Ja, endelig har jeg blitt et følelsesmessig vrak...

[Anonym bruker]

Huff, vi har opplevd mye vondt de siste årene, men jeg har hele tiden hatt fokus på at vi er i livet, helse blir bedre og vi skal klare det.

Nå var vi ferdige med "helse" delen, vi har flyttet inn i nybygd hus og det har hele tiden vært noe som ikke har fungert. Her om dagen fikk de endelig fikset varmen her og da var vi liksom ferdige!! Og jeg kjente at jeg ble så glad og avslappet..Vi klarte det!!

 

Men, så kom hverdagen...

I går var det en rutinekontroll som ikke ble rutine og nok engang skal vi gjennom en berg og dalbane med helsevesnet og jeg vil virkelig ikke. Itillegg fikk jeg dumpet noen andre sitt problem på meg, det var omtrent det samme problemmet som jeg hadde da jeg var liten så det ble så veldig nære.

Jeg kan ikke trekke meg fra det for det kan få fatale konsekvenser, jeg må stå opp og kjempe den saken også, men jeg har ikke lyst. Da jeg var liten var det ingen som sto opp og kjempet for meg så nå må jeg iallefall reagere for noen andre...

Jeg kjenner trangen til å gjemme meg under dyna og vente til alt er over, bare la alt være og leve i min egen boble. Late som det ikke eksiterer, men det kan jeg ikke... Jeg må igjennom dette også, og håpe at i enden er vi friske, trygge, instalert og ikke minst like hele...

 

Noen som har noen supertips til hvordan jeg skal forbrede meg på enda en vanskelig periode i livet mitt, annet en å gråte ut før jeg begynner for når det står på klarer jeg ikke...

Det er ingen mening i dette, men jeg har ikke fått snakket med noen om dette enda så nå gjør jeg det med dere, synes litt synd på meg selv, enda jeg bare er støttemannskap og gråter litt samtidlig...

[Anonym bruker]

Helt ærlig så forstår jeg ikke bæret av hva innlegget ditt handler om, annet enn at du har hatt det tøft/kommer til å få det tøft..