1 eget barn og 1 stebarn..vil aldri få de samme følelsene...:(

[Mamma+2]

Jeg er stemor til ei jente og har en sønn selv. Det går for det meste greit. Når vi flyttet sammen var det vanlig samvær-annenhver helg + 1 dag i uka samboer hadde. Men pga ulike årsaker så flyttet barnet hit på heltid...det ble en stor overgang.

 

Det er ikke stor aldersforskjell på barna, men personligheten deres er veldig ulike,og det må man jo regne med i og med at de har ulike foreldre

 

Jeg og sønnen min er veldig rolige og forsiktige som personer. Hun har en personlighet som er dominerende, frampå....

 

Føler jeg ikke har lov til å føle det her, men jeg syns det er vanskelig. Klarer ikke å vise samme følelser for henne som for sønnen min.. Det er sikkert naturlig, men føler jo veldig på det her...

 

Hun går slutten på barneskolen nå og jeg må si jeg bekymrer meg for årene fremover...

 

Hun hører på meg, det er ikke det, Er mer "kjemien" jeg føler er vanskelig...

 

Andre som har det sånn....

 

Hun er utrolig lik sin mor i væremåte...og det har ikke noe med at hun er min samboers eks, hun er en kvinne jeg hadde holdt meg langt unna som veninne...så er nok dette med "kjemien"...

 

Føler det er vanskelig!!!!

[Full house]

Men du er klar over at hun fremdeles er et barn ikke sant og ikke en venninne? Så det spiller forsåvidt liten rolle om du ikke har valgt deg venner med den væremåten. Datteren min er i samme alder, og hun kan være temmelig ufordragelig, men jeg er da like glad i henne selv om.

 

Dette er helt opp til deg er det jeg prøver å si. Vanskelig er det sikkert, men det skulle ikke være så vanskelig, da hun faktisk er datteren til din mann. Og du er vel glad i han?

[Mamma'n til Thias]

Jeg forstår deg - jeg er stemor til en jente på 13 år.

Vi ser henne bare et par ganger i året, og det er 10 år mellom henne og Thias.

 

Mitt beste råd er vel å forsøke å snakke mer med henne - knytte bånd. Og så forsøke å overlate de store, vanskelige konfliktene til mannen din.

 

Mitt mål som stemor er å kunne være en voksenperson barnet har respekt for og tillit til. Men da må jeg også vise henne det samme.

 

Lykke til!

[Mamma+2]

Takk for svar.

 

Jeg behandler henne ikke dårlig, men det jeg syns er litt "vondt" er at det føles ikke så naturlig for meg å klemme og kose på henne som med sønnen min f.eks.

 

Er redd dette er noe hun vil føle på...

 

Jeg gjør ikke forskjell på ungene når det gjelder ting de skal få og få lov til ++ det går på det med kjærlighet og nærhet...

 

Jeg og sønnen min har et veldig nært forhold, og jeg er jo klar over at det ikke er så naturlig at jeg og stedatter skal få det...

 

Er kanskje spesielt i denne perioden når de begynner å bli ungdom og "ufordragelig" at man skulle ønske at man hadde den "ubetinga kjærligheten" i bunnen...for at man skal unngå å bli for irritert...

 

Det er samboeren min- jentas far som tar de største sakene med henne....men da føler jeg at vi havner i den fallgruva som mange sier vi ikke må- nemlig at jeg oppdrar sønnen min og han dattera si...

 

Ikke lett Gjør det desverre heller ikke lettere at jeg har en sykdom som gjør at jeg orker veldig lite..må ligge mye å hvile...

[Mamma+2]

Jeg har ikke sagt at jeg ser på henne som en veninne....det eksempelet med hennes mor var for å vise dette med kjemi...

 

Og ja hun er datteren til samboeren min, jeg er klar over det. Og ja jeg er glad i han.

Situasjonen jeg prøvde å beskrive er at det føles tøft...når vi flyttet sammen var det ikke et tema at hun skulle bo her...og pga min sykdom så orker jeg veldig lite, så det ble tøft på mange måter når hun flyttet hit på fulltid.

Og jeg er klar over at velger jeg han velger jeg barnet hans også, men vanskelig føles det.

[Mom2Two]

Hei, har ingen erfaring på området, men tenker på at det kanskje går litt på alder også? Det er jo mer naturlig å klemme og kose på et lite barn, barnet kryper oppi fanget for å lese bok osv., enn å klemme på en jente i 12-års alderen (eller hvor gammel hun er) uansett om det er ditt eget eller ikke?

 

[Mamma+2]

Forstår at du tenker sånn, jeg var ikke klengette når jeg var så stor, men hun svinger mellom å være tidlig ungdom og liten unge. Kan krabbe opp i fanget til faren og ville sitte på fanget å kose.....så hun er en "liten-stor jente".

 

Sønnen min er en som liker å kose og klenge, så jeg gir nok han mer tilbake på dette området...

 

Men hun er vel i en alder det burde avta nå..

