidlig på 2000-tallet, da var han kun 3-4 år gammel. Naboen som vitnet i dag og hadde sett flere overgrep sa det skjedde ganske jevnlig når de voksne hadde fest og at barna virket nærmest opplært til dette..

 

Er det da mulighet for at små barn som har vokst opp i et miljø hvor dette er "normen"- hvor flere voksne forgriper seg på dem uten at noen slår alarm eller forhindrer det- klarer å leve/fungere tilnærmet normalt etter dette? Seksualiteten må jo være varig skadet, og forholdet til andre mennesker også. De vet jo ikke hva et normalt liv er, hva normale, snille omsorgspersoner er.. Dvs de har jo nå bodd to år i fosterhjem og det sies de har blitt langt bedre der. Er det noen mulighet for at de kan oppleve mer bedring med tiden?

 

De to barna har jo blitt omtalt som autister, men en psykolog har også diagnostisert ihvertfall det ene barnet med reaktiv tilknytningsforstyrrelse i stedet for autisme, noe som tyder på misbruk/omsorgssvikt og minner om autisme. Det at barna har blitt bedre etter at de ble tatt ut av hjemmet tyder også på at dette er skader som er påført dem av misbruk og ikke medfødt autisme. Hjernen til små barn formes jo veldig de første årene og av hva man opplever da. Jeg tenker at om dette er hverdagen til barna fra starten av, i årevis, så må jo enkelte hjernestrukturer ha tatt varig skade i utviklingen i denne fasen..

 

Det er bare så ufattelig tragisk- flere visste og ingen gjorde noe for å redde disse to søsknene. For et helvete de må ha gjennomlevd, kan ikke forestille meg smerten..

 

Lurer på om noen kan fortelle litt om dette, om de kan noe om det- hvordan et menneske kan leve videre etter å ha blitt sviktet så grovt. Får så vondt av slike saker men klarer ikke slutte tenke på ungene og hvordan de må ha hatt det..

[Anonym bruker]

De vil trenge masse hjelp, støtte og terapi og vil alltid bære det med seg på et vis. Bare vissheten, om minnene mangler, vil være nok til at dette kan være tungt å leve med. Men med tid, personlig styrke og hjelp vil de ha mulighet til å kunne fungere normalt og få seg et godt og normalt liv og seksualliv, selvom alt dette selvfølgelig vil være vanskelig og at vonde følelser, angst og andre problemer kan dukke opp igjen også sent i livet, spesielt ved store forandringer som å bli foreldre, oppleve dødsfall og lignende.

 

Hilsen psykologistudent

[Anonym bruker]

Takk for svar! Har du jobbet klinisk med noen slike saker så du vet det, eller snakker du på generelt grunnlag? Jeg har selv psykologibakgrunn, men er ikke kliniker, så jeg vet ikke så mye om dette feltet, hva mulighetene for bedring ved terapi osv er.

 

Hjertet mitt blør for alle redde, små som ødelegges av sine nærmeste.. det burde finnes en måte å få oppfordret alle barn til å fortelle på, tidlig, slik at man kan stoppe slike ting...

[Anonym bruker]

Å gu som jeg håper at de kan få et normalt liv til tross for det grusomme de har opplevd!

Jeg blir sint, på gråten, og føler meg maktesløs når jeg leser om den saken. Kan ikke fatte at noen kan være så grusomme (

[Anonym bruker]

Mine barn har ikke opplevd dette men de har blitt utsatt for vold fra faren i flere år.

 

For ett år siden tok jeg barna og anmeldte saken. Da var barna blitt så store at de kunne fortelle om det som hadde skjedd.

 

Nå ett år senere ( forandring av miljø) ser vi at barna har forandret adferden sin og begynner å bli trygge og åpne barn som snakker og ler.

 

Jeg tror på miljøterapi men er selv redd for at det skal komme noe som gjør at de lukker seg igjen.

 

 

[Anonym bruker]

Leste ei bok om en gutt som var blitt systematisk misbrukt, og han utviklet en ny personlighet når det skjedde noe særlig grusomt, for å kunne si at det ikke var ham selv som hadde opplevd det.

Han kom til nye foreldre, og i begynnelsen var det et rent helvete å ha ham der. Men etter hvert begynte han å lære hva kjærlighet var, og begynte å fortelle om de grusomme hendelsene. Likevel, det dukket stadig opp nye personligheter som måtte bearbeides til han var voksen.

 

Husker bare at gutten het Alex og at det sikkert skjedde i USA.

[Anonym bruker]

Ja, barn som har vært misbrukt fra de er små kan bli helt "normale" og få ett normalt sexliv. Det spørs vell egentlig mye på hjelpeapparatet rundt barnet etterpå, noe som dessverre ofte ikke er bra nok.

[Anonym bruker]

Jeg kan svare for meg personlig og det er at ja, jeg har et "normalt" liv, er en god mamma til mine barn og har et godt ekteskap med min mann.

MEN jeg har hatt det mye vanskelig, bulimi og depresjoner siden 13 års alderen, og sliter ennå.

Hadde også problemer med å sette grenser for egen kropp til jeg var godt opp i 20 årene, og var veldig flørtende/hadde seksualisert oppførsel mot menn....

Så, ja jeg er skadet for livet, men jeg har et godt liv for det...

[Anonym bruker]

Så utrolig godt å høre 16.34, at det er håp!! Men kan jg spørre; hvor gammel var du da det startet? Jeg vet at jo tidligere misbruket starter og jo nærmere relasjonen med overgriperen e, jo mer skadelig er det.

 

i alvdal-saken antydes det at misbruket kan ha startet tidlig (spes av gutten), fra han var helt liten, og så av MORA! Det er jo så vanvittig.. Lurer på hvordan en gutt på 13 går videre etter å ha hatt en slik hverdag nesten hele livet

 

Men bra å høre at dere mener det kan finnes en mulighet for et normalt liv.

 

Ja, vet også at utvikling av multippel personlighet er en vanlig forstyrrelse ved forferdelige overgrep over tid, en slags overlevelsesmekanisme..