[Gjest]

I det siste Foredre & Barn står det en fin artikkel om det å være stemor. Anbefales! Er selv stemor til 2 barn, det er ikke det samme som egne barn, det kan det jo aldri bli. Man har ikke båret de i magen og født dem.

[sykkelpumpe]

Uten at jeg har din erfaring (har ikke stebarn), men har jobbet i barnskolen og med mange barn. Jeg kan med handa på hjertet si at jeg er glad i hvert eneste av de barna jeg har undervist. MEN den kjærligheten jeg føler for mine egene som er så betingelsesløs, tror jeg ikke jeg vil føle for noen andre!

Morskjærlighet er nok ganske spesielt, og det tror jeg du må akseptere:)

Du sier du får dårlig samvittighet ovenfor denne jenta, og det sier meg at du bryr deg om henne.

 

Man trenger ikke kose og klemme for og vise følelser. Det og vise at man bryr seg innebærer og høre hvordan de har det, har det skjedd noe, gjøre noe som de setter pris på, ruske litt i håret eller stryke på kinnet i det du går forbi. Fortelle at en er glad i en.

Du trenger ikke gjøre de samme tingene med denne jenta som du gjør med sønnen din for at hun skal skjønne at du er glad i henne. Du må bare finne "et felles språk" med henne:)

[Full house]

I det siste Foredre & Barn står det en fin artikkel om det å være stemor. Anbefales! Er selv stemor til 2 barn, det er ikke det samme som egne barn, det kan det jo aldri bli. Man har ikke båret de i magen og født dem.

jadaneidaså

 

 

Jeg er ikke stemor, men jeg er adoptivmor. Jeg har ikke båret gutten min i magen, og ikke født han. Kan jeg aldri bli like glad i han som i min egenfødte datter? For det er jo det du sier. Har man ikke båret/født de, blir det ikke det samme som egne barn.

Beklager, men det provoserte meg en smule.

[Mamma'n til Thias]

Jeg har vært veldig klar på at det ER forskjell på de to. Jeg vil aldri kunne føle det samme for begge - men jeg er veldig gla i stedatteren allikevel. Jeg synes det er helt naturlig at han tar de store tingene med sitt barn - men jeg tar da tak i småting jeg også

 

Hva med å f.eks hjelpe henne med håret? Ha en hjemme-spå-kveld, med ansikstmasker, grønnsaker & dipp + jentefilm eller lignende? Bare dere to?

Du behøver ikke være fysisk aktiv for å gjøre noe sammen med henne... Kikke på klær/mote på nettbutikker? Spille brettspill eller kort? Det gjør jeg med min - og tror hun føler det som nærhet, selv om det er slutt på klemming og kosing.

 

Lykke til!

[Helverine]

Forstår deg godt. Dette er ikke lett, spes ikke når man ikke vet hva man prater om (dvs de som ikke har bonusbarn....).

[Gjest]

Reondin, jeg tror det er noe annet å adoptere ett lite barn, enn å få ett bonusbarn på 13 år... Når man adopterer så er det ofte fordi man kanskje ikke kan få barn selv, og man får ett lite barn som kun er avhengig av deg, og du blir dens mamma. Ett stebarn har som regel en mor og en far, og trenger ikke ennå en mor. Beklager at det provoserte deg, men i dette tilfellet var det snakk om å være stemor, ikke adoptivmor, for det tror jeg nok blir det samme som å være mamma.

[Full house]

Mest sannsynlig var ikke jenta 13 år når de ble sammen.

Det jeg reagerte på, var at du poengterte at det ikke var et magebarn. Mannen min er "stefar" til datteren min men sier han føler seg som pappa, og det tror jeg på også.

 

Klart det er vanskelig å føle det samme for egne og stebarn, men jeg mener at å være glad i de bør ikke være så vanskelig. Det er så trist at det alltid er barna som blir den tapende part ved samlivsbrudd, og de som blir "problemet" til stemødre/stefedre.

[sykkelpumpe]

Om det var jeg som provoserte deg, vet jeg ikke:) Det var ikke meningen, men jeg tror det er forskjell på å være stemor og mor. En adoptivmor går under betegnelse mor for meg. hvordan man får barnet sitt om man henter det på et barnehjem, eller det kommer fra egen mage, er jo likegyldig. Men et barn man er mor til, har man ventet på og lengtet etter. Gledet seg til det kommer, forberedt seg på ankomsten.

 

Et stebarn kommer som følge av at man innleder et forhold til noen som har barn fra før. Dette barnet har antakeligvis en mor i andre enden i tillegg...

 

Jeg sier ikke at man ikke blir glad i stebarnet sitt, men at man føler annerledes og ganske sikkert sterk kjærlighet, det tror jeg. (og legg merke til at jeg skriver tror, for som sagt er jeg ikke stemor, men baserer troen på egne opplevelser i forhold til barn, og venninner som er stemødre)

[Gjest]

Nå er det ikke snakk om å ikke være glad i, men å få morsfølelse for et stebarn er ikke noe alle får til. Jeg er glad i stebarna og ønsker de alt godt, men har ikke den samme knyttningen som til mitt eget barn.